Livet som det er · Uncategorized

Så lenge en overlever er alt greit?

Jeg tror at mennesket trenger motstand for å ha det bra i hele seg. Motstanden må være akkurat passelig stor. Samtidig må noen tro på en og ha positive forventninger til deg. Om man ikke har noe å strekke seg etter, ikke har noe som skurrer i livet, ikke noe å kjempe mot, da tror jeg at det vil oppleves som tomhet. Og for å motvirke tomheten skaper vi motstanden selv. For noen er den konstruktiv (eks gründere), for andre negativ (destruktive handlinger/tanker). Derfor er det så viktig at når vi opplever livstruende hendelser eller andre traumer, så søker vi hjelp. Og noen ganger må vi tilby hjelp eller bare være der for den som trenger noen. Når vi er medmennesker får vi samtidig det gode tilbake.

Artikkelen Med livet i gave i Aftenposten setter fokus på posttraumatisk vekst. Mest kjent er nok posttraumatisk stress (PTSD), som er reaksjoner etter traumatiske hendelser, i så alvorlig grad at hverdagen blir vanskelig å mestre. Om PTSD kan du lese på Regjerningen/Arbeidsdepartementet eller på Senter for krisepsykologi. Posttraumatisk vekst betyr rett og slett at motstand gjør sterk. Etter en eksistensiell krise, når hendelsene er bearbeidet og man klarer se framover igjen, har en lært noe av det som skjedde – en er blitt sterkere, klokere. Man reorienterer seg, livet starter under de nye rammebetingelsene og man skaper sin nye hverdag i det nye livet. Livet ble ikke som man hadde planlagt – det ble annerledes.

Selv om artikkelen holder en nøytral tone og ikke overfokuserer på det gode som kan komme ut av alvorlige livskriser, savner jeg likevel stemmen til dem som ikke opplever «etterveksten». Det er ikke gitt at ressursene popper opp som paddehatter, at man klarer det man må. For noen er livets topp passert, de går inn i en langvarig depresjon, for mange fører det til samlivsbrudd, en del utvikler alkoholproblemer, mange isolerer seg og får store psykiske problemer, mange mestrer ikke rollen som forsørger eller omsorgsperson mer – noen er så lenge nede i det tunge at ressursene tilsynelatende er uttørket. Hvem ser dem? Kan vi tenke oss at noen ønsker å være der andre opplever som et uverdig sted?

Livet er uforutsigbart, men for å skape orden strever vi for å gjøre livet forutsigbart, for å skape rutiner slik at vi finner tryggheten. Når alvorlig kriser oppstår stopper tiden, det tar tid å finne ut av kaoset og falle tilbake til det trygge. Kanskje må det skapes i nye former, en blir tvunget til å se nærmere på hvordan livet ble levd, hvilke viktighetsområder som ble satt høyest.

Jeg er opptatt av at et verdifullt liv ikke er yrkesavhengig. Vi er noe uten tilhørighet til arbeidslivet. Vi bare er, i oss selv, uten staffasje. Akkurat som det kan være ubehagelig å bli spurt om hva gjør du i nye sosiale settinger, der vi vet at det er yrkesliv det siktes til, kan det være vel så ubehagelig for den som tilhører yrkeslivet å bli spurt om hvem han er – bortsett fra yrkestilhørigheten.

For hvem er en bak alt det som opptar mesteparten av hverdagene? Hvem tenker egentlig på det i det hele tatt når jobb ikke er et valg? En er sine roller.

Når livet endres uten vårt samtykke, berører det flere enn oss selv. Folk mener; noen ganger for å hjelpe, noen ganger for å mestre egen angst, noen ganger for å skape orden i egne tankerekker, noen ganger basert på egne erfaringer og noen ganger bare fordi de er medmennesker uten behov for å fremme seg selv og sin godhet.

Selv om jeg kan trekke frem masse erfaring og kunnskap etter mine påtvungne omstillinger på grunn av ME, kan jeg på ingen måte hevde at jeg er glad for å ha fått sykdommen. Jeg vil heller være naiv på områder jeg har stor selvinnsikt. Men, jeg har ikke valgt ME, det er noe jeg bare må forholde meg til at jeg har. Når det først er et faktum så kan jeg si at jeg er glad for at jeg har evne til å ikke gi opp, at jeg har evne til å hele tiden søke løsninger og forklaringer. Det er ikke fordi jeg er så enormt positiv, for det er jeg ikke, det er fordi jeg har lært meg noen teknikker og fordi genene er av det slaget det er. Jeg er en sånn som står på, i grunnen mye lenger enn fornuftig er. Jeg kan ikke bare bli annerledes hvis jeg vil det, men må trekke ut de sidene ved det som kan brukes konstuktivt. Jeg vet, og anerkjenner, at det ikke er bare, det er ikke alt som kan reguleres og kontrolleres. Det er nesten tabu å si det – i vår lykkefikserte verden.

Jeg har funnet min måte å mestre på som fungerer for meg. Det betyr ikke at andre kan gjøre det samme eller at jeg har laget en universell formel alle kan benytte seg av. Andre har sine forutsetninger, som begrenser og beriker. Å respektere egne følelser, er helsefremmende. Å «tenke positivt» er i mange tilfeller det samme som å drite i det man egentlig føler, å ignorere en stor del av seg selv. Jeg tenker at det er først når man har tatt følelsene på alvor, har forstått hvorfor de oppstår og hva de «representerer», at de legges til sides og ikke «krever» oppmerksomhet stadig vekk. Det er da en kan se andre sider av livet, det er da «positiviteten» vokser fram. Vi må huske på at kravet om positivitet ofte er andres behov, ikke ens egne. Det er for mange lettere å forholde seg til glade mennesker enn mennesker som har det vondt. Å ta mer hensyn til «andres» behov enn ens egne, kan være første steget ut i en verden av forakt for seg selv og en forlenget bearbeidingsfase.

Når livet er nytt igjen er det ikke så rart om en går gjennom en sorgfase. Det tunge har tatt mye av livet, tiden for å få egne barn er kanskje over, en sliter kanskje med dårlig samvittighet for ting. Sorg tar tid, trenger tid. Jeg opplever at det er underkommunisert, kanskje tabu? Når livet er stabilisert og godt igjen, når sykdomsperioden er over eller stabilisert, så skal en bruke enda mer tid på sorg? Men; vi mennesker er vel så mye psyke som kropp og viljen kan ikke gjøre som den vil uten at resten av helheten spiller inn. Jeg tenker at det er først når vi identifiserer og aksepterer de ulike sidene at vi virkelig er forent med oss selv. Jeg tror det tar hele livet, at det kanskje er en av mange meninger med livet – iallfall med mitt.

18 kommentarer om “Så lenge en overlever er alt greit?

  1. Jeg har fått en tilbakemelding om at en kommentar ikke ble registrert. Hvis du vil legge igjen en kommentar foreslår jeg at du kopierer den og tar vare på den til den er lagt inn (kanskje du må trykke ‘publiser’ flere ganger?), så slipper du å tenke og skrive flere ganger – det er så energisløsete!

    Del gjerne innlegget!

    Liker

  2. Da prøver jeg igjen 😉

    Jeg synes du har skrevet et godt innlegg 😊 Jeg har også mest avisartikkelen i dag.

    Jeg tror aldri jeg kommer til å si at jeg er glad for at jeg fikk ME. Riktignok har jeg lært og erfart andre ting enn jeg kanskje ville gjort som frisk, men hadde jeg ikke blitt syk hadde jeg kanskje aldri trengt denne erfaringen. Eller kanskje jeg hadde fått den på andre måter. Når jeg likevel er syk, så er det jo greit å ta med seg det «positive» som også følger med, men hadde jeg kunne valgt hadde jeg tatt et friskt liv på flekken. Men vi kan, som du også sier, ikke velge.

    Jeg har etterhvert begynt å si at jeg har det bradårlig. Synes det er mest beskrivende. Jeg sørger når jeg trenger det, prøver å akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med og gjøre det beste ut av resten. Noen dager, med fremgang og stor mestringsfølese, lever jeg på en rosa sky og er forelsket i livet – i alt og alle, tror jeg 😉 Andre dager er sorgen mest fremtreden. Det som er litt spesielt med denne sykdommen kanskje er at noen dager føler jeg ingenting, det er ikke energi til det. Jeg er nok født med det halvfulle glasset, har alltid vært optimistisk og en glad person, og det tror jeg gjør livet enklere.

    Det er så godt at du minner oss på at det er nok at vi mennesker ER, vi må ikke drive å måle hverandre ut i fra hva vi gjør. Vi er verdifulle bare fordi vi er.

    Liker

    1. Kjenner det igjen: Noen dager er det ikke rom for følelser, en har nok med å bare være. En prioriterer hardt og kjenner seg selv.

      Hvis en klarer å hente noe bra ut av livet som ble så mye mindre enn en hadde sett for seg, så er det en stor ressurs!

      Liker

  3. Jeg tenker at aksept tar tid. Selv kan jeg ikke si at jeg er glad for livskrisen som rammet meg, først med alvorlig sykdom i familie, så med egne plager i etterkant. Og attpåtil ytterligere store belastninger som en hjelper forårsaket, i en slags uforstand, tror jeg.

    Nå er det gått noen år, og jeg har sluttet å ønske meg intenst tilbake til det som engang var. Har langt på vei akseptert det som skjedde, men kan ikke si at jeg er glad for at det hendte. Jeg hører og leser om folk som sier det, men jeg er ikke der. Om jeg kommer dit noen gang, nei det vet jeg ikke. Derimot fortsetter jeg på akseptveien, selv om livet opplevdes som enklere før krisa.

    Jeg synes det er bra at det skrives om dette, både denne kronikken, som når ut til mange, og på bloggene. Vi trenger å fokusere på verdier og verdighet, som jeg opplever du gjør her. Så takk.

    Liker

  4. Jeg synes du skriver balansert om dette.
    Jeg vet ikke hvem jeg ville vært hvis jeg ikke hadde blitt syk. Jeg ser egentlig ikke for meg at jeg hadde vært sur og misfornøyd,men hvem vet? Jeg er opptatt av at sykdommen har gitt meg litt forskjellig. På godt og på vondt. Dessuten tenker jeg at det er mer ved meg enn Ms..

    🙂 god søndag

    Liker

  5. Flotte betraktinger og erfaringer! Jeg er også som deg – skulle absolutt vært denne sykdommen foruten, men jeg kjemper ikke mot den – jeg lever med den etter beste evne. Jeg har også funnet teknikker som gjør at jeg fikser livet og utvikler meg. Det opplevdes nært å se hvordan du setter ord på akkurat den «tilstanden» jeg opplever – det handler som du sier ikke bare om å «tenke positivt», men håndtere en ikke valgt livssituasjon på best mulig måte. Vet du, dette ble nært. Det var veldig sterkt å lese «mine egne tanker» skrevet av en annen… – deg. En utrolig flott opplevelse jeg tar med meg. Takk!

    Liker

    1. Jeg kan ikke annet enn å smile av det du skriver her. 🙂

      Hvordan en mestrer ting har sammenheng med blant annet om det er selvbestemt eller påført utenfra. Personlige prosesser tar tid, ofte mer tid enn en ønsker å gi det og mer tid enn folk utenfra har til det. Det kan være vanskelig å håndtere andres utålmodighet i tillegg til sin egen.

      Liker

  6. Motstand gir også styrke! Men det tar tid å akseptere en kronisk sykdom. Det er som å få en sorg som aldri forsvinner. Da jeg var barn, lærte jeg å tenke som «Polyanna», en liten lam jente, som greide å finne noe å være glad for hver dag. Jeg var et ensomt barn, ble isolert fordi jeg hadde sterk astma. For åtte år siden fikk jeg Parkinson. Det er en lei diagnose med mange vonde sider. Jeg for rett ned i «kjelleren», og det tok lang tid å komme seg opp derfra. Hvis jeg skal si hvor lang tid det tok å akseptere dette, tror jeg nok det tok fem år. Jeg gråt mye og sørget, men i dag har jeg akseptert min skjebne, og da er oppholdene i «kjelleren» korte. For meg hjelper det å leve i nuet og ta hver dag som den kommer. Jeg er ikke invalidisert av sykdommen, slik er jeg heldig.
    Da jeg ble syk, ble livet mitt snudd på hodet, jeg måtte finne nye veier. Det var da jeg startet å skrive.
    Nå om dagen har min gamle diagnose kommet tilbake. Det er vondt ikke å få puste, så jeg håper den ikke har tenkt å bli. Og så har jeg enda en truende gjest i form av en antakelig sviktende synsnerve, det er den jeg er mest redd for, men det nytter ikke tenke fremover om den.
    Min filosofi er at en ikke skal ta sorgene på forskudd.
    Det beste som har hendt meg er forresten alle mine trofaste venner og støttespillere.Alle disse som aksepterer meg som den jeg er. For dem er jeg ingen diagnose. Jeg er bare meg.

    Hvis noen vil lese om prosjektet jeg nå driver med, kan de gå inn på min facebookside:

    https://www.facebook.com/GranittOgBlaAkkorder

    Ønsker alle styrke til å takle motgang i hverdagen. Jeg kan fortelle hvordan jeg gjør det, men jeg kan aldri forlange at andre greier å gjøre som meg.

    Liker

  7. Litt av alt er bra!
    Jeg er heller ikke glad for at jeg har ME. Det er verdens teiteste sykdom, sånn ikke objektivt sett..

    Skal man være takknemlig for å overleve? Tja, det får være opptil hver enkelt, tenker jeg. MEN; når man først er i livet, så tenker jeg også at det beste er å gjøre så godt man kan. Gjøre det beste ut av det.
    Det har blitt veldig trendy å si at «å tenke positivt er bare dumt, for det skyver vekk følelser du må igjennom.. osv.». Jeg tror ikke det ene utelukker det andre, helt enkelt. For min egen del hadde jeg gått under dersom jeg hele tiden skulle tatt meg av alvoret i situasjonen min, men det betyr ikke at jeg velger det bort heller. Det kommer når jeg har kapasitet, og i mellomtiden lukter jeg på blomstene og ser blå himmel og solskinn når det dukker opp. Balanse.

    Jeg synes selv jeg har fått mye motstand for positiviteten min, og det får være opptil hver enkelt å synes jeg er teit av den grunn, har jeg etter hvert funnet ut.
    Et av mine store forbilder er flinkere til å sette ord på dette enn jeg er, og det er Anbjørg Sætre Håtun. Den dama er helt fantastisk, sett med mine øyne. Hun har begge deler i sin favn, både sorgen og gleden, og som meg er hun utrolig flink til å se de små, gode tingene midt i sorg, sykdom og elendighet. (er det en egenskap jeg er stolt av hos meg selv, så er det evnen til å se lyspunkter midt i alt det mindre lyse).

    Det er nok å bare være en selv, det har du helt rett i. Selv om jeg kanskje synes det er en annen debatt.

    …og der koblet hjernen min ut, og jeg gir meg 😉

    Liker

    1. Jeg tenker ikke at det bare er dumt å tenke positivt, men jeg tenker at det ikke er noe man bare kan bestemme seg for. For noen er det en naturlig måte å tenke/være på, det er ikke noe som krever innsats. Flaks for naturlig positive mennesker så er det dette som er anerkjent i samfunnet. Det kan kanskje sammenlignes med at samfunnet er tilpasset A-mennesker når det gjelder arbeidstider og mye annet? Flaks for dem som er født i en A-kropp – de får mye gratis!

      Greia er vel at en ikke skal tenke at noen følelser er mindre viktige og at begge sider er deler av den en er, av livet. Og når vi gir rom for begge deler så gir det best forutsetninger for god mental helse.

      Jeg tenker at en ikke skal være så redd for de tunge tidene at en later som om de ikke er der. Noen ganger er livet tøft og da er det bedre å anerkjenne at sånn er det akkurat nå, istedenfor å kjempe mot og late som om alt er greit (men om en vet at det er første steg inn i depresjonen fins det gode teknikker for å avverge det). Jeg tror at det tunge lettere går over dersom en ikke benekter at det er der.

      Som du sier, kort og enkelt: Balanse (og jeg legger til: – ens personlige balanse der ærligheten står i sentrum og ikke andres behov for hvordan du skal være).

      Liker

  8. Hei! Jeg følger både denne bloggen din og lammelårtanker, og liker godt dine refleksjoner. Jeg er i en litt annen situasjon- med en mann som etter tre år har fått diagnosen pre- vaskulær (?) utmattelsessyndrom. Som etter det jeg kan forstå har liknende trekk med me. Det å lese litt om hvordan andre med me har det øker forståelsen og senker frustrasjonen, om jeg kan si det sånn. Reisen frem til dit vi er i dag, med endelig en diagnose og en slags forståelse av hva dette dreier seg om har vært lang, vanskelig og fryktelig slitsom. Med to små barn, jobb og alt dette medfører – ett barn som har ekstra behov og en mann som har fungert svært dårlig – så skulle jeg noen ganger ønske at jeg bare kunne gå ut døra og aldri snu meg igjen. Men så er det heldigvis noe som holder meg igjen, som gjør at jeg bretter opp armene og fokuserer på det positive (stort sett). Har alltid hatt troen på at det vil bli bedre, at det vil ordne seg, at vi finner en løsning, noe som vil gjøre alt bedre. Nå er jeg mer inne i en fase for å akseptere – og finne en måte å håndtere dette på med langsiktighet. Vil vel si at frustrasjons- og stressnivået er høyt, og at følelsen av å bli slukt og aldri strekke til er tilstede… Følelsen av å aldri komme videre, og sorgen over at alt har blitt så annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg ser at tiden går, og at vi sliter litt med å finne en god måte å leve her og nå på. Jeg er nok preget av å hele tiden være på leting etter løsninger. Balansen mellom å stille krav, og samtidig vise forståelse og omsorg er ikke så lett. Og andres oppfattelse av min manns utfordringer kan også være vanskelig. Det er jo bare å ta seg sammen, er det ikke? Så ille kan det ikke være? Må han legge seg nå igjen? Jeg forstår det sånn at du og din familie har funnet en måte å leve på som fungerer på for dere, med visse tilpasninger for situasjonen. Og jeg ser at vi også må finne en balanse i livet vårt, en ro og en aksept. Selv om ikke det er jeg som er syk, så påvirker dette livet mitt i stor grad. Jeg vil vel ikke si at jeg er takknemlig og glad for opplevelsen… Men det har gitt meg mange erfaringer. Og er en del av meg. Jeg har lært mye om meg, om oss – og om systemet rundt de som blir syke (og som ikke alltid er så godt). Er visst i det ikke fullt så positive hjørne i dag…. Beklager det…. Ville vel egentlig bare takke for at du deler!

    Liker

    1. Hei Elisabeth!

      Takk for at du leser her og for gode ord!
      Det er bare fint at du vil dele litt av din livssituasjon her, ikke tenk at du er negativ – jeg synes ikke det. Jeg er også en sånn person som er veldig løsningsorientert og det er ikke alltid en fordel. Noen ganger kan det lede til utålmodighet og det er ikke så bra. Noe av det mest utfordrende er å ta tiden til hjelp og finne ro i situasjonen istedenfor å haste videre.

      Når en har egen familie blir slike ting ekstra utfordrende, for det er så mange hensyn som skal tas. Og oppi det hele skal en finne seg selv i den nye situasjonen. Det er ikke lett. Og det er tidkrevende. Om det er mulig så tror jeg en pause nå og da kan hjelpe mye. Rett og slett si at i dag skal ikke sykdommen få plass. Det innebærer ikke at den blir borte eller at man kan leve som tidligere, bare at hodet tømmes for den. En kjenner på bare-seg-selv igjen.

      Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s