Media, samfunn og meninger

Uflink pike i flokken

Den tunge, trege turen med stadig bakglatte liv preget ukene i desember. En motvillig innstilling til det hyppig skiftende tallet på kalenderen var en desperat søken etter stoppknappen som kunne gi meg litt mer tid jeg samtidig ikke ønsket.

Kroppens angst over tidens krav skapte en vrang energi. Det var jammen meg ikke godt å vite hva som var hva: Var jeg mitt eget hinder? Hadde jeg tankefeil igjen?

Timer uten lys, timer på baken, timer på ryggen med hodet fullt av tanker, gjøremål og rop. Måtte julaften komme så fort? Kunne vi ikke bare få det gjort?

Jeg vet ikke hva som skjedde, eller hva som gjentatte ganger skjer, men det er som om det vonde fortrenges, blir stukket under teppet og godt trampet flatt. Kroppens skrål dempes og alt fokus ligger i gjennomføringen, på det som skjer og det som er.

Dempet kaos, flyt, vippet opp av menneskene rundt meg, støttet av herr P(aracet), sånn gikk det.

Dagene etter gikk jeg tur, har sett mennesker, natur, pustet iskald luft, gjenoppdaget kroppens mangelfulle regulering av temperatur. Ikke kledd på meg så mye at jeg blir ubevegelig, men fortsatt frøset stjerten av meg.

Tankene har ikke vært mange, opplevelsene flere, men så vippes tankene frem og opplevelsene vekk og det slår meg: Er jeg uflink pike nå?

2013-12-26 14.13.03

 

En kort periode fulgte jeg ME-debatter på nett overalt. Så sluttet jeg med det. Ble oppslukt, oppbrukt, overveldet, tom, men proppfull av mengden mennesker som oppslukes av det jeg dro meg vekk fra. Hvor mange er det der ute, som sliter med ME som jeg, som er pårørende til noen som sliter, som tjener penger på oss som sliter?

*

Uflink pike som trosser symptomer, som ifølge mange der ute ikke kan ha ME når jeg blir stuptrøtt etter aktiviteter, og som sover i vilden sky, for alle med ME vet jo at søvnforstyrrelser er en del av sykdommen. Eller at jeg kan gå, ja jeg sitter ikke i rullestol, og jeg tåler lyset, for alle med ME vet jo at alle er lysømfintlige og sitter i rullestol hvis de i det hele tatt kommer seg ut. Eller at jeg tåler å sitte på bussen, for alle med ME vet jo at det er helt umulig. Alle med diagnosen er jo ømtålige for luktinntrykk og uforutsigbare variasjoner i rytme og bevegelser, og særlig bussen blir da helt umulig. Det skal man bli dårlig av, skikkelig dårlig. Og sånn kan lista lages lang.

Denne flokkbestemte oppfatningen av hva ME er, skaper nok forvirring og uro hos flere enn meg. Er jeg feil? Har jeg ikke den diagnosen jeg har? Flokkmentalitetens makt er svær, jeg tror den noen ganger kan hindre tilfriskning og stenge for veien ut, blokkere veien for det aktive livet med vilje og kropp som kompanjonger.

Det er lett å tro på flokker, lett å holde seg selv tilbake og trykke seg selv ned når noen legger sterke føringer, med tilhørende sanksjoner, dersom du avviker fra deres ultimate krav om å være riktig, om å ha ME på rett måte. Det er lett å trå feil, og dermed være feil. Den som har avvikende symptomer fra de høyest skrikende, som ikke passer inn i overbeviste menneskers harde definisjonskrav, faller gjennom det sosiale sikkerhetsnettet og står gapende igjen alene.

*

Jeg vil danse når jeg kan, løpe når jeg orker, la ME-ens skjold beskytte meg når jeg er i ferd med å presse kroppen gjennom for mye. Når jeg trekkes vekk fra det jeg tilhører, da vet jeg at jeg må. Da forebygger jeg samtidig som jeg behandler, da bygges jeg langsomt opp i stedet for å rives ned.

*

Når jeg ligger nede og karrer meg opp er det kroppen som skal sette begrensningene, ikke ukjentes meninger om hvordan en ME-kropp virkelig er.

*

Det er lett å fly med flokker, å bli en del av dem som vet. Det er lett å henge med når flokken er sterk og svær. Uten alle dem står en alene igjen. Et kollektivt press utgjort av individer, vet de hva de gjør?

~~

Relaterte innlegg

Diagnoseskepsis på nett og hakkekyllinger

Det skal helst gå dårlig

Reklamer
Media, samfunn og meninger

Takk gud for nettavhengighet!

Jevnt utover året ser jeg at kjente og mindre kjente ansikter tar pause fra verden bak skjermen. De har fått overdose, sier de. Jeg er glad de fikk det.

Er jeg?

Uten alle dere som legger igjen time etter time på et publikum dere ikke kan se, som skriver små og store kommentarer og som bidrar til at det aldri er ordentlig tomt rundt meg, alle dere bidrar kanskje mer enn dere tror.

Dere bidrar til at jeg føler meg mindre ensom, til at jeg i blant føler meg mer ensom fordi dere forteller fra et hektisk liv jeg ønsker meg selv. Noen ganger vil jeg slenge hele pc-en ut av vinduet fordi du med din oppdatering fra alle de vellykkede tingene du gjør og all den gleden du føler over det jeg kaller dilling, sender meg beskjeder om alt jeg drømmer om, men ikke får til.

Alle dere som gleder dere over noe som er obligatorisk å glede seg til, skaper en følelse av utenforskap fordi jeg ikke deltar i det samme. Jeg klarer ikke føle det dere gjør. Jeg settes på sidelinjen, eller kanskje har jeg satt meg selv der.

Ikke sjelden gneldrer jeg over tåpelige kommentarer og håpløse lenker som ikke lar seg åpne, jeg Tenker Mitt om ditt, men holder meg tyst i all høflighet.

Noen mennesker skaper lengsel i meg, lengsel etter ro, etter et fang å hvile hodet i. Noen mennesker skaper drivet i meg, vekker den som vil så mye, men som føler seg parkert og tilsidesatt. Noen mennesker får meg til å føle meg ubrukelig og uvesentlig, mens andre får meg til å slappe av og tenke at nå trenger jeg ikke stå på mer, det er nok nå.

Jeg trenger alle sammen.

Jeg trenger å kjenne på at jeg kan mer enn å sitte hjemme og lese noen bøker i løpet av året, eller måneden, i blant i løpet av uken. Jeg trenger å kjenne på det noen kaller ambisjoner som jeg ikke klarer konkretisere hva er. Jeg trenger å kjenne på hvor deilig det er å ikke måtte levere noe innen en oppgitt tidsfrist, men oftere å kjenne på frustrasjonen over at ingen venter på produktene mine, siden jeg ikke har noen produkter å levere.

Jeg trenger å lese om deg som har et vanskelig liv og en vanskelig hverdag, fordi det treffer et sted inni meg som ikke har det godt. Noen ganger gir andres vanskelige liv meg en enorm takknemlighet over det jeg har. Andre ganger en svak redsel over hvor skjørt det jeg har faktisk er, for samma hvor godt en forebygger og sikrer seg, er det kort mellom det trygge livet og det som faller fra hverandre.

Uten alle dere nettavhengige, som gjør internett til et sted alle andre også må være, selv uten behov for lenkedelinger og småprat, ville verdenen min vært mye mindre og livet mitt mindre innholdsrikt. Uten dere ville jeg hatt færre venner, ville jeg ikke møtt det stedet i meg selv der ordene svømmer over uten mottaker, men som mottas likevel. Uten alle dere som bidrar til at nett er et elsket, men forhatt sted å være, ville jeg levd nesten hele livet mitt i kompani med tankene mine og bare en å dele dem med.

Takk til dere som avlaster min kjære, som her nevnes uten navn.

Takk til dere som gjør meg forbanna slik at tastetrøkkingen høres over hele stua, det ligger mye god energi i sinne!

Takk til dere som blåser på den lille flammen min slik at den blusser opp! Til dere som sørger for at jeg forventer noe av meg selv og ikke lar meg forene med sofaen i den grad at jeg må skjæres løs fra den; til dere som bidrar til at jeg tross store kognitive problemer klarer bevare det lille ordforrådet jeg har!

Takk til dere som bidrar til at jeg fortsetter å tro at jeg har noe i arbeidslivet å gjøre. Til dere som lar meg tro på at jeg kan tilføre andre mennesker noe viktig, og kanskje en dag skape min egen arbeidsplass. Uten dere hadde jeg fortsatt å tvile.

Takk til dere som lar meg fortsette å ha trua på meg sjøl, som ikke lar begrensningene mine være alt; til dere som ikke lar diagnoser definere mennesker, som ikke henger dere opp i hvordan livet mitt finansieres, men som er ressurssøkende som jeg er!

Vit at når du bruker nettet, så treffer ordene og bildene og lenkene du deler noen der ute som ikke gir svar eller trykker på tomler som peker oppover. Vit at du er viktig og at du har makt til å påvirke, om ikke landets politikk og sette dagsorden, så i mindre skala. Vit at dine bidrag noen ganger treffer dem som trenger det mest, andre ganger dem som trenger det minst.

Husk at du er betydningsfull – også når du ikke føler det slik.

Takk for at du deler!

2014-06-17 19.55.07

Media, samfunn og meninger

Diskutere eller søke etter bekreftelser?

Jeg har lenge vært opptatt av temaer som nettdebatt. Jeg synes det er en utmerket måte å studere mennesker og kommunikasjon på.

Ved å være aktiv deltaker og aktiv observatør av andres dialoger og diskusjoner har jeg lært mye om hvordan vi samspiller, forstår og misforstår hverandre.

Det er fascinerende å legge merke til hvor ulike motiver folk som deltar har: Der noen vil forsterke egne standpunkter og søker etter anerkjennelse og fellesskap gjennom å dele holdninger til et tema, ønsker andre å skape liv og røre i et stillestående liv. Andre igjen søker større forståelse og innsikt i et profesjonelt perspektiv. Ikke rart at debatter utvikler seg underlig og at noen opplever mobbing og hets der den som er «utøver» av det ikke forstår at det kan oppleves slik.

 

Forskningsprosjekt

For ikke lenge siden ble et forskningsprosjekt om den norske nettdebatten publisert. Jeg har ikke lest selve undersøkelsen, men artikler på nettavisene om den har jeg fått med meg. Les gjerne Det du ikke snakker om på nett (hvis du ikke kommer inn på Aftenposten, kan du lese Dagbladet: For enkelt, Kjetil Rolness)

Etter jeg leste artikkelen på Aftenposten har jeg begynt å tenke gjennom min egen kommunikasjon på nett. Jeg anser meg ikke for å være særlig redd eller konfliktsky. Jeg tror jeg vet hva jeg gjør når jeg publiserer tekstene mine. Likeså forsøker jeg å være konstruktiv og gjerne utfylle hovedteksten når jeg kommenterer her og der. Selv når jeg ikke bruker fullt navn, tenker jeg at alt jeg skriver skal jeg stå for og tåle å bli konfrontert med. Jeg synes det er viktig.

 

Beskyttet av nick?

Å bruke navn eller nick er noe som ofte diskuteres. Der noen ikke leser ett ord av den som ikke står frem med fullt navn, bryr andre seg mer om innholdet til den som skriver enn om identiteten til vedkommende.

For meg er navnet ofte uviktig. Jeg må uansett forholde meg til personen som en likeverdig person, uansett hva slags tittel og stilling personen har opparbeidet seg.

Selv om jeg står for det jeg skriver, er det likevel noe i meg som har behov for å skjule meg litt, eller dekke meg til. Nick virker slik på meg. Det er mer behagelig. Jeg vil sammenligne det med å gå ut i minus i bikini eller å kle på seg noen lag ull. Jeg er meg uansett hvordan jeg kler meg, men har noen ganger behov for mer beskyttelse enn andre ganger.

 

Sterke menneskers nett?

Jeg mener at nett må tåle mennesker i alle faser, ikke bare de sterkeste. Noen ganger er jeg sterk og kan ta en hvilken som helst debatt med hvem som helst og har utholdenhet til det, mens andre ganger er jeg sårbar og ensom og trenger beskyttelse, men vil ikke isolere meg. Å delta er viktig. Samtidig er det også viktig å vite at den som leser ikke aner hvilken tilstand man er i. Å veksle mellom å være hard og bløt, mellom å være kompromissløs og fleksibel og undersøkende, kan være vanskelig for andre å forholde seg til. Min erfaring er at folk (og meg selv) forholder seg til deg som du var sist de møtte deg, om det så er på nett eller på gata.

 

Negativ kranglefant eller konstruktivt kritisk?

Selv har jeg ofte blitt oppfattet som negativ og har fått mange tilbakemeldinger på dette. Kanskje er det derfor jeg er ekstremt opptatt av å se ressursene i andre og meg selv. De fleste egenskaper har en konstruktiv og destruktiv side. Å ikke gi seg, kan også kalles utholdenhet, og er positivt så lenge en ikke kjører seg fast i ett spor. Møter en derimot på feil mennesker, kan en lett bli dømt som kranglefant og negativ og dermed bli avvist. Gjentatte møter med utrygge mennesker som ikke klarer forholde seg til denne svakheten og sårbarheten i andre (fordi de ikke takler sin egen sårbarhet), vil derfor ha en forsterkende og nedbrytende effekt. Hvordan vi selv har det, virker inn på andre.

 

Kommentarenes makt

Undersøkelsen om nettdebattkultur sier noe om hvordan vi tilpasser oss omgivelsenes respons. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent menn sier at de justerer budskapet og formen det formidles i etter reaksjonene de får. Det er lett å skjønne når drapstrusler hagler inn, men det fins også en mykere side av dette der uenigheten oppleves truende. Redselen for avvisning tror jeg er sterk i oss mennesker og for noen er uenighet nettopp avvisning av personen – ikke argumentet.

Jeg ser ikke på uenighet som en personlig trussel. Jeg ser ikke på enighet som målet med debatter. Tvert imot ser jeg uenigheter som utvidelser av mine egne standpunkter og forståelser av et tema. Det er en ressurs.

 

Å debattere ME krever kondis!

Å være bevisst hvorfor en debatterer, mener jeg er viktig for å ikke sitte igjen med en følelse av å bli angrepet. Hvis en i en faglig debatt om ME tror at en skal overbevise om at sykdommen er fysisk og ikke psykisk, så ber en om å slite seg selv ut. Jeg mener det er viktig å vurdere egen debattkondis opp mot hvem en diskuterer med og hva en vil oppnå. Å ha enighet og overbevisning som mål er å be om å bli frustrert og utslitt. Derfor er forarbeidet viktig, tenker jeg, altså å undersøke egne motiver for deltakelse. Noen ganger er det mest konstruktive en kan gjøre å gi seg, trekke seg.

 

Kompetanseavklaring og ryddighet

Noe annet som er viktig er å se sine begrensninger. Da jeg jobbet kalte jeg det kompetanseavklaring, altså vite hva en kan og hva en ikke kan. Dette er noe som blir tydeligere ettersom en debatt utvikler seg, der det i starten så ut som en helt grei debatt, ble det etterhvert til en umulig en fordi man har møtt sin overmann eller oppdager at den andre bare leker og ikke er åpen for nye synspunkter.

 

Svake stemmer og sterke budskap

I debatter og samtaler på nett mener jeg det er viktig å la alle stemmer bli hørt. At den ene har doktorgrad i et tema du «bare» lever med, betyr ikke nødvendigvis at doktorgraden kan fortelle noe om livet. Å ha dybdekunnskap i et felt, betyr ikke at man kan alt om et felt. Respekten for det levde liv må henge høyt.

 

Sårbarhet og stolthet

Jeg vet ikke alltid hvor sårbar jeg er, likevel har jeg valgt å snakke når jeg har noe å si. I blant har jeg møtt mine egne ord med skam, ikke fordi jeg har sagt noe galt, men fordi det er flaut å se egne spor når faglighet og sterk argumentasjon er fraværende. Det er flaut å se elendige formuleringer som blir forstått helt annerledes enn de var ment. Likevel kan jeg ikke bebreide leserne, det var jeg som ikke klarte bedre da. Det var kanskje ikke bra nok, men det var det jeg klarte da.

 

I møte med deg ser jeg meg selv

Livet innholder alle aspekter og samtaler på nett reflekterer det. Hvordan jeg møter andre, sier noe om hvordan jeg møter meg selv. Hvordan jeg forstår andre, sier noe om hva jeg ser i meg selv. All kommunkasjon er farget av eget ståsted, egen historie og egne motiver og graden av velvillighet overfor andre mennesker.

Jeg tror vi oftere bør prøve å forstå den andre enn å overvinne henne. Den kampen som kjempes på nett, er kanskje i virkeligheten heller en kamp du selv kjemper inni deg selv? Hvis du ikke opplever respekt og anerkjennelse blant dine viktigste mennesker, blir det ekstra viktig å møte det i andre.

 

Amatørens ord

Denne teksten skulle ikke bli så lang, heller ikke så generell. Denne teksten skulle fortelle noe om hvordan jeg selv tilpasser min kommunikasjon etter hvilke tilbakemeldinger jeg får. Den skulle også røpe et par sannheter om meg selv, men sånn ble det ikke.

Jeg er bare en skriveamatør som ikke planlegger tekstene mine, som lar dem renne av med meg, som lar dem utvikle seg mens de blir til.

Dette er min blogg og den preges av meg og det som rører seg inni meg. Det jeg tror skal frem er ikke alltid det som faktisk kommer frem. Og det er vel slik det er? At det som rører seg på innsiden er det som kommer ut, om enn ikke alltid i de ordene som brukes, men i det som kan anes innenfor ordene; mellom linjene om du vil.

Det jeg egentlig skulle si, blir kanskje der det er. Og det er kanskje like bra.

Ikke alt skal sies høyt.

Media, samfunn og meninger

Når skammen forsvinner, kommer stemmene frem

Veien har vært bred og nyasfaltert lenge, jeg har kjørt fort. Litt for fort.

Bakken vrenger seg, vrir seg i en underlig, uforutsigbar vinkel, endrer seg for hver meter jeg kjører. Jeg vil kjøre mer, insisterer jeg, tror bensinen aldri tar slutt og veien retter seg ut snart. Den må vel det?

De siste dagers engasjement begynner å bli tåkelagt. Den lille flammen blusser stadig opp, men som bak et uvasket vindu er den vanskelig å gripe fatt i. Poff sier engasjementet og tankene kjører videre med urimeligheter fra Erna, Siv og Roberts side. Litt irritasjon henger også igjen ved Ingunn Solheim, som ikke konfronterte gjestene sine hardere med konsekvensene av politikken til FrP og Høyre, ja dette var i Debatten på nrk torsdag.

Om jeg bare hadde vært der sjøl, med normal form, skulle jeg tatt konfrontasjonen til den virkelig ble forstått. Da skulle jeg ikke godtatt overgangen til andre temaer, men latt dem forstå det de åpenbart nekter å ta innover seg. Jeg synes det er direkte frekt, for ikke å si uforskammet(!) å ikke ville ta innover seg hva det innebærer og betyr for de «rammede»! Makan til nedlatenhet, arroganse og manglende vilje til å få innsikt!

Det er helt utrolig at de fører en politikk de ikke vil se konsekvensene av, men at de fortsetter å leve i den troen at alle kan hvis de bare vil – jobbe. Og selv for de som vil jobbe, som kan jobbe noe og som er topp motivert for det, gjøres jobb eller ikke til et spørsmål om vilje. Jeg har ikke hørt om ett tiltak som skal gjøre det lettere å få jobb for denne gruppen. De færreste har vel ressurser til å skape sin egen arbeidsplass?

Hva hjelper det å gjøre det lettere å jobbe, dersom denne lettelsen bare handler om motivasjon og økonomisk lønnsomhet, og det ikke gjøres noe med arbeidsplassene, med arbeidsgiveres holdninger?

Engasjementet mitt er som en vulkan med ustabile utbrudd. Inni meg buldrer og putrer det nesten hele tiden, utenpå not so much. Alle disse ordene som slenger rundt, alle tankene og tastene som stadig trykkes ned..  om det bare var en litt større sammenheng mellom de tre, ville denne bloggen vært langt mer aktiv.

Jeg tenker det trengs. Disse historiene til alle oss som rammes på en eller annen måte. Vi som visst ikke er folk flest, men som blir plassert på sidelinjen, som kan sjongleres med og som duger godt som sitteunderlag for velfødde fu’er. Jeg tenker det er flott at mange har sluttet å skamme seg, har sluttet å tro at alt som ikke virker og fungerer skyldes egne tanker som er feil eller noe annet som blitt påstått å bare handle om den enkelte, som ikke ser strukturer og systemfeil.

Jeg er glad for at flere av disse historiene til oss som vil delta, men som er forhindret fra det fordi vi har sykdommer som begrenser oss for mye, kommer frem.

Politikere og andre beslutningstakere og mennesker med makt trenger å se oss og høre oss. Vi snakker for mange som ikke har flaks for tiden, som i disse dagene ikke klarer å samkjøre tanker og taster og mot. Jeg er glad for alle som låner ut stemmen sin, for bak hver av oss, sitter det mange som ikke kan rope høyt og støyende (eller som blir snappet opp av media og eksponert for mange flere).

Vi må ikke la oss glemme, tenker jeg.

Her er en liste over bidrag media har snappet opp, tips meg gjerne om du har flere lenker

Kjære Erna, mener du at jeg skal flytte i telt med min sønn på to år? – Nettavisen, les også svaret fra Erna som ligger vedlagt som lenke i artikkelen

Kjære Robert! Du er velkommen hjem til sofaen min en dag, så skal jeg fortelle deg hvorfor jeg ligger her og hvor gjerne jeg skulle jobbet istedet! – Aftenposten

Uføre Anne (55) til til statsråd Eriksson: «Hvorfor tror du folk blir ufør? For moro skyld?» – VG

Så nå kjører jeg langsomt inn til kanten, satser på en rolig stans, en midlertidig hvile før jeg igjen brummer opp. Jeg forteller meg selv at jeg trenger dette, at jeg ikke har tapt, men at denne pausen er av det konstruktive slaget. Jeg forestiller meg at jeg lader, som en middels dyr Tesla, og at oppstarten kommer når jeg bestemmer meg for det.

Hvis jeg bare klarer tenke sånn om det, så blir ikke dette et nederlag, men en seier.

For alt handler om hvilke tanker man velger ut, hvordan man velger å se det. Ikke sant?

(velkommen til alle nye følgere og takk til alle dere som har delt mitt forrige innlegg, Gi meg penger slik at jeg kan jobbe, Robert!. som også er publisert på Radikal Portal).

 

 

 

Media, samfunn og meninger

Gi meg penger slik at jeg kan jobbe, Robert!

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) gikk i går til mediene med klar beskjed til landets uføretrygdede om ta seg sammen og begynne å jobbe. For å motivere oss latsabber tar han fra oss penger, ikke mye selvsagt, bare sånn cirka 20 000 – en dråpe i havet for sånne rikinger som lever på staten.

Jeg har bare en ting å si deg, Eriksson; du har rett! Det er penger som kan få meg ut i jobb igjen!

Jeg er supermotivert for å jobbe og det har jeg vært lenge. Her jeg sitter foran pc-en på mitt stille vis leker jeg at jeg jobber, det går meget langsomt. Jeg imiterer en arbeidshverdag andre har, men som i mitt liv er en drøm. Om denne lille virksomheten jeg driver med er arbeid, kommer an på hvordan du definerer det, men så langt har ingen tilbudt meg penger for de tekstene jeg skriver. Jeg kunne like gjerne mumlet off-line. Hvis penger var poenget.

Jeg er supermotivert for å jobbe, Eriksson, men jeg mangler altså penger for å kunne realisere drømmen. Pengene skal jeg ikke putte i min egen lomme, men til forskning.

Du skjønner det, Eriksson, det eneste som virkelig kan få meg tilbake i jobb er penger til forskning. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg ikke gidder noe annet. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg elsker formiddagstv eller realiserer meg gjennom morsrollen. Jeg sitter heller ikke hjemme fordi det lønner seg.

Jeg sitter hjemme hver dag fordi den medisinen som kanskje kunne gjort meg frisk ikke fins. Nei, nå lyver jeg. Medisinen fins, den er bare ikke tilgjengelig for meg. Den er ikke ferdig forsket på. Og hvorfor er den ikke det? Kan det handle om statlige bevilgninger, tro?

Hvorfor sørger du ikke heller for penger til forskning som kan gjøre oss friske enn å fremstille det hele som om jobb eller ikke er et spørsmål om motivasjon? Alt som skal til for mange av oss er bevilget penger til forskningsprosjekter som har gitt arbeidslivet mange flere deltakere. Og litt mer tid.

Hvorfor tror du, Robert, at det er pengene som holder meg hjemme og ikke sykdom? Om du virkelig tror at jeg blir friskere med færre penger og at mitt virkelige problem er motivasjonsmangel, vel da inviterer jeg deg hjem til meg i min stue slik at du kan få et bittelite innblikk i mitt liv i min hverdag.

.. men det har du sikkert ikke tid til. Og det har heller ikke jeg. Du skjønner, den tiden et besøk tar, det er den tiden jeg trenger for å bli klar og samle overskudd nok til unger som kommer hjem fra skolen, og forhåpentligvis å spise middag litt senere.

Jeg vil tilbake til en virkelig jobb. Og jeg trenger din hjelp for å klare det!

Hva sier du til det?

**

Hvis du liker dette brevet og vil ha flere innlegg, kan du like bloggens side på Facebook: Jeg liker melivetpaaslep!

 

Del gjerne!

 

Media, samfunn og meninger

Journalisten ringer, hva sier du?

Gjennom min tid som blogger, har jeg blitt intervjuet flere ganger, se gjerne Min stemme i media.

Jeg har snakket i radio, jeg har blitt publisert på papir og på nett. Tilsammen dreier det seg vel om seks ganger, om jeg ikke husker feil.

Jeg liker å tro at jeg har fått et lite innblikk i hvordan journalister jobber og jeg har kjent litt på prosessen selv. Det gjør meg selvsagt ikke til noen ekspert, men erfaringen min kan kanskje likevel brukes av andre som vurderer å la seg intervjue?

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet!

Hva vil jeg si, hva er budskapet mitt?

  • Tenk på hva som er viktigst for deg å formidle, lag gjerne en liten oversikt for deg selv, og understrek de to viktigste tingene du vil si
  • Øv deg på å formidle budskap. Det kan være overraskende vanskelig å være presis og få sagt det man ønsker. Ikke alt oppfattes slik du mener det. Sjekk gjerne med en venn om du faktisk sier det du tror du gjør – en stund før du blir intervjuet slik at du har sjanse til å korrigere

Motiv

  • Hva får meg til å si ja? Hva vil jeg med eksponeringen?

 

Hva er spesielt ved det magasinet eller nettstedet journalisten jobber for?

  • Sett deg inn i hva slags nettsted journalisten jobber for og google henne gjerne, da får du et innblikk i hva slags stil vedkommende kjører og hvordan hun vanligvis vinkler sakene sine. Er dette noe du kan stå for? Ta deg gjerne betenkningstid.
  • Hva er profilen til nettstedet, altså: Er de grundige og går i dybden, gjør de grundig research eller er de konfliktskapende? Du lærer mye om dette ved å lese noen saker. Eventuelt kan du spørre andre privatpersoner som har vært intervjuet for samme magasin.

Hva koster det deg og hvordan er prosessen fra første henvendelse til ferdig resultat? Tips til prosessen underveis.

  • Hvis min erfaring er representativ, foregår prosessen omtrent såher: Du blir kontaktet per telefon eller epost og journalisten legger frem saken for deg, dere avtaler dag og tid for intervjuet. Selve gjennomførelsen kan gjøres kun over telefon, via epost og møte i tillegg eller bare ved et fysisk møte. Det kan også være at du blir invitert i studio. Kanskje en kombinasjon av disse.
  • Sett betingelser dersom du trenger at det foregår på spesielle måter. Viktig at du ikke gir mer enn du er komfortabel med og ikke vær så hyggelig at du krysser dine egne grenser.
  • Det er bedre at du er litt for tilbakeholden enn at du tilfredsstiller journalistens nysgjerrighet (det er jobben deres, samtidig som de har en redaktør å tilfredsstille). Tenk over hvordan du omtaler andre og ikke omtal mennesker som ikke har gitt samtykke til det.
  • Når teksten er skrevet ferdig skal du få den til sitatsjekk. Det er veldig viktig at du leser gjennom og korrigerer, for feil kan skje. At du gjør denne jobben er en kvalitetssikring for både deg og journalisten. Be også om å få undertekstene til bilder og overskrifter til gjennomlesing. Overskriften(e) legger premissene for artikkelen og er ofte ikke informativ, men kan like gjerne være spekulativ. Du skal kunne stå for det du er sitert på.
  • Denne prosessen kan være krevende, men trenger ikke være det. Spør journalisten hvor lang tid du bør sette av til hele prosessen og vurder om du har mulighet til det. Husk tid til etterarbeid (sitatsjekk og reaksjoner etter publisering)
  • Hvis du skal intervjues pga sykdomserfaring, kan det være tungt å svare på en del spørsmål fordi du blir «tvunget» til å tenke gjennom ting du ikke har tenkt over på lenge. Det kan være en følelsesbelastning. På den annen side gir det deg mulighet til å bli mer reflektert og bevisst rundt disse spørsmålene.
  • Google gjerne intervjuer av samme type for å bli litt forberedt på det som kan komme

Hva må du være forberedt på etter publisering?

  • Hvis du skal snakke om ME eller en annen sykdom/tilstand som det ligger et sosialt miljø rundt, må du være forberedt på å bli diskutert – men det er ikke selvfølgelig at du blir orientert om det. Altså må du tørre å miste kontrollen.
  • Vær klar over at folk ikke alltid er saklige. Noen er kanskje mer interessert i hudfargen din eller vekten din enn i det du vil formidle
  • Vær oppmerksom på at saken din kan bli diskutert i fora du ikke har tilgang på
  • Vær forberedt på at folk ønsker personlig kontakt. Kanskje ringer folk til deg, kanskje sender de epost. Hvis dette er belastende for deg, allier deg med noen som kan svare på henvendelsene for deg eller understrek i intervjuet at du ikke ønsker kontakt i ettertid.
  • Du kan også risikere å bli mistenkeliggjort, tillagt motiver og synspunkter
  • Du vil nå ut til folk som trenger akkurat din stemme, din historie. Selv om andre har snakket om det samme før, kan ditt bidrag nå ut til andre som trenger akkurat det du legger vekt på
  • Du vil kanskje oppleve å bli gjenkjent på gata
  • Kanskje opplever du at ukjente mennesker kobler deg med den saken du fronter og ikke forstår at du er noe mer
  • Du kan oppleve at du «er» ME for noen og at de tar deg til inntekt for det andre med samme diagnose står for
  • Min erfaring er at folk er veldig positive og synes det er litt stas at en de kjenner kommer på trykk/tv, men det er ikke usannsynlig at noen mener du stikker deg litt for langt frem

Hvem og hva kan fotograferes og hvor skal dere møtes?

  • Ta stilling til om du er komfortabel med å få besøk hjemme. Orker du besøk med dokumenteringsoppdrag i støvete og rotete hjem? Orker du ordne og styre for å få det presentabelt?
  • Vær tydelig overfor fotograf og journalist på hva som er greit at blir filmet/fotografert – iallfall hvis det er noe du absolutt ikke vil skal publiseres
  • Er det greit for deg at barna blir med i saken og fotograferes?

 

Til slutt

Min erfaring er utelukkende positiv.

Å få lov til å bidra med egne perspektiver, å gi innsikt i et liv få andre lever som rører ved noen fastlåste forestillinger, eller som skaper små åpninger til selvrefleksjon, det er stort! Å få mulighet til å delta i samfunnsdebaten bare fordi man har vært litt stor i kjeften i et blogginnlegg, det betyr ganske mye.

Det er flott å få mulighet til å opplyse og fylle ut kunnskapsmangelen en oppfatter at folk har! Rett og slett få lov til å bruke ressursene mine til nytte for andre.

Ulempen, altså min personlige kostnad ved å stille opp, er at det koster en del energi.

Jeg må vite at kalenderen er tom i god tid før og etter intervjuperioden og at familien er innstilt på hva som kreves av dem (rydding og ordning). Det er ikke til å komme bort fra at det er litt stressende å tenke på hva jeg skal ha på meg (noe jeg vanligvis ikke bryr meg om), huske på at håret må være vasket (beregne dagene før slik at hårvaskdagene ikke kommer for tett innpå hverandre) og at huset ser presentabelt ut (det handler om verdighet for meg). Det er også litt uro forbundet med hvordan resultatet blir tatt imot, om jeg har klart å balansere riktig og om folk oppfatter det jeg ønsker. Ren uenighet er greit, men jeg trives ikke med å bli misforstått dersom det skyldes at jeg har vært utydelig.

~~

Har du blitt intervjuet? Hva er dine erfaringer?

Del gjerne innlegget dersom du tror det kan hjelpe noen.

Hvis du vil følge bloggen min via Facebook, finner du siden min her.

Er du ny her? Velkommen så mye!  

Media, samfunn og meninger

Intervju i Tønsberg Blad

En dag i mai skranglet telefonen og stemmen som presenterte seg skulle faktisk til meg. Jeg er ikke vant med sånt.

Navnet hennes har jeg hørt mange ganger før, mer spesifikt har jeg lest navnet hennes mange ganger. I avisa.

Det var rart å høre stemmen til en jeg beundrer, å kunne gi tilbakemelding direkte. Jeg hadde nemlig startet på en epost for å fortelle hva jeg likte så godt og nå kunne jeg si det til henne. Jeg tror hun ble litt satt ut, det var nok ikke helt ventet.

Vi snakket en stund og gjorde til slutt en avtale. Jeg sa ja til intervju med Tønsberg Blad, lokalavisa, med journalist Merete Holtan og fotograf Marit Borgen.

Siden formen min verken er stabil eller særlig robust, kan jeg ikke satse på at alt fungerer godt når det skal. Derfor tar jeg alltid mine forholdsregler og gjør mange tilpassinger for at det viktige skal ha best mulige betingelser for å lykkes. Å få spørsmålene skriftlig er en slik forberedelse. Når spørsmålene er unnagjort, kan jeg fokusere på selve møtet den dagen jeg får besøk.

Uken i forveien var travel. Dagene måtte jeg beregne ut fra at riktige klær skulle være rene og at håret skulle være cirka nyvasket. Sånne bittesmå ting få andre trenger å legge energi i, ble hovedoppgaven for meg. I tillegg slavet jeg familien rundt for å få det normal-rotete, altså temmelig strøkent sammenlignet med vanlig. Litt sånn som gjennomsnitsfamilien har det på en vanlig ukedag. Du vet.

Selv om det var litt styr å forberede seg, ble alt rolig da Marit og Merete sto i døra. Det var som å møte venner jeg aldri har truffet før! Det bare klaffet, alt var naturlig.

Merete Holtan og Marit Borgen
Merete Holtan og Marit Borgen

Så hva handler intervjuet om? Jo, det gir et lite innblikk i hvordan dagene mine gjerne er, hvordan det er å leve med ME-kroppen og hvor mye jobb det er. Jeg snakker om hvordan jeg organiserer dagen for å virke best mulig, sier litt om håp og Rituximab, forskning og kognitiv svikt. Og litt til.

Intervjuet finner du her: Puslespillet ME.

Gi meg gjerne tilbakemeldinger om du har noen.

(og selv om jeg er superglad for å kunne bidra, så kjenner jeg litt på det at jeg presser livet mitt inn på naboenes frokostbord, det kan bli litt mye når man ikke har bedt om det, liksom. Å bare blogge er tryggere, for da kan folk selv velge å lese eller ikke)

~~

Hvis du er ny her, ønsker jeg deg velkommen!

Du kan like bloggen på Facebook, følge den ved å skrive inn epost-adressen din i et felt til høyre her eller følge den via Bloglovin’.

 

 

Media, samfunn og meninger

Hver dag er min ME-dag

I dag, 12.mai, er den internasjonale ME-dagen.

Hver dag er min ME-dag. Hele året. Hvert år.

Den sitter klamret til meg, klorer seg fast som en falsk tvilling, slipper ikke tak uansett hvor stygt jeg snakker til henne.

I dag er den internasjonale ME-dagen og jeg lurer på når vi kan avlyse den. Når kan vi si at vi hadde ME, at den var og ikke er?

Rekker jeg å jobbe før jeg blir pensjonist eller har jeg allerede startet pensjonisttilværelsen? Det livet jeg lever nå minner veldig om det livet pensjonistene jeg kjenner lever, bortsett fra barna da.

Jeg insisterer på at ME-en bare er en del av livet mitt, en naturlig unaturlighet som ligger der som premissleverandør, en hard tyrann. Jeg snor meg rundt, skyver vekk, går rett på samma hva jeg støter på, alt for å gi mer plass til det jeg kan velge, til det som er friskt.

Jeg lever en luksustilværelse sammenlignet med mange andre som har samme diagnose. Alt jeg trenger mest, har jeg. Likevel savner jeg. Likevel skriver jeg, mener, tenker, skriver igjen. Bidrar hvis jeg kan, men ikke for enhver pris. Velger ut og bort som det tjener til noe. Bidrar ikke uansett, men tenker over hva det koster og hva det gir. Balanse?

Den internasjonale ME-dagen.. jeg smaker litt på ordet, tenker på hva som trengs, på hvilke oppgaver som ligger uløst. Hva kan jeg bidra med selv og hva er andres oppgaver?

Jeg følger ikke med i det såkalte ME-miljøet, som noen mener fins. Jeg er ikke med i lukkede nettgrupper og diskuterer svært sjelden. ME er ikke mitt fagfelt, det er bare en del av livet mitt. Det levde liv, som det er blitt. Det er mitt ekspertområde, og jeg har ingen forestillinger om at jeg kan bidra med noe annet enn mine livsfortellinger. Jeg forsøker å holde meg til det jeg kan. Jeg blogger, kommenterer noen ganger, deltar.

Jeg har liksom funnet min grop, men lurer meg gjerne vekk, får tankene over på andre ting, skaper et lite frikvarter. Det kan fort bli for mye å både leve med denne kroppen, snakke om den, lese om den og diskutere den. Orker det ikke. Tar bare noen dybdedykk innimellom og hiver straks etter pusten.

Pausene, det viktigste i dagen, stundene med andres liv i bokform, et godt måltid laget av ikke meg. Ivareta det som funker, dyrke det gode, bygge fundamentet på nytt og se langt frem, ikke la seg lokke inn i noe som blir for mye, men prøve å bevare kontrollen. Den smuldrer så fort opp.

Hverdagene med det levde liv, grensene og rammene, det som skjermer og begrenser bygger samtidig opp og støtter. Det er liksom sånn det er blitt, sånn det er. En daglig jobb for å virke best, for å stå støtt på egne ben og ikke vakle. Et evigvarende prosjekt.

Tenk hvis jeg bare trengte litt sol hver dag og kunne satt en blyant mellom overleppa og nesa og tvunget frem et smil? Tenk hvis ME var så lett å kurrere? Ifølge mennesker som mener mye og forstår lite er det alt som skal til. Det sier meg at ME fremdeles, til tross for manges livsfortellinger der ute, fortsatt er en mystisk og provoserende sykdom.

På den internasjonale ME-dagen publiserer Aftenposten kronikken De usynlige og de dømmesyke – en meget bra kronikk med aktivt kommentarfelt. Den følges opp på Twitter og overbeviser meg om at ME er den mest provoserende sykdommen vi har. Kanskje ikke så rart i og med at mange drømmer om å sløve på sofaen istedet for å gå på jobb. Drømmer om å bli forsørget istedenfor å sørge for seg selv. Og tror at det er alt ME er.

Det er bare det at disse provoserte ikke har forstått at det eneste vi drømmer om (ja, jeg tillater meg å anta at det gjelder oss alle) er å slippe den hersens sofaen og jobbe istedet.

Vi vil leve, bidra og virke. Med en gang vi kan, slutter vi med dette ME-tøyset. Og dette ME-drittet er så mye mer enn sofasløving og gidder-ikke. Utmattelsen er bare forordet og knapt nok det.

Vi trenger dessverre fortsatt den internasjonale ME-dagen.

~~

Fra andre:

Annika har også skrevet et innlegg i forbindelse med denne dagen, les gjerne innlegget hennes. Hun skriver blant annet om alvorlighetsgrader, hvordan sykdommen plutselig snur og hun lenker til viktig info.

Lev livet lett – Ja, hvordan står det egentlig til? 

Serendipity Cat – Et lynkurs i ME – referat fra ME-dagen 

Fryvil – Oppsummering av ME-dagen og lenker til artikler og nettsteder som skriver om filmen Sykt Mørkt

PS! Legg gjerne lenker til andres innlegg som er skrevet i anledning dagen.

 

Media, samfunn og meninger

Er du til nytte?

Hvis jeg skal trekke frem én ting som jevnlig provoserer meg, så er det at stemmene som får plass i media alltid tilhører vellykkede mennesker som har nytt godt av sin suksess i lengre tid. De er alle sånne folk med gode stillinger som i verste fall har gått arbeidsledig et par måneder. Utover denne lille «feilen» se de alle glanset og mektige ut. Om de innrømmer svakheter eller vonde barndommer, så er det selvsagt noe de bare jobbet seg gjennom og egentlig er det noe de er glade for. Les gjerne mer om hva jeg tenker om posttraumatisk vekst (klikk på teksten for å lese).

Det fins riktignok unntak, som mødre som ikke klarer akseptere egne valg om å være hjemme med små barn, men som søker aksept utenfra. Eller når det er snakk om svære tabber Nav har gjort, eller tragiske ulykker som rammet brått og endret livet drastisk, er det noen som «står frem» som ofre.

Det som provoserer er at folk som meg, som ikke har en imponerende CV å vise til, men som er rammet av den tøffe siden av livet, ikke blir hørt.

Er jeg umyndiggjort som samfunnsdebattant fordi jeg har et sykdomsvedheng?

Vi er mange som sitter på mye livserfaring som er relevant i viktige samfunnsspørsmål, men vi blir knapt nok lagt merke til, med mindre vi snakker som ofre. En sterk meningsbærer skal liksom ikke være en del av utenforskapet, for ja, det er det vi ofte ses på – som noen som er utenfor det virkelige samfunnet. Er det rart folk føler seg mindreverdige?

Derfor treffer overskriften meg – hardt – og den er ikke min. Den er hentet fra bloggen plutselig rullestol, som reflekterer rundt nytteverdien vår og hvordan den påvirkes av å trenge mye hjelp. Vår verdi forstyrres av at vi oppfattes som brysomme. Hva kan vi bidra med, og hva er vår verdi når vi ikke betaler like mye skatt som mange andre samfunnsborgere?

Jeg har flere ganger skrevet om å stå utenfor, eller å bli plassert utenfor fellesskapet knyttet til jobb og en normal hverdag. Jeg har også sendt inn flere kronikker og debattinnlegg til de store nettavisene fordi jeg synes det er viktig at vi blir hørt, at vi får ta del i samfunnsdebatten selv om vi står litt på sidelinjen av det aksepterte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger tekstene mine er blitt avslått. Jeg har spurt meg selv om hvorfor min stemme ikke er verdifull. Hvorfor er ikke mine perspektiver og innfallvinkler relevante for resten av samfunnet?

Vel, denne gangen ble mitt bidrag antatt. Jeg har publisert på Aftenposten.no! Jeg håper mitt bidrag blir mye lest og at det kan inspirere andre til å mene under offentlighetens lys. Jeg mener at vi trenger mange stemmer fra folk som lever litt annerledes, men likefullt verdige liv.

Jeg håper du vil dele det og kommentere innlegget, enten her eller på Aftenposten. Hvis du gjøre det, bidrar du til at innlegget kommer ut til mange som ellers ikke leser Aftenposten, eller blogger som min. Jeg synes det er på tide at en alternativ stemme kommer inn. At noen viser at man ikke mister samfunnsengasjementet selv om man får en kronisk sykdom, som for eksempel ME. Det er på tide å balansere inntrykket av oss som er «offentlig ansatt» og vise at vi ikke er snyltere, men ressursrike og sterke, selv om vi viser svakhet og sårbarhet!

Hvis du er ny i denne bloggen, ønsker jeg deg velkommen! Du kan like bloggen på Facebook, følge den i wordpress eller via Bloglovin’.

Innlegget mitt i Aftenposten: Jeg teller ikke

Blogginnlegget til Carine: Nytteverdi

Media, samfunn og meninger

Diagnoseskepsis på nett og hakkekyllinger

Hun kan umulig ha ME, hun trener jo!

Hun er en skam for oss som har virkelig ME!

Sånne som deg sår tvil om ME-diagnosen!

Selvmordstallene blant ME-syke vil øke fordi du oppfordrer ME-syke til å trene! (lenke)

Utsagnene er mange og massive. Ei ung jente er mottaker for dem alle, og her er bare et lite utvalg. Jeg har sett det før, hvordan vi jager i flokk og henger oss på de første femten utsagnene uten å tilføre noe som helst nytt. Vi kan likevel ikke la være, men må bare si oss enige, må bare slenge på vår egen mening.

Det kan noen ganger virke som et forsvar for oss selv, noen ganger kan det se ut som om andres levemåte legger tvil til vår egen.

Dersom hun kan trene flere ganger i uken uten å bli dårlig, så er det kanskje bare jeg som er lat, jeg som har misforstått, NAV som har hatt rett hele tiden?

Når hun går åpent ut med at hun kan trene, så tar vi det selvsagt som at hun mener vi også bør trene – og dersom vi ikke gjør det, så mener hun at vi er skyld i vår egen utmattelse. Slemme jente!

Jeg har hatt ME noen år og jeg har tvilt mange ganger. De gode periodene har jeg sett ned på meg selv som dårlig, tenkt mange bare-løsninger og mistet forståelse og innsikt i de tyngste delene av livet mitt. Det selvfølgelige flytter raskt på seg, det grunnleggende funksjonsnivået forskyves når det stiger. Denne variasjonen gjennom et år gjør det vanskelig å svare på spørsmål om hvor mitt normale funksjonsnivå ligger.

Har jeg en dårlig periode nå eller er dette mitt nye, stabile funksjonsnivå? Det er veldig vanskelig å si. Når jeg fungerer bra, kan jeg gå litt, tåler at flere snakker i samme rom samtidig og hvileperiodene er ikke like lange. Jeg blir ikke like mye satt ut av forstyrrelser. Når jeg fungerer på det nivået, forstår jeg veldig godt at noen kan trene flere dager i uken, selv om de har ME-diagnose. Det handler om å holde seg igang og vedlikeholde restene. Ingen blir vel friskere av å resignere?

Det handler ikke bare om det faktiske funksjonsnivået, men om hva man vektlegger og gir oppmerksomhet. Selv er jeg svært ressursorientert og har jobbet knallhardt med meg selv for å få til det som gir størst bidrag til min livskvalitet. Det har skjøvet ressursene mine opp og frem og gjort at jeg klarer ting jeg ikke trodde jeg skulle klare. Symptomer er realitetsorientering, en slags måleenhet på hva jeg tåler av positive belastninger. Så blir belastningene tilpasset tilbakemeldingene fra kroppen. Det er noen ganger et mysterium hvilke symptomer som kan utfordres og hvilke som absolutt må respekteres.

Jeg fungerer ikke bedre av å ikke skrive, av å ikke delta, men jeg vet at mange i min situasjon blir mistenkeliggjort fordi de ikke gjemmer seg vekk. Det er farlig! Når man mistenkeliggjør andre, kan man samtidig bidra til at personen reduserer seg selv og taper livskvalitet; at han blir dårligere fordi han slutter å vedlikeholde ressurser og funksjonsnivå. Er det dette vi vil?

Når jeg fungerer mindre godt blir jeg misunnelig på dem som klarer de små tingene jeg ikke engang klarer når jeg fungerer på mitt beste. Forståelsen for deres liv synker. Alt sammenlignes selvsagt med min situasjon. Jeg vet hva jeg ville brukt tiden min på om jeg fungerte like bra som dem, og derfor blir det uforståelig at de prioriterer som de gjør.

I de første ME-fasene sammenlignet jeg hele tiden med andre for å finne meg selv. Jeg måtte sammenligne for å finne ut hvor mitt funksjonsnivå lå og hvordan jeg kunne forholde meg til det. Etterhvert fikk jeg forbilder som viste meg at jeg kunne ha et vanlig liv til tross for diagnosen, bare ikke i samme grad som før eller like ofte. Jeg lærte at livet mitt ikke bare var sykt, men at jeg fremdeles hadde meg selv innafor alle symptomer og vurderinger.

Hvis jeg bare hadde møtt på folk som var like syke som meg selv, bare folk som tviholdt på symptomene og som stadig opplevde nederlag, da hadde håpet mitt blitt borte. Uten forbildene mine, ville prosessen mot dit jeg er i dag, tatt lengre tid og blitt fylt av mange flere hindre.

Lottes historie skiller seg fra mange andres historier, særlig fordi hun trener. Kanskje det er nettopp hennes som skaper håp hos noen andre? For det er vel ikke historiene om de aller dårligste som gir håp? Trenger vi ikke begge deler?

Moralen er: Vi må slutte å si alt vi mener, tenke litt mer over hva vi vil tilføre med våre uttalelser, tenke over hvordan det kan føles med å bli bombadert med en rekke skeptiske kommentarer.

Sannheten er: Vi kjenner ikke andres helsetilstand like godt som vår egen.

Sannheten er: Vi kan aldri diagnostisere andre.

Sannheten er: Med våre ord kan vi påvirke andres selvbilde og selvtillit, derfor bør vi tenke oss om før vi som nummer 52 poster:

Du kan umulig ha ME så frisk som du ser ut!

~~

Bakgrunnen for dette innlegget er artikkelen

Det kjennes egentlig ut som kroppen min har gitt opp å leve og bare venter på å dø

– om Lotte på 21 som ble verbalt sablet ned da hun fortalte i et blogginnlegg at hun trente og hadde ME.

Kommentarene jeg innleder innlegget med er likevel ikke eksklusive for hennes innlegg. Jeg har sett lignende gjentatte ganger i debatter om ME. Artikkelen er bakgrunnen for innlegget, men er basert på mange andre debatter gjennom flere år.

Lottes blogg finner du her: Fitfager

~~

PS! Hvis du liker dette innlegget, håper jeg at du deler det!

Bloggen har egen Facebook-side, lik den gjerne der. Iblant lenker jeg til debatter og informasjon som ikke får plass i bloggen.