Modighetsprosjekt

Modighetsprosjektet

Da jeg begynte å blogge om ME hadde jeg unngått temaet i nesten ett år. Jeg blogget om friske ting, om familie og alt som lå langt fra ME. Jeg tenkte at hvis jeg ikke «graver meg ned» i det og fører tankene over på andre ting, vil jeg iallfall ikke tenke meg dårlig.

Etterhvert har jeg skjønt at å skrive om det ikke er dumt, det fremkaller ikke mer ME, det gjør meg ikke dårligere. Jeg velger selv hvor ofte jeg skriver (hvis kroppen gir meg noe valg) og hvordan jeg vinkler det jeg skriver om. Jeg styrer selv hvor mye ME-stoff jeg leser og hvilke blogger jeg engasjerer meg i. Jeg har enda ikke opplevde det negativt eller symptomfremmende (bortsett fra når jeg bruker for mye tid på nett, men det har ikke noe med temaet å gjøre).

Å opprette denne bloggen har vært veldig positivt for meg. Jeg har fått kontakt med folk som tenker omtrent som meg og som utfordrer tankene mine. Jeg har fått kontakt med folk som fungerer bedre enn jeg opplever at mange gjør på forum. Jeg har fått innblikk i hvor stor bloggsfæren er og hvor mange muligheter som ligger der.

I det siste har jeg blitt oppmerksom på at det faktisk ikke er mange som skriver med fullt navn eller som åpent sier de har ME. Jeg har selv vært så anonym at jeg nesten ikke har funnet meg selv engang, men langsomt kjenner jeg at det går i retning større åpenhet og modighet, selv om jeg ikke har kontroll på det som når ut.

Jeg skriver enda ikke under fullt navn, men kjenner at det ikke er lenge før jeg gjør det. Vi trenger kanskje flere som viser at det ikke er noe å skamme seg over å ha ME, det er ikke som å ha tatt et tåpelig valg eller å ha gjort noe pinlig. Jeg har ikke valgt å ha ME.

Å åpne opp og slippe andre inn har vært en modningsprosess for meg. Jeg er en åpen person, men helst ansikt til ansikt. Alle postene fra bloggen blir automatisk postet på Facebooksiden min med link til bloggen. Det var skummelt i starten, nå er jeg vant med det, men kjenner også litt på at dem som kjenner meg kan lese om tanker og følelser de ikke ville hatt tilgang på ansikt til ansikt. Det kjennes rart. Og kanskje særlig siden ingen har kommentert bloggingen min, bare den ene som selv blogger og andre som jeg har blitt kjent med på nett. Hvor er alle dem som kjenner meg? Hvorfor så stille? Jeg vet jo at flere av dem leser det jeg skriver.

Er det virkelig av betydning at flere bruker sitt fulle navn og ikke gjemmer bort at de har ME? Betyr det noe om jeg bruker navnet mitt eller om jeg holder meg til nick? Vil flere få det bedre om noen av oss viser både ansikt og navn? Vil det være med på å minske stigma og redusere skamfølelse?

Modighetsprosjekt

Anonym eller synlig?

Jeg sitter her og er litt usikker. Jeg utfordrer meg selv til å bli modigere, men hvor går grensen for hva som skal deles og hva som skal skjules?

Jeg tror det handler om egne grenser og hvordan en forholder seg til det materiale en ønsker å dele. Eller bare få ut. Om en har et profesjonelt, eller avklart, forhold til seg selv og de erfaringene en har gjort seg, tror jeg kanskje en klarer å formidle det på en måte som ikke utleverer, som ikke gir leseren følelsen av å få vite ting han helst ville vært foruten.

Jeg ønsker å skrive på en måte som er interessant selv om du ikke kjenner meg. Jeg vil at tekstene mine skal gi noe mer enn tilfredsstilt nysgjerrighet. Dersom jeg klarer det, vil jeg da balansere på grensen mellom hva som skal deles og ikke?

Åpenhet er sunt og lurt, å holde inne kan skape press og påfølgende stress, men å ikke ha kontroll over hva en gjør og de valgene en tar kan skape vel så mye stress. Tenker jeg. Det skaper et dilemma, for hvor stor kontroll har jeg over hva jeg driver med når jeg ikke husker fra minutt til minutt?

Å ta steget ut i nettverden er en ting så lenge jeg er anonym, som jeg er nå. Noe annet er å skrive under riktig navn og vite at folk som bare kjenner meg litt kan vite ting om meg som jeg ikke vet at de vet. Er jeg villig til å risikere det? Hva innebærer risikoen? Jeg er usikker på om tilbakeholdenheten min handler om pingletendenser eller fornuft.

«Om du viser deg som “svak”, vil de færreste tillate deg å være sterk igjen. Etterpå. Når du kjenner deg fit-for-fight. Det vet vi alle -slik fungerer det.» Dette skriver Marias Metode.

Dette skremmer meg litt, for jeg vil at det ikke skal være en sannhet, men en overdrivelse. Og det tror jeg kanskje det er. Selv om ikke alle får med seg at folk forandrer seg, har jeg vanskelig for å tro at jeg for alltid blir stemplet som «hun med ME» og ikke noe mer. Jeg er bevisst på å være mer enn bare, f.eks presenterer jeg meg aldri med diagnose. Og derfor forestiller jeg meg at andre også ser og forstår at jeg er mer enn mine begrensninger.

Hva tenker dere om anonymitet kontra åpenhet på nett? Hva kjennes ok å lese om og når blir det for mye?

Modighetsprosjekt

Tøffinger må også ha mat

Etter å ha jobbet med presentasjon av Modighetsprosjektet (se på bildet i headingen) i flere timer fordi hodet nektet å utføre ordre, var det på tide med en pause, en virkelig pause av typen mat og drikke.

Det er rart at noen ganger er det forferdelig vanskelig å skrive en tekst mens andre ganger løper fingrene over tastaturet og koblingen til hjernen er som den skal være. Jeg har funnet ut at det har sammenheng med hvor ferdig teksten er i hodet, hvor mye den har jobbet seg fram i underbevisstheten.

Det har også sammenheng med engasjement og hvor «følt» teksten er. Det er noen ganger enklere å skrive ut følelser og opplevelser enn å skrive en beskrivelse av noe eller en presentasjon. Det krever noe annet av intellektet, eller kontakt med visse deler av hjernen. Noen ganger er det slik at jeg bare fungerer godt (nok) på en bestemt måte og klarer utføre ting tilfredsstillende, mens andre ting blir veldig vanskelig fordi hjernen ikke er åpen for det. Det virker rett og slett som om visse deler av hjernen er avstengt midlertidig.

Hvis jeg må stoppe opp og tenke, blir forstyrret eller må forholde meg til noe andre har skrevet før jeg kan skrive mitt, blir det vanskelig for meg. Da stopper det opp.

Denne teksten har vært enkel og rask å skrive fordi den er veldig «følt». Jeg skriver om det jeg føler akkurat nå. Lite komplisert.

Ønsker deg en god helg!!

Modighetsprosjekt

Å være synlig er å risikere

Jeg tror jeg sier alt, men ser at ordene jeg bruker bare rommer noe. Små stikkord og korte setninger kan ikke oppsummere livet og gir bare et lite innblikk i hvem jeg er og hva jeg tenker.

Hva jeg skriver forteller deg hvordan jeg tenker og røper mine verdier, men jeg velger selv hva som kommer ut. Hva du tolker og forstår kan si mer om deg enn om meg.

Jeg er redd. Jeg er redd for at du skal tolke og ikke forstå at det er din egen tolkning du får innblikk i. Min mening bak det jeg skriver og bakgrunnen for det vet jeg bare selv. Jeg er redd for at du skal handle på bakgrunn av mine ord fordi du tror de skjuler handlinger du ikke ser.

Jeg er vel litt redd for å miste kontroll, en positiv kontroll over meg selv. Og den negative kontrollen jeg har over meg selv når jeg sitter isolert i stua og kommuniserer med meg selv.

Å være synlig er skummelt, risikofylt, men jeg skal tørre!