Jeg sitter og skriver, ligger og skriver, holder meg unna datamaskinens blåhvite lys som fratar meg fokus og konsentrasjon. Det har vært mange opphold i skrivingen, for jeg merker at hjernen tar pauser uten lov.
Jeg forflytter meg til nok et skrivested og blir sittende der mens blikket blir hengende i en inspirerende busk noen meter utenfor huset. Mens jeg sitter der, kommer den jeg deler regninger med, sier hei uten å få respons og gjør et nytt forsøk med en klem som vekker meg fra buskens forunderligheter. Lettere forvirret vender jeg tilbake til der jeg sitter, mumler hei og titter ned på skriveblokken. Denne gangen varer konsentrasjonen lenge nok til at jeg klarer å føre en setning til på det som skal bli en bloggpost. Sensasjon! For et tempo!
Den tidligere nevnte person er sulten og tar fram mat, men hvorfor i all verden må han bråke slik med maten? Han bråker jo bort flyktige skygger av tanker. Her sitter jeg og forsøker å få tak i dem og rable dem ned raskere enn de forsvinner, et ambisiøst prosjekt, og så kommer han og rasler med brødposen! Uhørt! Jeg må ikke forstyrres i sykdomsskildringer, kan skjønne.
Så: Ikke forstyrr meg når jeg er opptatt av sykdommen min! Eller..?
Melivetpaaslep 
Hi,hi så gjenkjennelig! Tenker ofte det er godt at jeg så lett blir forstyrret\revet ut av «sykdomsbobla» mi…..trives jo egentlig best med å være tilstede her og nå. …
LikerLiker
Det er godt når en kan slippe sin innelukkede verden, ja, og så deilig når en fungerer i den vanlige! Hvis en bare kunne fått besøke den vanlige virkeligheten oftere, istedet for korte gjestevisitter med lange mellomrom.
Det beste er når ME-en henger på slep etter det livet en lever!
LikerLiker