Alene

Kulden kommer innenfra

setter avtrykk på puter og pledd

Jeg stirrer

med øyne åpne

til

mørket kommer

og

tankene slukner.

Aktivitet leder til stillhet,

stillheten skaper avstand.

Usynlige stengsler

merkes

ikke

før de har nådd full høyde.

En tvil skaper seg plass,

bruker meg som bolig

Innestengt uttrykk,

rester av sjenanse

Alene igjen

Idèer med støv på

Inni mitt hodet ligger idèene hulter til bulter, som om noen har slengt dem fra seg i farten på vei til noe mer spennende.

Det er halvferdige tanker, avbrutte tankerekker, ferdige følelser som bare venter på klarsignal til å parre seg med bokstaver og fødes ut. Ufrivillig tankeløs. Uvisst hvor lenge.

I bloggens kladd ligger utkast som er blitt liggende, jeg vet ikke hvor lenge. Evnen til vurdering av tekstenes innhold og indre logikk er fraværende så de blir værende.

Jeg kan skrive noe nytt, tenker jeg, og kjenner at fingrene er klare for oppdrag, men når forbindelsen til kreativiteten og språkfølelsen er ødelagt, blir det gode forbyttet med en innbitt standhaftighet som bare fører til mer utmattelse og lite produkt.

Dersom viljen (den jeg oppfatter som meg) kunne bestemt ville tekstmengden vært betydelig større. Det er så mye jeg vil si og delta i. Blir misunnelig på dem som klarer det jeg også vil.

Alt til sin tid, sier noen. Ikke stress, sier andre, men jeg stresser ikke og jeg vil ikke vente. Jeg vil skrive mye hver dag, vise at jeg kan noe, at jeg mener noe og tenker noe. Jeg gjør det hele tiden, det tar bare tid og lite kommer ut. Og kanskje bruker hver tanke mye lengre tid enn tankene i andres hoder, men de er der på sitt vis.

Å ikke kunne uttrykke seg er å bli stilt på utsiden av et fellesskap. Noen ord til en annen, et svar, er deltakelse. Å ikke klare det aller minste krever sitt av mestringsevnen. Det krever en god del av evnen til å utsette, til å være tålmodig og vite at man ikke er aleine selv om det kjennes slik. Det utfordrer den lille stemmen som sier at du ikke finnes dersom du ikke synes. At du ikke er forlatt selv om du forlater. Det krever en god del trygghet for at verden ikke skal lukke seg rundt deg og svelge hardt, men langsomt.

Prøve ord

Ordene forråder meg, peker nese og sklir unna meg. Det er et skjold mellom ordene og alt som skulle vært sagt, en hindring som isolerer og distanserer. Et sted mellom verden og stua finnes en sti jeg ikke ser, et hinder med tråder av strøm jeg ikke kan stege over. Det gjentar seg og gjentar seg. Jeg prøver og øver. En hand strekkes ut, men fingrene er borte, jeg når ikke fram. Kan bare se og håpe øynene virker, men kroppsspråket kan ingen se.

Jeg ser på andre som deltar, som en sløv observatør faller jeg stadig ut. Viljen dunker i hodet, presser fram det jeg ikke vil ha, må visst lure hjernen på nytt, finne en ny omvei eller snarvei som kan gi meg det jeg trenger. En slags toveiskommunikasjon, å eie ordene, forbindelsen til andre er det mest verdifulle som finnes. Uten falmer jeg. Til jeg famler igjen etter nye tråder, nye veier ut. Søket slutter aldri.

Endret språk

Fire år på Høgskole, mange år med fokus på språk og verbale uttrykk, skriving av dagbøker, brev og dikt; det gir resultater.

Fokus på tegnsetting og gramatikk, oppmerksomhet mot alle betydninger et ord kan ha og definering av uttrykk som tidsfordriver, har gitt resultater.

Lesing av kilo på kilo med skjønnlitterære bøker og faglitteratur gjennom mange år, ga inspirasjon og endret vel en ting eller to. Det ga innsikt og forståelse og utvidet perspektivet litt.

År med fravær i yrkeslivet, studielivet som en tynn og utflytende skygge bak meg, det er lenge siden jeg trengte å bruke språket. Alle språklige uttrykk brukes i dag fullstendig frivillig. Jeg må aldri. Det gir også resultater.

Språket er enkelt, kommaene er mange. Jeg skriver ikke lengre setninger enn jeg har pust til å lese, kommaene gir meg en pause og et lite opphold som gir meg sjanse til å huske den første delen av setningen før jeg fortsetter med resten.

Med skrekk, og kanskje også litt gru, konstanterer jeg at en skrivefeil kan snike seg inn i det jeg forsøker uttrykke. Mister jeg grepet? Frykten for å måtte gi slipp på mer, trekker meg ned, skremmer meg faktisk.

Jeg har mistet så mye, å miste evnen til å skrive er den som vil ramme meg mest. Jeg er jo ikke der allerede, men tanken er skummel nok. Å oppdage at ting ikke er som jeg tror, skaper fortvilelse; presser meg.

Jeg holder fast ved det jeg tror jeg kan, tenker at jeg må fortsette å tro at dette ikke slipper tak. Spåket er forenklet, og alle uttrykkene jeg kunne og forstod innholdet av er redusert mye mer enn jeg liker. Likevel, jeg har en god del igjen. Og et enkelt språk er da også språk som kan formidle stemninger, følelser og erfaring.

Kanskje er de korte setningene og det enkle språket lettere å forstå for andre som har kognitive problemer. Jeg liker å tro det.

Frastjålet ytringsfrihet

Når jeg kapsles inne i søvnmangel, kompliserte følelser, en kropp som strammer grepet om meg og lukker meg inne i et ordløst fengsel, da strever jeg.

Min uttrykksform, bokstavene, fjerner seg og hindrer meg i å bruke dem, fjerner meg fra verden der andre finnes. Isolasjonen som ligger i manglende uttrykk, er tung å bære og forsterker tungheten.

Et forsiktig møtet med internett og en bærbar pc jeg sjelden bruker, men bør bruke mye mer, viser meg at jeg ikke er den eneste som trenger ord for å virke. En blogger som gjør seg bemerket med mange, engasjerte og oppdaterte innlegg er Serendipity Cat og i dag setter hun ord på hva som gjør at hun klarer å skrive og produsere masse selv om hun er ganske dårlig. Selv om jeg ikke har hatt et yrke som har gitt meg stor skrivetrening, kjenner meg godt igjen i det hun skriver.

Å uttrykke seg med ord, er noe hun har trening i, og teknikk. Det ligger naturlig å skrive og det oppleves ikke som belastende. Slik er det for meg også. Og nettopp derfor er det smertelig når ordene glir unna og gjemmer seg som sjenerte hybelkaniner. Det kjennes som et personlig fengsel. Når ordene er tilgjengelige igjen er det som å være fri!

Noen ganger kan jeg kjenne at jeg fjerner meg fra egen blogg. Jeg blir selvkritisk og tenker på de forskremte Facebook-vennene mine som igjen får link fra bloggpost, de er sikkert dritlei. Jeg tenker at jeg er for mye. Ingen andre insisterer på å dele så mye av seg selv. Jeg burde kanskje dempe meg? Jeg opplever noen ganger å miste litt kontroll på egne ytringer (eller var det tanker?) som gjør at jeg selv setter opp stoppskiltet. Det er lurt å vite hva man sier og ha en viss idè om hvordan det kan bli forstått. På den andre siden blir teksten hemmet hvis det blir for stor kontroll, for stor distanse og for mange gjennomtenkte tanker.

Jeg har mange ganger kommet fram til at jeg må skrive slik det er best for meg å skrive, men den gamle selvkritiske sansen er overutviklet og med redusert funksjonsnivå, sosial isolasjon og fravær av bokstaver er det mye som blir nedslitt. Da blir nye erfaringer fjernere og det gamle sterkere.

Når jeg skriver, vokser ressursene og styrker meg. Jeg finner tilbake til den jeg er og den jeg er blitt. Og når jeg gjør det, får folk mene det de gjør og bli lei hvis det er det de blir.

 

Bokstavene som blir borte

Jeg leser med hodet i bevegelse, flytter hele toppen ettersom øynene har blinde felt som sluker bokstaver.

Det jeg skal si må være klart i hodet, eller bli til underveis mens jeg taster. Alt som skal inn møter motstand, mens det som skal ut beveger seg noe raskere, eller mindre langsomt.

Å sjekke egne ord, for å sikre at bokstavene har plassert seg i ønsket rekkefølge, er en oppgave som vil ta meg dager å gjennomføre, så jeg skriver omtrent som i blinde og håper at fingrene er automatisert nok, kjenner sine bokstaver godt nok til å skape mening for den som får resultatet.

Øynene er for trette, trege, alt skjer for raskt for dem til å oppfatte. Feltene som blir borte hindrer vesentlig informasjon å nå inn. Et lite «ikke»  eller en «u» er alt som skal til for å snu fra en mening som vesentlig eller en som skal forkastes. En liten bokstavendring er nok til å kalle fram smilet eller gjøre munnen sur.

Detaljene er viktige. En bokstav kan velte et helt inntrykk. Og skape ganske mye forvirring.