Ordene forråder meg, peker nese og sklir unna meg. Det er et skjold mellom ordene og alt som skulle vært sagt, en hindring som isolerer og distanserer. Et sted mellom verden og stua finnes en sti jeg ikke ser, et hinder med tråder av strøm jeg ikke kan stege over. Det gjentar seg og gjentar seg. Jeg prøver og øver. En hand strekkes ut, men fingrene er borte, jeg når ikke fram. Kan bare se og håpe øynene virker, men kroppsspråket kan ingen se.
Jeg ser på andre som deltar, som en sløv observatør faller jeg stadig ut. Viljen dunker i hodet, presser fram det jeg ikke vil ha, må visst lure hjernen på nytt, finne en ny omvei eller snarvei som kan gi meg det jeg trenger. En slags toveiskommunikasjon, å eie ordene, forbindelsen til andre er det mest verdifulle som finnes. Uten falmer jeg. Til jeg famler igjen etter nye tråder, nye veier ut. Søket slutter aldri.
Melivetpaaslep 
Du er jo poet, Anne-Helene. Virkelig!
LikerLiker
🙂 takk, onkel!
LikerLiker
For meg er dette en eksistensiell tekst, og jeg kjenner meg igjen.
Du skriver, som vanlig, med et sug så jeg bare dras med.
LikerLiker
Det er rart med det, men det er ofte flere likheter enn forskjeller mellom folk som har sykdommer som er såpass hemmende i hverdagen som min er. Det sier meg at vi må bli flinkere til å se bort fra merkelappene (= diagnosene) og heller bry oss om mennesket bak.
LikerLiker
Du skriver virkelig bra. Er så flink til å sette ord på det. Så fort det kommer mail om at du har blogget forter jeg meg inn og håper på noen gode nyheter. Tenker mye på deg og håper du blir bedre!
LikerLiker
Hei Linda!
Det er veldig fine ord du gir meg! Takk for at du anbefaler bloggen min til andre, det betyr mye!
Jeg har forsøkt å fange noen ord hver dag, men de har vært temmelig kranglete og smetter unna før jeg rekker å reagere, ikke bra! Ser ut til at det løsner noe nå, jeg håper iallfall det. Jeg har så mye jeg har lyst til å skrive om og mange jeg vil snakke med og da trenger jeg tilgang til ordene. Er glad jeg har klart å gi deg en tilbakemelding med en gang jeg kom hit igjen. Det kjennes godt og jeg tenker at det blir mer meningsfullt å legge igjen kommentarer når de får respons.
Håper det står bra til med deg!
LikerLiker
Med meg går det bedre:-) Etter Mailen jeg fikk av deg samlet jeg mot til meg og snakket med mamma om perioden da hun var syk og at alle rundt sviktet oss alle tre. Tror det var en viktig samtale for oss begge to. Mye er fortsatt usagt, men er ikke en like stor hindring mellom oss lenger. Føler jeg har tatt ett stort skritt for å en dag klare å «legge det bak meg» og tenke at det som skjedde skjedde. Det burde ikke skjedd, men det gjorde det og nå må jeg komme meg videre:-)
Jeg heier på deg
LikerLiker
Det er så godt å høre dette!
LikerLiker
Av og til er det tilstrekkelig å bare fornemme … kommunisere uten ord, uten berøring, bare synke i det som er – uten å gripe, begripe eller foregripe, tenker jeg.
LikerLiker
.. men det er så vanskelig, synes jeg! Jeg klarer det noen ganger og da kjenner jeg hvor god effekt det gir. Hva gjør du for å klare det?
LikerLiker