Jeg har mange ganger begynt å skrive om hvordan det er å være mamma, når jeg har M.E. Det er vanskelig, men presset innenfra på å gjøre det er til dels stort. Presset øker når for mange skriver om deres mammadrøm, som ofte er å kunne være hjemme med ungene. Selv har jeg aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men brått ble jeg det likevel, om enn ikke frivillig. Jeg kan vel trekke fra husmor-biten også.
Presset innenfra om å skrive om hvordan det virkelig er for meg øker også når folk idylliserer småbarnstiden. Det er veldig langt unna min egen erfaring. Småbarnstiden var knalltøff! Småbarnstiden var perioden der jeg gikk på akkord med meg selv, der hver dag var en kamp for å samle nok energi til å gi ungene minimum av hva de trengte. Det var en tid der jeg lærte at flyfiller (de grå, lodne) er hyggelige vesener og såvisst ingen hindre for leking på stuegulv. Det var tider der jeg lærte meg det meste om energiøkonomisering og der en rekke prinsipper gikk vasken. Det var i småbarnsperioden hele familien måtte omstilles til et liv i svært redusert hastighet, der hele livet måtte omorgansieres og ikke minst våre egne tanker og idéer om hva hverdagene skulle innebære. Hvor mye kan vi skjære bort? Hvor mange middager kan vi lage før vi må tømme og fylle oppvaskmaskinen på nytt?
Alle periodene der det forventes et hus i orden er pressfaser. Jul, bursdager, dager med ventet besøk.. alle disse dagene legger press på familien og krever mer energi enn vi har. Likevel mobiliserer og driver vi fram det som skal til for å pusse litt på fasaden. Det går en verdighetsgrense et sted. Man skal ikke skjemmes over eget hjem. Det kjennes godt når det blir synlige resultater av innsatsen; selv om kroppen kjennes knust etterpå har iallfall øynene noe annet enn rot å hvile på.
I den strevsomme småbarnstiden ble vi utfordret på egne verdier: Hva var viktigst? Hva måtte vi få til? Da er ikke svaret nypussede vinduer, vasking bak stekeovnen eller pynting med blomster, men målet var hele tiden å komme seg på jobb (for den ene som jobbet), å sørge for nok mat hjemme, å passe på at nok klær var rene, at rutiner ble holdt, at barna ble sett. Jeg tror det er vanskelig for folk som er vanlig-slitne, eller som kanskje ikke er det engang, å forestille seg hva dette jeg skriver innebærer. Ikke når det varer over tid, lang tid. Det er så tøft at det gjør vondt i magen.
Det er lite hyggelig å være den mest slitne hele tiden, å ikke orke en hel dag i strekk – selv når mannen gjør alt i huset og det meste med ungene – men måtte ta hyppige pauser som innebærer at barna møtes med et stoppskilt. Det er utrolig kjipt å måtte trekke seg tilbake for å hvile når det jeg mest av alt ønsker er å være i aktivitet sammen med barna. Fordi jeg alltid er den mest slitne blir fordelingen av oppgaver, som husarbeid, veldig skjevt fordelt. Det er et savn å kunne delta på lik linje, jeg savner fleksibiliteten vi hadde da jeg virket. Nå er det bare en som kan gjøre, og det er ikke meg.
Å være en lite delaktig mor stiller store krav til tidsbevissthet, kreativitet og bearbeidelse av det som har vært vondt og tøft. Det har gjort meg bevisst på områder jeg ellers ville vært utflytende og grenseløs på. En fagperson lærte meg en gang at unger ikke har vondt av å vente eller vondt av å bli avvist, tvert imot. Dette er i motsetning til morsidealet vi så ofte hører om der voksne ikke skal være bare voksne så lenge det er barn til stede; der barna alltid skal prioriteres først og størst. Voksne kan vi være når ungene blir store, liksom.. Jeg mener unger har godt at å stille seg i kø, å måtte vente, å vite at de ikke alltid er viktigst.
Annerledesheten ved å ikke kunne delta slik andre deltar er noen ganger vond å kjenne på. Det handler for eksempel om ferier: Å reise til et ukjent sted er en svær utfordring fordi jeg har en kropp som er svært vâr for forandring, som ikke tåler små utskeielser og som ikke kan forutse hva jeg er i stand til flere uker fram i tid. Dette er ikke noe som kan prioriteres fram og konsekvensene av ubalanse i energiregnskapet kan få følger i månedsvis. Dette er noe som igjen bryter med egne verdier, jeg skulle gjerne tatt med ungene på ferier og gjort morsomme ting sammen med dem, men jeg tåler det ikke. Om jeg skulle prioritert ville valget stått mellom en kort ferie på noen dager (likevel med halv fungering) og bli ordentlig dårlig over lengre tid, eller å skuffe barna ved å ikke være med på ferier eller å si nei. Hva velger man da? Selvsagt ukesvis eller månedsvis med stabil fungering framfor å risikere minimalt med kontakt fordi en blir sengeliggende og lydømfintlig. Dette er valg normaltfungerende ikke må ta. Det er dette som river i «morshjertet» og det er så dypt og grunnleggende at det blir latterlig å lese om andres dårlige samvittighet for å ikke være tilstede på barnets opptreden i barnehagen eller over å måtte jobbe for å forsørge barnet sitt.
Min situasjon er svært spesiell, men den er likevel relevant. Jeg sitter på mye erfaring jeg mener vanlige foreldre kan lære av. Jeg kan masse om prioriteringer og verdivalg. Jeg vet at det meste kan velges bort. Jeg vet at viljen kan styre masse, men ikke alt. Jeg vet at de aller fleste prioriterer det de mener er best for familiesituasjonen sin.
Som familie er vi mer harmoniske med barn på barneskolen enn vi var med barnehagebarn. Vi har gått mange runder med oss selv og har rekonstruert livet slik at vi får brukt det beste hos hver av oss. Det har vært tøft og det har vært et langvarig arbeid. Siden vi er i kontinuerlig endring vil også arbeidet med oss selv pågå hele tiden, men enn ikke så intenst bestandig. Det grunnleggende er på plass.
Jeg utfyller ikke morsrollen slik jeg ønsket å gjøre. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke er ordentlig mor fordi jeg har denne begrensende sykdommen. Selv om livet ikke ble slik jeg planla det, er det likevel er verdifullt liv. Jeg teller som mor. Kontakten med barna mine er unik, vi har ting i livene våre som styrker og binder oss sammen. Vi har samtaler som stikker dypt. Vi har kanskje en større åpenhet enn mange andre pga vår særegne situasjon. På den måten får barna kunnskap og erfaring mange av venner ikke får. Vi lærer dem åpenhet i praksis, det er en del av oss.
Jeg ser bort fra mammaidealet slik det fremstilles i blogger og aviser, det er meg ofte irrelevant. Det har likevel en slags påvirkning på meg, når det blir formidlet mye lykke som henger sammen med konkrete gjøremål og aktiviteter som krever energi jeg ikke har. Jeg henter ut det beste i meg og gir det til dem som betyr mest for meg. Jeg er en litt annerledes mamma, som har slåss med mine verdier og prinsipper og som har rekonstruert hele greia for å kunne være det beste jeg er.
Dette innlegget har ingen slutt, det kunne fortsatt og fortsatt til evig tid, men et sted må jeg sette det endelige punktumet. Det er vanskelig, kjenner jeg, for dette innlegget er mitt bidrag til min egen bloggserie om livserfaringer, som ligger på en annen blogg. Jeg vil så gjerne få fram hvordan det egentlig er å leve det livet jeg gjør og hva det innebærer og betyr for familien, men jeg innser at det ikke er mulig. Jeg vil derfor at du som er ny her leser mer i denne bloggen for å forstå mer. Spør hvis du lurer på noe eller vil at jeg skal skrive om bestemte sider ved det å være mor og ha M.E.
Utvalgte innlegg:
Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt
Melivetpaaslep 
Jeg synes du er modig som forteller så åpent om din families situasjon. Den biten av sykdommen som rammer tid med barna, fordelingen av arbeid og selvfølelsen som menneske er ABSOLUTT det aller vanskeligste for meg. Takk for at du deler.
LikerLiker
Takk Linda!
Jeg tror det er viktig at jeg gjøre det, men som du forstår er det mange hensyn å ta når jeg skriver om slike ting. Jeg er ikke den viktigste.
Jeg synes det er viktig at vi ikke legger lokk på de vanskelige tingene, men viser at dette også er en del av livet.
Takk for at du leser!
LikerLiker
Noen ganger skulle jeg ønske at alle de rundene jeg må ta med meg selv og med barna om oss og hvordan vi skal ha det best sammen ville komme til en ende… men det viser jo egentlig bare at vi forholder oss til livet som det er for oss og at vi utvikler oss og modnes alle i hop.
Det er tøft å være foreldre og med ekstra byrde på toppen blir det ikke lettere. Vi trenger mer åpenhet og ærlighet om at de rosene tidvis er særdeles tornefulle skapninger. Dette var sår og gjenkjennelig lesning, men utrolig viktig at det løftes fram. Takk til du, du er modig og ærlig.
Jeg må si at du og din kjære imponerer meg noe enormt, dere er fantastiske!
Med ønske om mange gode stunder og dager for dere alle
LikerLiker
Det gjør så godt å lese ordene dine, Cecilie!
LikerLiker
Rart, å se hvordan utfordringer kan komme til utrykk veldig likt selv om utgangspunktet er ulikt…husker en gang ei jente som kom for å gå i følge med min datter til skolen sa: vasker dere aldri gulvet dere? Jeg tror ikke jeg orket et barn inni gangen min sånn tidlig om morgenen etter det…hvorfor bryr vi oss? de andre vet jo ikke…
LikerLiker
Ei som leser denne bloggen ofte sier noen ganger at hun blir diagnoseforvirret, jeg synes det er et artig uttrykk. Jeg tror det er sant: Det er mer som forener oss enn som skiller oss. Når det kommer til livet er det diagnosefritt, men behovene for aksept og verdighet er de samme. Vi er først og fremst mennesker, ikke ytre kjennetegn eller merkelapper.
Husker fremdeles femåringen som påpekte at vi hadde det grisete på gulvet (jeg hadde en unge som måtte mates og som ikke så poenget med å ha maten enten i munnen eller på tallerkenen..) – ble litt flau og begynte å unnskylde da ja. Etterhvert har jeg vært mer opptatt av å akseptere og blitt tryggere i prosessen. Nå betyr det ikke like mye hva folk mener, så lenge de nærmeste er trygge og gode. Eller kanskje jeg bare er heldig som har høflige mennesker rundt meg?
LikerLiker
Hvis man løfter hodet og kikker litt rundt, er det overraskende mange som har ME, og det er rett og slett vanskelig for andre å forstå hvordan det er å leve med det. Jeg ser til stadighet at det er til tider svært utfordrende for de som sliter med det, og jeg syns det var fint å lese dine tanker om det 🙂
Jeg mener idealisering av småbarnstilværelsen har lite med virkeligheten å gjøre for de aller fleste. Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg har vært etter at jeg fikk barn, og jeg har heller aldri vært så sliten at jeg biter av hodet på hvem som helst i så lang tid som etter at jeg fikk barn. De første 6 månedene var noe av det tøffeste jeg har vært gjennom, og en enorm berg og dalbane reint følelsesmessig.
Sjøl om jeg ikke har ME, kjenner jeg meg likevel igjen i stresstidene med jul og høytid og familiebesøk og alt det innebærer av ekstraarbeid med å få huset levelig for andre enn oss sjøl. Jeg prioriterer å bruke energien på å kose meg med familien, og er ute av stand til å forstå at noen støvdotter skal ha fortrinnsrett framfor dem.
Til slutt vil jeg si at det er spesielt viktig at dere med ME deler om deres opplevelser, siden sykdommen fører med seg at dere fort kan bli usynlige i samfunnet. Peis på tøffingen!
LikerLiker
Jeg prøver å fortelle om hvordan det ER, men ikke falle i grøften der livet mitt blir sett på som mindreverdig eller at jeg synes synd på meg selv. Det er mange balanseganger som må holdes, men jeg vil dele et innlegg jeg skrev før julen 2011 for å vise litt av mitt liv i førjulstiden: https://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/12/05/gledesslukkeren/
Det er litt skummelt å vise til slike innlegg, for de kan lett forstås som at andre ikke har vanskelige perioder, at andre ikke har noe å klage over. Det er ikke slik ment, det er bare ment som små glimt inn i et annet liv, en annen virkelighet. Så jeg håper det er slik du forstår det og ikke som en sur «du har ikke noe å klage over».
Det med å ikke bli usynlig er jeg veldig opptatt av, og mangfold. Vi må heller se hverandre som eksempler på hvordan livet kan leves og ikke som konkurrenter.
Jeg har også lagt merke til at mange bloggere har ME. Vi er tross alt heldige som har internett! Det hindrer mange av oss i å bli ensomme.
Takk for at du tok turen innom her!
LikerLiker
Jeg oppfatter det ikke som at du mener at andre ikke har noe å klage på, bare så du vet det 🙂
LikerLiker
Da vet jeg det! 🙂
Synes det er så viktig å anerkjenne de følelsene/opplevelsene folk har i seg selv, uten å gjøre dem mindre viktige bare fordi en selv kan fortelle en mer ekstrem historie.
LikerLiker
Jeg visste ikke at du hadde denne bloggen. Takk for et bra innblikk i din situasjon. Såklart du teller som mamma. Du er jo verdens viktigste person, med eller uten ME. Jeg skjønner at det ikke var ønskesituasjonen, men at du gjør det beste ut av det. Jeg tror mange har mye å lære av deg. Jeg blir ydmyk av å tenke på hvilken stor velsignelse det er for folk å være frisk. Mange tenker ikke på hvor heldige de er. Så jeg synes det er kjempeviktig å være klar over det og å få innblikk i hva andre kan ha som utfordring. Både for å forstå andre og sånn sett ikke dømme, dømme skal man ikke gjøre uansett, men å sette pris på andre uansett bakgrunn.
LikerLiker
Jeg synes det er så bra om det som skrives i denne bloggen kan få folk til å se bedre hvor bra livene deres er! Når en blir klar over det, tror jeg misnøyen over detaljer forsvinner litt.
Flott kommentar, Linda! Takk!
LikerLiker
Jeg beundrer deg for din åpenhet, at du tør sette ord på akkurat slik det er. Jeg er sikker på at denne åpenheten er viktig for barna dine også, for barn forstår mer enn du aner. Du er mor, og du er den moren du er, og du fyller rollen din slik du greier. Da kan ingen kreve noe mer. Det er ikke nødvendig å sammenligne seg med andre, selv om det er lett å gjøre det. Kjærligheten til barna er nok. (Selv om du ønsker å greie mye mer). I forhold til barna er det viktigst at du gjør det du kan, og vær du sikker: det fins mange der ute som ikke fyller morsrollen sin så godt som du gjør!
LikerLiker
Så fin du er!
LikerLiker
Hei. Jeg har vært innom denne bloggen før – men ikke koblet den opp mot den andre bloggen din.
Det er modig å skrive personlig om det som er sårbart. Det å strekke til som forelder er sårbart – for alle. Begrensninger med sykdom -eller andre ting – i forhold til denne tilstrekkeligheten – er en utfordring. Du beskriver det godt. Det å være NØDT til å gjøre slike vurderinger – å ikke bare kunne ta dagene «i farta» – gjør en mer bevisst på prioriteringer, hva som er viktig, hvordan en kan få til et «godt nok» liv MED de begrensningene en ikke selv har valgt. Sånn sett kan det komme klokskap ut av slike begrensninger – selv om en selvfølgelig ikke ville ønsket seg disse begrensningene, sykdommene, belastningene.
For andre kan det være andre begrensninger enn ME, men med paralleller som gjør at en kan kjenner seg igjen i det du beskriver. Jeg lurer litt på hvordan du tenker på dette i forhold til andre – at andre kan ha sterke begrensninger i sine liv, som de ikke deler (slik som du gjør) og som du derfor ikke vet noe om når du ser «ut i verden» på hva andre gjør. Begrensninger knyttet til familiemedlemmers (for eksempel barns) funksjonsevne eller sykdom er vanskeligere å dele enn egne begrensninger, fordi det dreier seg om å skjerme en annen. Dermed kan de se ut som om denne andre burde være «normaltfungerende» (som du skriver) (og dermed burde klare «alt»), men allikevel har en omsorgsbelastning i sitt liv som gjør at dette mennesket må gjøre lignende vurderinger av hvert skritt, hver prioritering, slik som du.
Jeg tenker at når en har vært tvunget til å gå gjennom slike faser av livet (for jeg håper jo for din del at dette er en fase du skal ut av) – så gir det noen erkjennelser som også er ganske allmenne (ikke bare knyttet til den bestemte diagnosen en er berørt av) – erkjennelser om menneskelivets sårbarhet, avhengighet, prioriteringer, verdier. Det gir en tyngde i livet, også til faser som kan leves lettere, når de forhåpentligvis kommer.
Ha en god dag – vennlig hilsen g
LikerLiker
Jeg tenker at den spesifikke diagnosen er av mindre betydning når det handler om hvordan livet leves, de eksistensielle behovene er felles for mange mennesker. Variasjonene oppstår fordi vi har ulike personligheter og litt ulike måter å få mening og livskvalitet på. Jeg tenker at fellestrekkene er flere enn det som skiller oss. Det synes jeg blir tydeligere og tydeligere ettersom jeg leser andre «sykdomsblogger» og folk med andre diagnoser kommenterer her. Dette handler først og fremst om å være mennesker og hvordan vi reagerer på omgivelsenes holdninger. Det er et samspill mellom vårt indre og det vi møtes av utenfra.
Jeg har kommet til at det er bedre for meg å være åpen om livssituasjonen min enn å skjule den. For folk som kjenner meg og treffer meg er det temmelig åpenbart at «noe» er galt, så det lar seg uansett ikke skjule. Det har imidlertid tatt meg lang tid å kunne stå i disse begrensningene og deretter kunne blogge om det under fullt navn. Å holde ting skjult er ofte nært knyttet til skam, en destruktiv følelse. Jeg antar at det er slik for mange andre også; at det tar tid å finne seg selv og å være åpen om livet – særlig dersom de selv ikke har akseptert og ikke blir akseptert.
Selv om jeg blogger om meg selv, vil det jeg skriver også bety noe for mine nærmeste. Altså er det mange vurderinger som må gjøres, og det gjør jeg i hvert innlegg. Det handler ikke bare om meg selv.
Jeg har fått tilbakemeldinger på at min blogging hjelper andre til å kjenne på egen sårbarhet. Åpenhet får ringvirkninger. Kanskje kan det gjøre det mindre viktig for noen andre å holde en vanskelig livssituasjon godt skjult?
Altså: Alle har sitt, men ved å snakke om dette «sitt» blir det kanskje lettere å vise seg selv og hele livssituasjonen og dermed lettere å bære den?
LikerLiker
Det var godt å lese denne posten, du er modig. Jeg har vært aleneforelder, og ikke i nærheten av å være den mammaen jeg gjerne skulle ha vært. Opplevde noen år som var forferdelig vanskelige etter at jeg ble syk, og kjente hele tiden på utilstrekkeligheten. Kjenner mye sorg over at det ble på den måten, at jeg ikke klarte mer enn jeg gjorde, selv om jeg vet at jeg presset meg det jeg kunne. Det var gode refleksjoner her, og det trøstet meg litt.
LikerLiker
Hei Anne!
Aleneforeldre er hverdagshelter i mine øyne! Fysøren så krevende det må være! Full beundring fra min side.
Jeg tenker at det er viktig å tillate seg å kjenne på sorgen, å anerkjenne følelsene som de er. Jeg tror det er helsefremmende i seg selv.
Slik du var mor, var den beste utgaven av deg som du kunne være. Gi deg selv ros for det!
Godt å høre at denne bloggposten kunne være til litt trøst.
LikerLiker
Jeg er dypt takknemmelig for at du deler disse tankene. Det er et sårt og tøft tema, så jeg syns du er veldig modig! Jeg har lest endel på bloggen din, og føler at det ofte treffer meg. Jeg er selv syk, og har derfor satt barn på vent. Men det kan jo ikke ventes altfor lenge.. Og jeg er så forferdelig i tvil om det er lurt å få barn.
Jeg har diskutert mye med min Mann, og vi ser de positive sidene i dette også. Man får kanskje et dypere og litt annerledes forhold til barna sine, de har godt av å vokse opp med at livet ikke bare er en lek, de lærer omsorg og forståelse. Samtidig skremmer det vettet av meg å kanskje bli spist opp innvendig av indre og ytre press og dårlig samvittighet. Og frykten for å føle seg som en byrde.
Det er mange hensyn å ta, men jeg ser jo at svært, svært få angrer på at de fikk barn – selv om de fikk forverring av det.
Takk for at du deler! Jeg vil gjerne lese om du har konkrete tips til mestringsteknikker, spesielt når ting blir vanskelige. Når man bare er sinna og sur og irritabel, og hvordan man håndterer den dårlige samvittigheten og spørsmålene utenfra.
LikerLiker
Hei L!
Å vurdere om man skal få barn eller ikke er kanskje den mest livsendrende avgjørelsen en kan ta. Det er ikke enkelt, jeg skjønner det. Noe av det som er veldig vanskelig er å sette seg inn i hvordan det påvirker formen hvis en velger å få barn. Jeg tror det er umulig å si. Etter hva jeg har lest av personlige historier kan det slå ut begge veier. Noen klarer seg som alenemor, så det sier vel litt om hvor bra det kan gå, selv om en har ME.
Et godt parforhold er alltid en fordel når man får barn. Jeg tror svaret på om barn er det rette eller ikke henger litt sammen med hvordan en fungerer som par. Samtidig kan dette slå ut begge veier når forholdet blir utsatt for prøvelser; noen blir styrket og fremmer hverandres ressurser, mens andre glir fra hverandre. Avlastning og rollefordeling er sentrale ord. Jeg vil tro at det fungerer mindre godt dersom fleksibiliteten er lav og begge er opphengt i tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Irritabilitet henger etter min erfaring sammen med fysisk overbelastning. Det kan høres merkelig ut, og ganske kjipt, når man tenker etter hva man faktisk har gjort (fordi det er så lite), men i mitt tilfelle er sammenhengen absolutt. Mitt triks er å la hvilen komme først og når jeg kjenner at jeg er helt samlet igjen kan jeg gjøre noe fysisk aktivt. Det fungerer best om jeg lager hvile- og akivitetsintervaller der hvilen får mest tid. «Å hvile» er å sitte i sofaen med pc-en på fanget når jeg tåler det, å lese eller å hvile flatt på senga. Hva som er hvile og aktivitet varierer med funksjonsnivået. Jeg er mye mer stabil og fungerer best kognitivt når jeg er fysisk passiv. Det er utfordrende fordi jeg i bunn og grunn trives mer med å gjøre ting enn å sitte i ro, men når man har kjent på konsekvensene en del ganger lærer man…
Den dårlige samvittigheten har jeg taklet ved å forklare for meg selv hvorfor jeg må velge som jeg gjør. Det er jobben min å hvile. Det handler om å akseptere livet slik det er blitt og å finne seg selv på nytt, noen ganger gi seg selv en ny identitet. Spørsmål utenfra blir lettere å håndtere dersom en har funnet svarene i seg selv. Vet ikke helt hvilke spørsmål du sikter til, men tenker at det kan være lurt å lete etter hva som ligger bak og svare på det. Ikke ta alt som kritikk, men som nysgjerrighet og anledning til å gi andre innsikt.
LikerLiker
Takk til alle som har delt og som dermed har gitt flere mulighet til å vite litt mer om hvordan det er å være forelder med store begrensninger! Jeg tenker at det er viktig å vise at man kan ha et godt liv og god kontakt med ungene selv om en ikke kan oppfylle alle forventningene som ligger i samfunnet om å være mor på «den rette» måten. Jeg tror vi trenger flere slike stemmer i det offentlige rom, flere historier om hvordan livet er for mange av oss. Det er så synd om vi blir gjemt bort, jeg tror det gjør samfunnet vårt fattigere på mellommenneskelige verdier.
LikerLiker
Dette var veldig sterkt å lese. Du er en tøff, klok, reflektert og god mor!
LikerLiker
🙂
LikerLiker
Dette gjorde inntrykk på meg! Ærligheten, prioriteringene og det dere faktisk har, uansett. Bak linjene leser jeg om samhold, og tillit til at enhver gjør så godt hun/han kan, ut fra sine forutsetninger. Mer kan man ikke vente.
LikerLiker
Takk for ordene dine, fjellcoachen!
LikerLiker
Takk for et sterkt innlegg. Jeg er selv ME-syk med to små barn, og kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Man føler seg så alene i hverdagen med sine erfaringer, derfor er det faktisk en trøst og hjelp å lese at man faktisk ikke er alene… Og sant det du skriver om at det å være syk også innebærer (dyrkjøpt) lærdom om hva som er viktig i livet og hva som kan prioriteres vekk…
LikerLiker
Behovet for å snakke om disse tingene er stort, merker jeg, men det kan være vanskelig å skrive om fordi man har så mange hensyn å ta. Er glad for at innlegget har berørt og vært en støtte for mange.
LikerLiker
Takk for at du deler! Sterkt å lese, og jeg skal bite meg selv i tunga neste gang jeg har tenkt til å klage over noe som helst når det gjelder barna. Å få amputert tiden med sine unike på et så urettferdig stadium, er for meg helt umulig å klare å sette meg inn i. Syns du er tøff som beskriver det, og som tydeligvis har brukt en del tid på å tenke på disse tinga, og jeg er overbevist om at du er blitt en bedre mor av å ta et dypdykk i deg selv ❤ Varme tanker fra meg til deg 🙂
LikerLiker
Hei Grethe!
Jeg søker alltid etter løsninger og ressurser, og fokuserer sterkt på det. Det er nødvendig for å ikke «drukne» i det som ikke virker. I perioder er det tøft, andre ganger er det spennende å utforske. Jeg pakker meg inn i en boble av selvforsvar for å ikke måtte ta innover meg hvordan ting er blitt. Det krever en del å vedlikeholde den, for mest av alt vil jeg delta på en slik måte som ikke er mulig for meg. Jeg er nok mye mer bevisst enn mange andre er – godt at det kommer noe godt ut av denne tilstanden!
Om dette innlegget kan gjøre deg mer bevisst, synes jeg det er flott! Men, på meg virker du sterk og bevisst allerede, så jeg vet ikke helt hva jeg kan tilføre. Du har gått en imponerende vei selv!
LikerLiker