Blogging

Gjesteblogg: Hull i CV-en = en ressurs

Det skjer ikke ofte, men nå har det skjedd: Jeg har fått en gjesteblogger. Hun heter Victoria Ibabao Edwards og blogger på sitt eget nettsted: Mamsi.no.

Victoria har jobbet for Mental helse og for NAV. Hun har også egenerfaring med psykiske problemer. Tenk det; at sykdomsperioder som gjør arbeidslivet vanskelig kan ses på som en ressurs – av yrkeslivet!

Jeg vil dele denne teksten fordi jeg sjøl er opptatt av helheten i mennesket og at sykdomsperioder er en del av livet og ikke noe vi skal skamme oss over (noe mange av oss likevel gjør). Da betyr det ikke så mye om sykdommen er kategorisert som psykisk eller fysisk. Vi er uansett mennesker – og først og fremst det.

 

Del gjerne teksten.

Om psykisk helse, Kierkegaard og hjelpekunsten

Verdensdagen for psykisk helse har alltid har vært viktig for meg, og ekstra betydningsfull ble den for noen år siden. Da jeg nå satt og skulle skrive på nytt om hvor viktig denne dagen er for meg, kom jeg på at jeg har jo gjort det før. Ofte er det jo slik at man kan finne frem noe gammelt for å belyse det som skjer nå, og derfor bruker jeg her rett og slett en tekst jeg skrev for noen år siden, til Sinn og samfunn, medlemsbladet til Mental Helse.

Og,det er ikke fordi jeg ikke gidder å skrive noe nytt, men fordi jeg egentlig synes dette var ganske godt sagt. Selv om jeg har sagt det selv.

Temaet for verdensdagen er i år at vi skal kaste masker og at vi skal se hverandre. Godta oss selv og hverandre – som vi er. Jeg er så heldig at jeg har en jobb hvor det å ha egenerfaring ses på som en tilleggskompetanse, og alt sammen er egentlig takket være Verdensdagen for psykisk helse. Hør bare her:

Å hjelpe er ikke å herske, men å tjene.

Verdensdagen for i 2011 førte til en stor endring i mitt liv. Regionssekretær Barbro Aas hadde spurt om jeg ville komme til Holmestrand for å holde et innlegg på Sanitetsforeningens verdensdagsarrangement. Det hadde jeg veldig lyst til, og det ble et hyggelig møte med utrolig mange engasjerte, eldre kvinner og noen få menn som så ut til å storkose seg i all oppmerksomheten fra alle damene. Så langt var alt helt normalt og kanskje hadde det ikke trengt å skje noe mer, men så sa Barbro til meg at hun hadde snakket med fylkeskoordinatoren for arbeid og psykisk helse i NAV Buskerud, Anka Langeby, og der ønsket de å ansette en medarbeider som hadde egenerfaring med psykiske helseproblemer. Kanskje det kunne være noe for meg?

1. november 2011, tre korte uker etter verdensdagen, ble jeg ansatt i NAV Buskerud. Jeg skulle jobbe med satsingen innen arbeid og psykisk helse. For meg var det en blanding av seiersrus og ren surrealisme. Tenk! NAV? Noe så rart. Jeg hadde selvsagt hatt mye med NAV å gjøre, både fra tiden før selve NAV-reformen og etter. Som så mange andre med psykiske helseproblemer, måtte jeg over lang tid forholde meg til etater som, kunne det virke som, hadde en del oppfatninger om hva som var best for meg. Det var ikke bare NAV, det var også helsevesenet og uansett om jeg egentlig også da så på meg selv som heldig, for jeg fikk for det meste veldig god hjelp, så var det ubehagelig å skulle være prisgitt andres vurderinger og vedtak. Det var jo tross alt mitt liv det dreide seg om. Jeg hadde mine meninger om NAV som både tungrodd og overbyråkratisk. Og nå, noen år etterpå, skulle jeg altså jobbe der?

På en måte var det godt å vite at det var summen av min kunnskap og min erfaringskompetanse som var viktig for dem. Da slapp jeg i å være bekymret for kritiske spørsmål omkring en hullete CV. Det blir fort noen hull når man er syk i flere av de årene som er avgjørende for studieliv og karrierevalg, og det var en trygghetsfølelse for meg å vite at det nettopp var disse hullene de tenkte kunne gi dem en kompetanse de ikke hadde fra før. For selv om det i alle mulige etater, bedrifter og organisasjoner selvsagt er folk som sliter eller har slitt psykisk, så er det noe annet når erfaringskompetansen blir en del av stillingsinstruksen, det er befriende å kunne bruke den uten at det ses på som uprofesjonelt.

Jeg ga meg selv et løfte ganske tidlig. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde vært en litt krevende bruker og pasient, nå skulle jeg i alle fall være en minst like vanskelig ansatt. Så, jeg fortsatte egentlig det jeg hadde begynt på flere år tidligere, nemlig krigen mot det fremmedgjørende språket og kampen for kunnskapen. Jeg setter ikke noe pris på at ansatte NAV eller helsetjenestene reduserer mennesker med tusenvis av egenskaper og kvaliteter til å være en «vanskelig bruker» eller en «pasient uten selvinnsikt». For det er jo ikke sant. Man er jo ikke vanskelig. Det er mange som har det vanskelig, men det blir jo ikke det samme. Ikke å være enig i andres beskrivelser og vurderinger betyr ikke at man ikke har selvinnsikt. At noen ikke ønsker å bruke medisiner betyr ikke nødvendigvis at de ikke vet sitt eget beste og «tydeligvis ikke ønsker å bli frisk», kan hende betyr det snarere at personen virkelig vet hva som fører til bedring for seg og at disse bedringsprosessene ikke kan leses i ICD-10 eller i Felleskatalogen.

En gang snakket jeg med en som var dypt uenig i behandlingen han hadde fått fra NAV. I det samme øyeblikket jeg hadde presentert meg og fortalt at jeg ringte fra NAV Buskerud, merket jeg at han skøyt piggene ut, han var fit for fight, nå skulle jeg pokker meg få. Men jeg sa bare at jeg skjønte at han var sint, kan hende skjønte jeg ikke fullt ut hvorfor han var så sint, men det håpet jeg han ville fortelle meg. Vi snakket om dette som mange i de offentlige etatene ikke alltid husker på, at i møtet med de store etater, så vil enkeltmennesket kunne ha en opplevelse av å være krenket, nesten uansett hva hjelperen gjør, sier og vil.

Det spiller jo ingen rolle om jeg tror jeg er god, om jeg selv vet at jeg mener så vel, dersom han jeg snakker med opplever det som krenkende bare å sitte i samme rom som meg. Ikke fordi jeg er meg, nødvendigvis, men fordi han er der han er og jeg er der jeg er og i sterile samtalerom på NAV eller på DPS, så blir det bare rart og nesten helt umulig å snakke sammen.

Så fremt man ikke snakker om det da, dette nesten unevnelige, om den krenkelsen og sårheten. Kierkegaard sa:

«Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg selv under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene.»

Der tror jeg vi som har egenerfaring med dette selv har noe viktig å tilføre hjelpeapparatet. For med en gang et møte ikke lenger oppleves som en krenkelse, så er det lettere å finne veiene til mestring og bedring.

Jeg setter enormt stor pris på denne jobben. Og det er ikke sjelden jeg sender en stor takk i tankene til både Verdensdagen, Barbro og Anka for at jeg får bruke meg selv på akkurat den måten, akkurat der. Jeg tror det trengs.

~ ~ ~

 

Blogging

I love your blog award – til meg og den sendes videre!

Trollmor har gitt meg blog award, tusen takk for det! Klikk deg inn til bloggen hennes for å lese hva hun skriver om meg og denne bloggen. Hennes er forøvrig en blogg som er vel verd å bruke tiden sin i. 

Disse vil jeg gi en liten oppmerksomhet og samtidig tipse dere om:

Bak fasaden – blogg om å leve med posttraumatisk stress syndrom (PTSD), være i behandling for det, og om livet som det er. Bloggen skrives av en dame i starten av 50-årene og jeg synes det er flott at bloggeland ikke bare består av de yngste. Dette er ingen tung blogg, så klikk inn og les!

Serendipity Cat – fordi hun mestrer så godt å balansere det tunge med det lette. Selv om innholdet i tekstene er tungt, er hennes fremstilling av det skrevet med lett penn – noe som gjør bloggen hennes tilgjengelig også på dager der øynene sliter med å ta inn informasjon.

Lise von Krogh – Lise er ernæringsfysiolog og blogger om mat. Du finner oppskrifter, fristende bilder og informasjon om næringsstoffer maten inneholder. Jeg blir glad av mat og bloggen til Lise er en kilde til glede. I motsetning til mange andre matbloggere er Lise rolig, trygg og kunnskapsrik, noe som gjør (tror jeg) at hun ikke er belærende eller ekstrem på noe vis. Hun er bare inspirerende!

Refleksjon på livsvegen – som stadig klapper meg mildt på skulderen og er her, noe som kjennes godt og trygt. Selv har hun en blogg med navn som forteller mye om innholdet og dybden på tekstene hennes. Det handler om livet, det handler om hva hun tenker om det. Dette er en blogg å hvile i, men også til inspirasjon.

Gjøkeredet – om det som er inni hodet og det som er utenfor. Dette er en blogg om å være psykiatrisk pasient, eller egentlig handler den vel mest om å finne ut av seg selv og det som kalles livet i bred forstand. Eller, som i bloggpresentasjonen: «En blogg om å seile på de syv mentale hav. Hvordan noe friskt blir sykt, og noe sykt blir friskt». Besøk den!

Hvis du velger å ta i mot awarden skal du:

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Blogging

Jeg er skrivegjest hos Fjellcoachen!

En av dem som treffer meg midt i det mest ressursrike er Fjellcoachen.

Jeg synes det er veldig interessant at en person som jobber med gründere, også har evnen til å nå ut til meg. Min livssituasjon er ikke i nærheten av en gründers. Det er iallfall noe jeg forestiller meg, men når jeg tenker etter, så er det kanskje ikke så langt mellom oss likevel?

Dette har jeg reflektert litt rundt og du kan lese om det hos Fjellcoachen i innlegget:

Om personlig verdihieraki, ME og muligheter

Takk så mye til Fjellcoachen for mulighet til å dele mine tanker med hennes lesere!

Blogging

Å påvirke eller bli påvirket av andres blogger

Mye fornuftig er sagt om såkalt sykdomsblogging. Uten tvil kan det virke trøstende og ha positiv effekt for både leser og skriver, men ikke alltid. Å lese om folk som sliter tungt kan virke nedtrykkende eller vekke vonde minner når en selv er i en bedre periode, eller er skjør. Når en selv har en dårlig periode kan det være godt å lese om folk som sliter med det samme; en føler seg ikke så aleine. For min del kan det noen ganger virke som trøst, andre ganger får jeg heist ressursene mine skikkelig opp. Det er en bra ting!

Min livssituasjon er trygg. Jeg har det viktigste jeg kan ønske meg og alt jeg trenger. Derfor kjennes det også trygt å skrive om det jeg gjør. Riktignok finnes det unntak og jeg kan både være ambivalent og usikker på om jeg gjør det rette. Likevel er utgangspunktet trygt.

Veldig mange har det ikke slik. Livssituasjonen deres er utrygg og usikker. Det gjør dem kanskje mer sårbar for andres historier?

Mange som blogger om ME er unge mennesker, folk som skal være fulle av drømmer og mange planer som kan realiseres hver dag. Livet til en 17-åring eller 25-åring «skal» ikke ligne på en satt 38-årings.

Hvordan er det da for svært unge folk å lese blogger til voksne som har hatt sykdommen i mange år?

Føles det trygt å vite at noen har mer erfaring, eller er det skremmende at det «aldri tar slutt»? (Det kan ta slutt..!)

Er det godt å lese bloggen til noen som har mer livserfaring og som kanskje har større bevissthet om ting enn en selv har? Som kan komme med erfaringsbaserte betraktninger og «råd»?

Jeg vil at bloggen min skal ha positiv effekt på leserne, men samtidig må jeg skrive om det som er viktig for meg, som jeg føler for å uttrykke og fortelle verden om. Jeg kjenner ikke livssituasjonen til alle som kommer innom meg. Jeg kan ikke tilpasse budskap og tekst til usynlige lesere. Jeg må bare stole på at bloggen leses av folk som ikke blir nedtrykt av å oppholde seg her.

Kjenner du at du blir påvirket av det du leser? På hvilken måte?

~~

Tidligere skrevet om sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’ eller ved å oppgi epostadressen din i et felt på forsiden til bloggen (høyre side). Del gjerne innlegget med andre slik at kommentarene kan bli mange og lærerike. Takk så mye på forhånd!

 

Blogging

Bloggens framtid

De siste få ukene har jeg fått flere nye følgere og det synes jeg er veldig fint.

Tusen takk og velkommen til dere nye!

Dere som har fulgt bloggen min over lengre tid ser kanskje en liten endring i tekstene: Fra veldig nært og personlig til litt mer samfunnsrelatert. Jeg kjenner at jeg liker å skrive på den måten og jeg mener at et liv med store funksjonsnedsettelser over tid gir mange viktige erfaringer og ny kunnskap som er lite verdsatt blant funksjonsfriske. Jeg ønsker derfor å fortsette å ta opp temaer som har mer allmenn og generell interesse, som ikke bare er ME-spesifikk.

Derfor ønsker jeg å høre fra deg på epost melivetpaaslep@gmail.com dersom du ønsker at jeg skal ta opp et tema. Det kan være fordommer du er møtt med, merkelige holdninger, tabubelagte temaer eller andre ting. Jeg kan ikke skrive rene fagtekster eller om spesifikke behandlinger og jeg kommer ikke til å reklamere for/omtale produkter (derav sponsing). Temaene jeg er interessert i skal passe inn i bloggens natur.

Melivetpaaslep skal fortsette å være som dere kjenner den, det jeg er ute etter er inspirasjon og å gjøre en innsats for de tause stemmene der ute, som ønsker å belyse et tema, men ikke tør selv. Eller som opplever at det er nødvendig å sette temaet på dagsorden.

Jeg håper å høre fra deg! Og jeg skal prøve å svare dere så godt jeg kan, men kan ikke garantere svar samme dag som dere sender epost.

Du trenger selvsagt ikke stå fram med din identitet!

Blogging

Blogaward og anbefaling av andre blogger

Jeg er så heldig å ha lesere som liker bloggen min litt over gjennomsnittet og i den forbindelse har jeg fått I love your blog award fra Tanketrollet,  Sparringmamma og Madam Ink. Tusen takk alle tre! Å høre at den skrivejobben en gjør betyr noe for andre er godt og det varmer (takker ikke nei til varme på denne tiden..!).

Tanketrollet skriver om sine erfaringer, gjerne personlige, og reflekterer rundt dem. Hun skriver på en måte som gjør at jeg får tak i mine egne tanker og får trang til å dele dem med henne. Sammen med henne utvikler jeg meg selv. Jeg håper du tar deg en tur innom henne, for så vil du kanskje oppdage nye måter å se gamle ting på du også.

Sparringmamma er en engasjert dame med klare ord. Hun er ikke redd for å si hva hun mener og heller ikke redd for å bruke nok ord til at meningen kommer fram. Sparringmamma skriver i hovedsak om temaer knyttet til morsrollen i krysning med samfunn og skole. Jeg synes det er veldig fint å kunne dele mitt perspektiv med henne.

Madam Ink’s lille hjørne – er av oss som er ufrivillig hjemmeværende mye lengre enn vi hadde forestilt oss at vi skulle være. Madammen skriver om å være inkontinent, et særlig tabubelagt tema. Det er tøft gjort å skrive om dette! Madammen gjør det å være utenfor A4-normalen tryggere. Besøk henne!

Med bloggprisen følger disse oppgavene:

 1) Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
 2) Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
 3) Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.
Det skal sendes til kanskje en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå.

Hvor mange følgere de ulike bloggerne har er jeg ikke sikker på, men at flere kan ha glede av dem det er helt sikkert!

Hm…  – Bente har MS og skriver om hverdagen og -hverdagsgleder. Bentes skrivestil er unik – jeg har aldri sett noen som skriver som henne, så ta en titt; kanskje du blir like fenget som meg?

Ine Vedeld/Bak fasaden – ung samfunnsengasjert jente som skriver om å være usynlig syk, hvordan det oppleves og hva det innebærer av utfordringer i møte med helsevesenet

ikke dau enda – den morsomste bloggen jeg har lest! Handler om de alvorligste temaene, men skildret på en slik måte at du ikke kan la være å smile likevel. Øyvind blogger om å være avhengig av hjelp fra samfunnet 

Grønne drømmer – livet med litterær penn: Om livet med psykiske slitsomheter skrevet av ei ung jente som aldri må slutte å skrive om livet! 

Huset i skogen – Janna er bloggeren bak navnet. Hun skriver om temaer som krever tid, tid vi ofte ikke bevilger oss i en hektisk hverdag. Temaene hun tar opp handler om livet, de dypere sidene ved det. 

Disse bloggene jeg gir prisen videre til kan dere se som anbefalinger til videre lesing. Alle bloggerne skriver over gjennomsnittlig godt!

Nytes i stillhet og tas med videre i tankene.

Blogging

Utlevering med hensikt?

Jeg kjenner det godt; at det er vanskelig å skrive noen ganger. Jeg tenker ikke på mine kognitive problemer gjør det vanskelig, eller umulig, for meg å skrive, men jeg tenker på alle de jeg vet leser. Og alle dem som har lett tilgang på tekstene jeg skriver: Folk jeg kjenner og folk jeg «kjenner». Det kan være vanskelig å vite at noen vet, men ikke hvordan de forstår det de vet.

I bunn og grunn er jeg en lukket person som er best på å forsvare synspunkter og som er flink til å argumentere for meg. Jeg er antakelig ganske selvopptatt, noe jeg antar at er nødvendig for å bli selvbevisst (et særtrekk som er en fordel når det kommer til en intern sykdom som ME er) og som er nødvendig for å lære å kjenne sin sykdom og sine begrensninger, men også muligheter.

Fordi jeg ikke pleier å vise av mitt indre, er denne overgangen fra privaten til blogg fremdeles noe jeg ikke fullt ut har vendt meg til. Min indre kritiker krever plass.

Min indre kritiker spør: Er dette det beste for deg og dine? Trenger dem du kjenner, og ikke minst dem du «kjenner» å vite dette?

Jeg antar svaret henger sammen med behovet for å gjøre en forskjell, for å bidra til en bedre hverdag for andre. Ved å bruke blogg som virkemiddel kan jeg bidra til å skape større åpenhet – og dermed redusere stigmatiseringen mange erfarer. Ved å dele mitt kan jeg kanskje gi et lite bidrag i lokalsamfunnet som er mulig ut fra mitt funksjonsnivå og ferdighetsnivå. Ved å presse meg litt på trangen til å skjule og gjemme bort, blir det kanskje litt lettere for andre å sette sine ord på hvordan lignende føles for dem. Eller bare vite at de ikke er alene.

Det er en overordnet grunn til at jeg deler, som er viktigere enn behovet for å holde for meg selv. At det er ganske skummelt noen ganger må jeg gi mindre betydning, jeg må klare å utfordre meg selv såpass.

Det er likevel ikke lett bestandig; å være synlig. Å skille seg ut. Jeg vet jo ikke hva folk tenker og hvisker om, folk som ikke sier noe til meg. Dermed kan jeg heller ikke forklare misforståelser og fordommer, som sikkert finnes. Jeg kan altså ikke bruke mine vanlige strategier. Det kan være vanskelig.

Ps! Dersom du vil dele dette innlegget med nettverket ditt sier jeg jatakk til det!

Blogging

Mange skriver om sin ME

Å skrive er noen ganger erstatning for ord som ikke finner veien ut gjennom munnen. Å blogge er en utstrakt hånd og et ønske om å bli sett eller uttrykk for pedagogiske behov. Det kan også være vedlikehold av gjenværende funksjoner og selvutvikling. Bloggingens funksjoner varierer fra folk til folk og kan variere fra tekst til tekst, eller bilde til bilde. Nettopp derfor synes jeg blogg er en spennende kommunikasjonsform.

For lettere å finne fram til andre som blogger om ME laget jeg en gang en liste over disse. Heldigvis er det mange som ønsker å være med på denne! Det kommer stadig nye bloggere til og jeg tar alltid imot tips om flere, så send meg gjerne epost dersom du kommer over noen som blogger om ME på norsk.

Her følger en kort presentasjon av de fire siste som er lagt til, ta gjerne en titt på dem!

Thea Kristine May – Bli med på min reise gjennom oppturer og nedturer i en hverdag som kronisk syk. Reisen til å finne svar, reisen til å finne positive ting i livet og reisen til å bli frisk. Skriver ikke alltid om sykdom på bloggen min da jeg vil at den skal være noe positivt for meg

LifeWithMe – Hei! Mitt navn er Heidi, jeg er 17 år, og ikke typisk ungdom. Har gått glipp av 5 år skolegang, og mye av det “normale” liv. På denne bloggen skriver jeg utfordringer som har kommet med årene, og hvordan jeg har det i dag.

Dagens lille ME-glede – ME er ikke moro – det er faktisk temmelig leit. Nettopp derfor blir det så viktig å ta vare på det som gleder; enten det er store politiske saker, eller de små hverdagstingene. Det er det jeg forsøker å gjøre i denne bloggen.

Dia Maria – Skriver om det å være ung og ha me. og om å prøve å gjøre det beste ut av det og fokusere på det fine! mest bilder, litt tekst

Jeg leser også blogger som ikke skriver om ME, noen av disse finner du her.

Hva betyr blogg for deg? Og hva tenker du om såkalt sykdomsblogging?

Blogging

Blog award til meg! Og bloggtips til dere

Denne bloggen har fått sin første blog award og det er stas!

Takk for blog awarden!

Bloggprisen skal bringes videre til

  •   3-5 blogger med 200 eller færre følgere, som du synes fortjener denne prisen

og videre sier reglene at

  • bloggikonet skal limes inn i teksten hos den som mottar prisen
  • jeg skal takke den som ga meg prisen og lenke til vedkommende
  • jeg skal legge igjen en hilsen til dem jeg gir prisen videre til

Det er mange flinke bloggere som kunne trenge ekstra oppmerksomhet, så det er ikke lett å velge, men valget må tas og denne gangen velger jeg å fremheve:

Trude/Fremad i alle retninger – fordi tekstene gjør det tunge mindre tungt og gjør at smilet mitt kommer fram

Miss Ducky/Andedammen –  fordi tekstene dine bør deles med flere. Det er lett å kjenne seg igjen i det du skriver om livet med ME og hvilke problemstillinger og tanker det fører med seg

Onkel Johnny – som nesten er som en ordentlig onkel for meg, til tross for at vi er omtrent på samme alder

Gry Finstad Molland/Livets fargerike nyanser – fordi hun gjøre en god jobb for sin ME-syke datter, men også for mange andre pårørende i samme situasjon

Maria/Pause fra livet – en ny stemme som uttrykker frustrasjon over et liv som har stoppet opp

Jeg håper dere vil ta imot denne lille oppmerksomheten fra meg! Den krever litt oppfølging, men det er lov å jukse, det har jeg bestemt. Om du ikke orker gjøre alt som står i reglene, kan du nøye deg med å lime inn award-ikonet eller rett og slett bare ta til deg at jeg liker bloggen din og ønsker at flere skal lese den. Du velger. Det er ikke meningen at dette skal være en belastning for deg.

Nå ser jeg fram til å bli kjent med flere bloggere gjennom deres anbefalinger!

Blogging

Sykdomsblogging: Terapi eller sykdomsdyrking?

Å blogge om egen sykdom er ikke uvanlig, et googlesøk på ordene sykdom+blogg gir  3 720 000 treff. Det er altså svært enkelt å finne blogger om sykdommer. Det er en bra ting, fordi det tyder på at det ikke er tabubelagt å blogge om sykdom. Likevel, med ujevne mellomrom, dukker debatten og de kritiske spørsmålene opp om hva som er sunt og hva som er uheldig med sykdomseksponering på denne måten.

Marianne Gunnufsen er sykepleierstudent ved Universitetet i Agder. Hun har skrevet bacheloroppgave i sykepleie om skriveterapi for mennesker med alvorlig sykdom. Hun har fordypet seg i skriving som metode for bearbeidelse av stressrelaterte følelser og tanker rundt egen alvorlig sykdom. Den som liker å lese skjønnlitterære bøker vet at kriser forekommer opp til flere ganger i hver roman. Uten krisen, ingen forsoning eller lærdom, heller ingen dramatikk. Å skrive skjønnlitterært kan være en sosialt akseptert metode for bearbeidelse av vonde erfaringer. Sammen med fantasien kan historiene krydres og forfatteren kan prøve ut ulike løsninger før de omsettes i praksis. Å skrive kan være å bli kjent med egne muligheter og evne til problemløsning.

Å sette ord på vanskelige følelser kan være en form for mestring. Jeg har lest mange blogger der dette blir understreket, bloggen har en funksjon. Noen bruker bloggen sin for å prøve ut formuleringer og sjekke reaksjonene på det de sier før de snakker med terapeuten sin eller familien sin. Noen bruker bloggen sin helt bevisst for å avlaste familie og venner slik at i møte med disse kan samtalene bli så sykdomsfrie som mulig. Den som ønsker å få innsikt i det vonde kan lese bloggen, men i møtet holdes sykdommen utenfor. Selv synes jeg det er deilig å kaste av meg sykdom her inne og slippe opp for presset som ellers hoper seg opp.

Det er ikke slik at dersom vi ikke snakker om det som er vanskelig blir det borte. Det er heller slik at dersom det ikke blir uttrykt, fordobles det og opptar mer og mer plass. I noen tilfeller kan det være slik at det en trenger mest av alt er avledning. Da bør en holde seg unna det som trigger sykdomstanker og heller oppsøke det friske og glade. Balansegangen mellom disse kontrastene kan man bare lære gjennom erfaring.

Når en dumper innom en sykdomsblogg kan man lett tolke skribenten som selvopptatt og negativt innstilt. Trangen til å komme med råd kan være overveldende sterk eller man himler med øynene, sukker tungt og forter seg bort igjen. Er du blant disse, så husk at for noen er bloggen den eneste utkanalen de har. De får det ikke lettere av å ikke uttrykke seg. Noen har kanskje sykdomsbloggen som en søppelkontainer og uttrykker sine friske tanker et annet sted. Vær varsom med hvilke råd du gir.

Ved å skrive organisers tankene og dermed følelsene. For dem som ikke har en sosial hverdag, som arbeidstakere har, vil bloggen fungere som en sosial arena med fellesskap med andre i samme situasjon. Disse menneskene kan finnes over hele verden og det er ikke gitt at man finner disse i en organisasjon i kommunen man bor i. For mange finnes fellesskapet bare på nett. Ved å dele egen erfaringer i en åpen blogg (les: blogg som ikke er passordbeskyttet) risikerer man at hvem som helst leser, men også at hvem som helst kan lære mer om akkurat dine utfordringer. På den måten kan en selv bidra til mindre stigmatisering og dempe fordommer.

Å lese om andre hverdag kan bidra til ens egen blir hevet, en får kontakt med egne ressurser når en leser om andres utfordringer. Andre holder en avstand til fordi en vet at innholdet i deres blogg ikke er god for en selv.

Det er ikke til å komme unna at det finnes blogger med innhold som ikke er konstruktivt for noen. Noen av disse bloggene har liten variasjon i innholdet og publiserer gjerne innhold som oppleves som krenkende og triggende for andre i sårbare situasjoner.

Før man oppretter egen blogg bør man tenke over om man vil være anonym eller ikke. Skriver man om et snevert tema ligger det uansett en risiko for at man avslører sin identitet. Velger man å blogge bør man gå gjennom hva hensikten er og sette opp egne retningslinjer for hva som er greit å dele med andre. Det kan nemlig bli slik at man sier litt mer enn hva godt er. Tenk deg at andre skriver om deg det du skriver om dem før du publiserer. Du vet heller ikke hvordan det du skriver blir forstått, det er ikke gitt at leseren har kunnskap om det samme som du har. Vær forberedt på kritiske spørsmål, men ikke ta de personlig. Det handler ikke nødvendigvis om deg, men om uvitenhet og forvirring. Ikke alle sykdommer er lette å forstå seg på og en kan ikke forvente at folk setter seg inn i en sak før de uttaler seg.

*****

Dette blogginnlegget er ikke ME-spesifikt. Artikkelen «Skriver om sykdommen» er publisert i Sykepleien 1/2012 (19.1.2012), og dette blogginnlegget er til dels skrevet med artikkelen som kilde.