Når jeg kapsles inne i søvnmangel, kompliserte følelser, en kropp som strammer grepet om meg og lukker meg inne i et ordløst fengsel, da strever jeg.
Min uttrykksform, bokstavene, fjerner seg og hindrer meg i å bruke dem, fjerner meg fra verden der andre finnes. Isolasjonen som ligger i manglende uttrykk, er tung å bære og forsterker tungheten.
Et forsiktig møtet med internett og en bærbar pc jeg sjelden bruker, men bør bruke mye mer, viser meg at jeg ikke er den eneste som trenger ord for å virke. En blogger som gjør seg bemerket med mange, engasjerte og oppdaterte innlegg er Serendipity Cat og i dag setter hun ord på hva som gjør at hun klarer å skrive og produsere masse selv om hun er ganske dårlig. Selv om jeg ikke har hatt et yrke som har gitt meg stor skrivetrening, kjenner meg godt igjen i det hun skriver.
Å uttrykke seg med ord, er noe hun har trening i, og teknikk. Det ligger naturlig å skrive og det oppleves ikke som belastende. Slik er det for meg også. Og nettopp derfor er det smertelig når ordene glir unna og gjemmer seg som sjenerte hybelkaniner. Det kjennes som et personlig fengsel. Når ordene er tilgjengelige igjen er det som å være fri!
Noen ganger kan jeg kjenne at jeg fjerner meg fra egen blogg. Jeg blir selvkritisk og tenker på de forskremte Facebook-vennene mine som igjen får link fra bloggpost, de er sikkert dritlei. Jeg tenker at jeg er for mye. Ingen andre insisterer på å dele så mye av seg selv. Jeg burde kanskje dempe meg? Jeg opplever noen ganger å miste litt kontroll på egne ytringer (eller var det tanker?) som gjør at jeg selv setter opp stoppskiltet. Det er lurt å vite hva man sier og ha en viss idè om hvordan det kan bli forstått. På den andre siden blir teksten hemmet hvis det blir for stor kontroll, for stor distanse og for mange gjennomtenkte tanker.
Jeg har mange ganger kommet fram til at jeg må skrive slik det er best for meg å skrive, men den gamle selvkritiske sansen er overutviklet og med redusert funksjonsnivå, sosial isolasjon og fravær av bokstaver er det mye som blir nedslitt. Da blir nye erfaringer fjernere og det gamle sterkere.
Når jeg skriver, vokser ressursene og styrker meg. Jeg finner tilbake til den jeg er og den jeg er blitt. Og når jeg gjør det, får folk mene det de gjør og bli lei hvis det er det de blir.
Melivetpaaslep 
» Når ordene er tilgjengelige igjen er det som å være fri!»
JA! Slik opplever jeg det også. Vi er frastjålet så mye frihet, og å skulle miste ytringsfriheten i tillegg… det er hardt. Derfor setter jeg så stor pris på de gangene jeg klarer å skrive og kommunisere med andre på nett, når jeg så utrolig sjelden kan delta på noe sosialt med fysisk tilstedeværelse.
Når det gjelder de andre… vel, de får lese om de er interessert, men det er også mulig å la være tenker jeg. Dog har jeg blitt overrasket flere ganger av venner og bekjente som nevner at de leser og følger med på bloggen min. Det er jo egentlig litt hyggelig, selv om de ikke gjør så mye ut av det. 🙂
LikerLiker
Ja, det er helt fantastisk å kunne kommunisere med andre og bruke evnen til å skrive og ikke minst kunne følge opp egen blogg og besøke andre som også skriver. Da opplever iallfall jeg at jeg likevel gjør noe, jeg skaper noen synlige resultater. Og føler meg bedre.
Jeg har fått noen kommentarer fra folk (på Fb) jeg ikke trodde skulle bry seg om det jeg skriver, det er fint. Du har helt rett i at folk som ikke er interessert kan holde seg unna, og det tenker jeg også når jeg har et visst overskudd.
Takk for at du la igjen en kommentar! Ønsker deg en bra uke!
LikerLiker
Det er greit å ha filter men hvis man filtrerer for mye holder man inne ting som bør ut. Skriv ufiltrert eller med tynt filter, Anne-Helene! Dette handler om deg selv og det du gjennomgår.
LikerLiker
Slike tilbakemeldinger gjør det enklere, for overgangen fra å være helt taus til å klare å formidle igjen kan være tøff og full av tvil. Det er så mye bedre når vurderingssansen er tilbake i normal funksjon igjen. Takk, Johnny!
LikerLiker
Kjære deg, du skriver helt fantastisk, og du skal bare ta den plassen du vil, og ikke sensurere og blåse i om noen skulle synes du tar for stor plass. Du skal ta den plassen som er best for deg, og så får andre ta den plassen som er best for seg. Så enkelt! Så flott at du finner styrke i å skrive, det gjør jeg også. Og denne bloggen er DIN, du bestemmer alt hva som skal stå der, så det så! STÅ PÅ DU!! beste hilsen fra Kjersti
LikerLiker
Det har absolutt vært et prosjekt jeg har tatt på alvor: Det med å ikke redusere meg selv. Det har løftet meg høyere og høyere i løpet av prosjekttiden og delvis har jeg også skrevet bort fokuset på den kroppen som ikke har fungert og rettet det mot ressursene og mestringen. Dermed har ikke kroppens skrøpeligheter blitt styrket gjennom tankefokus på det. Men så kommer det til et punkt der funksjonsnivået daler så langt ned at til og med ordene blir fjerne, både de uttalte og de skrevne. Det gjør vondt. Det er som om mestringen tas bort.
LikerLiker
Det der skjønner jeg. Men da må du bare bruke all den selvdisiplinen du har å hvile. Syns du har en mestring som virker veldig bra. Og ordene dine er fine, selv om jeg kjenner igjen dette med «the fog», å miste ordene eller at de blir fjerne er jo en del av det å ha ME. Du har iallfall skrevet knallgodt her og i de andre innleggene.
LikerLiker
Du skriver himla godt,- og vondt, om det å være preget av sykdom. Veldig glad for at du gjør det.
LikerLiker
Fint for meg å høre at det jeg skriver kommer andre til nytte!
🙂
LikerLiker
Hei!! Jeg har fulgt bloggen din et par måneder,på tide å gi en tilbakemelding. Men kan dessverre ikke skrive så langt pga har ikke krefter. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver,og jeg er veldig glad for at du deler dine tanker og opplevelser. Jeg synes du er tøff som gjør det!!
Den selvkritiske stemmen har lett for å bli sterkere når en er mer sliten,syk og sårbar… Ønsker deg en så fin kveld som det er mulig for deg å ha 🙂 Klem fra Anita
LikerLiker
Anita
Tilbakemeldinger som din gjør skrivingen enda viktigere. Det er så lett å føle seg alene når man taster, men tilbakemeldingene gir fellesskap og bekrefter at det jeg deler ikke bare er for meg selv og min egen del. Tilbakemeldingen din sier meg at det ER viktig å fortsette å fortelle om livet. Det er stort når det også betyr noe for andre! Tusen takk for at du sier det!
Ta vare på deg selv, bruk energien slik at du får glede og ro tilbake.
Klem fra meg til deg
LikerLiker