Spor av arbeid dagen derpå

Midt på lårene sitter en rusten skrue og klør. Den vrir litt på seg når jeg går. I går ble den skapt, i dag ble den født. Den blir, som en velkommen gjest.

Den er et fysisk resultat jeg bare merker selv. Når jeg ser mot vinduet stopper ikke blikket, men fortsetter ut. Verden er ikke grå, men solens stråler fyller rommet ute og noe av den kommer inn. Slik var det ikke i går.

Jeg har fjernet skiten, fylt bøtta med møkk. Når jeg ser ut er den rustne skruen i låret en fornøyelse, rene vinduer og persienner en glede.

Det er ikke det praktiske resultatet i seg selv som gleder mest, men følelsen av å ha gjort noe som gir tilfredsheten. Det normale er ikke lår som skriker av muskler som er brukt når det er snakk om så lite, men støle muskler er normalt for den som trener.

Jeg trente i går! Jeg vasket vinduer og bøyde meg opp og ned langt oftere enn vanlig.

Og folk påstår at Personlig Trener er en forutsetning for å klare å trene? Pøh, hverdagen er nok i seg selv!

Husk at du er grønnsak!

Alt er klart og vi setter oss i bilen og kjører av sted. Endelig skal vi på tur sammen og oppdage hvilken årstid det er!

Det er ikke alltid innlysende hvilken årstid det er for en som gjerne tilbringer det meste av tiden innendørs innenfor et skall av mestring.

Turen er etterlengtet, endelig skal vi gjøre noe sammen og kjenne på familiefellesskapet! Og for å dokumentere det hele ber jeg min kjære fikse kameraet mitt. Mobilkamera er utelukket, dette var før jeg anskaffet meg et sånn.

Ungene løper på raske bein, nyter friheten som ligger i bein som nærmest flyr av sted med kroppene deres. Jeg nyter den jeg går ved siden av.

For å samle bevis på det faktum at vi gjør noe sammen drar jeg opp kamera og trykker ned tasten; først på en vennlig, normal måte med forventning om at det skal være nok, men ingenting skjer. Deretter mer bestemt og en smule irritert for til slutt å dytte kameraet i magen på han jeg elsker med klar beskjed: «Fiks det!».

Lettere oppgitt med gryende frustrasjon spør han påtatt tålmodig: «Du satte i batterier?»

Batterier, pøh, det var da svært så pirkete og komplisert det skulle være! Jeg kjenner knurring starte i magen og murre seg oppover mot hodet, men et sted underveis nås selvinnsikten med et snei mens jeg utbryter: «Du skulle fikse kameraet, det var din oppgave!» og jeg klarer å hive inn tre gram latter i frustrasjonen, hvorpå han svarer: «du er da ikke helt grønnsak heller, jeg kan ikke behandle deg sånn!»

Men jo det er akkurat det jeg er; en grønnsak! En fotograferende grønnsak med sans for detaljer og visuelt uttrykk; en litt halvtfungerende sak med stort omsorgsbehov.

Og dessuten: Grønnsaker er sunt – det slår Statens Ernæringsråd fast! Fem til dagen!

Er det nå jeg skal legge meg?

Rommet er mørkt, eller kanskje er det bare blikket mitt som sløves enda mer? Klokken viser tall jeg ikke forstår og jeg vurderer en alternativ klokke som gir meg beskjeder framfor tall.

«Spis ett knekkebrød og en kiwi» skulle klokken si når jeg kom ned i stua om «morgenen». Litt senere: «Drikk et glass smoothie» og deretter: «Legg deg i sofaen og les til ny beskjed kommer»

Det er akkurat slik det skulle være, for tallene har mistet sin mening, gir ingen koblinger opp mot tiden på døgnet eller gjøremål som hører til.

Hele døgnet kjennes likt, sløvheten og bomullshuet regjerer. Variasjonen mellom dagene skyldes familiens ukentlige gjøremål. Helg og hverdager skilles bare ved hvem som er hjemme og hvor lenge. Uten disse faste variablene ville alt gått i tullball og huttemeitu.

Det er en beskjedklokke jeg skulle hatt!

Lyder det kjent?

Januar er arbeidsmåneden

To måneders prosjektet er igang, men det kan ta lengre tid.

Mer enn en måneds krav og forventninger er over, en del ønsker har jeg oppfylt, en del ting ble gjort og ganske mange krav ble senket ytterligere. Den voksne forståelsen av hvordan ting skal være og hva som må til for at det skal bli jul, er fjernet en etter en. Det er ikke mye husmorstolthet igjen, men verdighetsgrensen er beholdt.

Når normaltfungerende mennesker snakker om å senke kravene og ikke vaske ut av skuffer og skap, sitter jeg og håper at jeg (og vi) skal klare å gjøre helgerent til jul. Nivåforskjellen er enorm. Mine krav og forventninger er så lave at de ikke kan bli lavere og fremdeles være hygienisk forsvarlige, eller være lavere og likevel ha et minimum av juleingridienser. Jeg kan ganske mye om hvordan forventningene styrer oss og hvor høyt stressnivået kan bli bare fordi en lar seg styre av egne forventninger og gammeldags husmorstolthet. Jeg kan også ganske mye om hvordan en kan dempe dette selvpålagte stresset ved å ta farvel til materialistiske krav og ønsker og la samværet og tilstedeværelsen være gaver nok. Det skal faktisk veldig lite til for å gi hverandre det vi trenger mest. Iallfall for de aller fleste.

Måneden heter januar og målene er mange: Et par eposter jeg vet jeg må besvare, som antakelig kommer mot slutten av måneden, derav den ene kommer til å inspirere meg veldig. Håper jeg.

Januar er måneden for reperasjoner og skadebegrensninger. En vraket kropp med døgnrytme snudd på hodet. En munn som holder stemmen inne, en langsomtfungerende hjerne.

For meg er januar ingen opptur, men fraværet av store forventninger fra dem under 150 centimeter og samfunnspress i forhold til verdier gjør hverdagen enklere. Det er faktisk hverdag igjen. Arbeidsdager. Dager til opplading, til å begrense skadene den siste måneden har påført meg. Det er tid for å hente livet tilbake igjen.

Erfaringen fra flere år med invalidiserende ME har lært meg noen knep og jeg bruker dem alle. Å sitte stille er å være flink. Å flytte på seg er å utløse et skred av uro og kaos i hode og kropp. Aktivitet er å forholde seg til andre. Å besøke doen eller lage seg mat gjøres bare etter nøye overveielser og bør planlegges og ses i sammenheng med når huset igjen fylles av glade lyse og mørke stemmer. Man kaster da ikke bort energi, men forsøker peile den inn slik at den ikke er helt tappet når den trengs som mest. Man prøver da å skjule tingenes tilstand. Iallfall for barna. Det er uansett tidsbegrenset hvor lenge en slik hemmelighet forblir en hemmelighet. Omtrent ti minutter eller så.. men ti minutter kan være gode minutter og gjøre at man føler seg velkommen hjem. Det betyr mye.

Januar er arbeidsmåneden. Først et par uker med mest mulig sofa for å hindre, eller forsinke det største fallet, for å hindre at det blir så ille som det kan bli. Januar skal ikke brukes til å tyne siste rest av den fortrengte dårlige formen, men late som man koser seg i sofaen og kanskje også gjøre det.

Januar skal brukes til å skrive tekster, ha kontakt med folk og lese. Jo mer jeg klarer å lese jo bedre er det. Leseprosjektet er på 500 sider og jeg har en hel måned. Utfordringen er å lese så raskt at jeg ikke glemmer hvem som er hovedpersonene og historien deres. Vanskelig nok.

Når jeg har vært flink nok lenge nok heter måneden kanskje februar. Og da venter vinterferien og hvem vet hva. Er jeg ordentlig flink i januar får jeg kanskje ta del i den. Hipp hurra!

Ikke forstyrr meg i sykdommen min!

Jeg sitter og skriver, ligger og skriver, holder meg unna datamaskinens blåhvite lys som fratar meg fokus og konsentrasjon. Det har vært mange opphold i skrivingen, for jeg merker at hjernen tar pauser uten lov.

Jeg forflytter meg til nok et skrivested og blir sittende der mens blikket blir hengende i en inspirerende busk noen meter utenfor huset. Mens jeg sitter der, kommer den jeg deler regninger med, sier hei uten å få respons og gjør et nytt forsøk med en klem som vekker meg fra buskens forunderligheter. Lettere forvirret vender jeg tilbake til der jeg sitter, mumler hei og titter ned på skriveblokken. Denne gangen varer konsentrasjonen lenge nok til at jeg klarer å føre en setning til på det som skal bli en bloggpost. Sensasjon! For et tempo!

Den tidligere nevnte person er sulten og tar fram mat, men hvorfor i all verden må han bråke slik med maten? Han bråker jo bort flyktige skygger av tanker. Her sitter jeg og forsøker å få tak i dem og rable dem ned raskere enn de forsvinner, et ambisiøst prosjekt, og så kommer han og rasler med brødposen! Uhørt! Jeg må ikke forstyrres i sykdomsskildringer, kan skjønne.

Så: Ikke forstyrr meg når jeg er opptatt av sykdommen min! Eller..?

Bading – en kognitiv utfordring?

Med en utetemperatur som kan smelte selv den guleste ost, kjenner jeg minnet om en aktivitet jeg bedrev de altfor lange sommerukene, for altfor lenge siden, kile seg fram i bevisstheten.

Bading.

Tanken på litt kjølig vann, som omslutter kroppen og armenes bevegelser som holder meg flytende, frister meg. Det høres deilig ut! Og jeg husker at det var det.

Jeg har aldri vært noen svømmer og heller aldri elsket vann, men å være i nærheten av vannet, velplassert på land, har vært min greie. De få badeturene jeg har hatt har satt seg fast. Som noe positivt, ja bortsett fra den gangen jeg trodde jeg skulle drukne, da.

Må man fungere kognitivt for å bade? Ja. Høres ut som en løgn, men er det ikke. Holde orden på seg selv, se verden gjennom slørete, svømmende øyne, legge merke til hvor en plasserer føttene og få resten av legemet til å innfinne seg i fornyet posisjon. Ettersom vannets posisjon aldri er konstant, krever det en kropp med rask og intuitiv reaksjonsevne. I tillegg til vannets uforutsigbarhet er badeplassen fylt av en rekke uromomenter, også kalt mennesker, i ymse former og størrelser. Ikke rart man blir forvirret og holder seg på land! Hjernen blir jo overbelastet bare av å se på alt som rører seg. Og kroppen som en potetsekk i rustning av alle stegene mellom parkeringsplass og landingsplass.

Det er jammen meg ikke enkelt å gjøre enkle ting når enkelte funksjoner ikke vil!

Hvor ble rompa mi av?

Alle milene jeg ikke gikk, alle gangene jeg ikke bøyde meg, alle timene sofaen fikk æren og midden ble fôret har vært med på prosjektet: «Stjel rompe!»

En gang for ganske lenge siden ble buksene formet av kroppen min, ikke som nå da de er mer som et slags hylster å regne; en slags hold-in greie som i realiteten skviser manglende setemusklatur inn i bukseform.

Slank og muskelløs er så sant to ulike ting. Som slank finnes formene fremdeles med muskler som skaper kurvene. Som fet danner fettet mjuke puter til å sitte velbehagelig på. Som sofaslave over tid skjærer vanlige stoler seg inn i kroppen og et lengre opphold danner nesten sittesår; stadige endringer av sittestilling er helt og absolutt nødvendig!

Rompa mi er ikke som den var, den er nesten ikke lenger. Hvor ble den av?