Diskutere eller søke etter bekreftelser?

Jeg har lenge vært opptatt av temaer som nettdebatt. Jeg synes det er en utmerket måte å studere mennesker og kommunikasjon på.

Ved å være aktiv deltaker og aktiv observatør av andres dialoger og diskusjoner har jeg lært mye om hvordan vi samspiller, forstår og misforstår hverandre.

Det er fascinerende å legge merke til hvor ulike motiver folk som deltar har: Der noen vil forsterke egne standpunkter og søker etter anerkjennelse og fellesskap gjennom å dele holdninger til et tema, ønsker andre å skape liv og røre i et stillestående liv. Andre igjen søker større forståelse og innsikt i et profesjonelt perspektiv. Ikke rart at debatter utvikler seg underlig og at noen opplever mobbing og hets der den som er «utøver» av det ikke forstår at det kan oppleves slik.

 

Forskningsprosjekt

For ikke lenge siden ble et forskningsprosjekt om den norske nettdebatten publisert. Jeg har ikke lest selve undersøkelsen, men artikler på nettavisene om den har jeg fått med meg. Les gjerne Det du ikke snakker om på nett (hvis du ikke kommer inn på Aftenposten, kan du lese Dagbladet: For enkelt, Kjetil Rolness)

Etter jeg leste artikkelen på Aftenposten har jeg begynt å tenke gjennom min egen kommunikasjon på nett. Jeg anser meg ikke for å være særlig redd eller konfliktsky. Jeg tror jeg vet hva jeg gjør når jeg publiserer tekstene mine. Likeså forsøker jeg å være konstruktiv og gjerne utfylle hovedteksten når jeg kommenterer her og der. Selv når jeg ikke bruker fullt navn, tenker jeg at alt jeg skriver skal jeg stå for og tåle å bli konfrontert med. Jeg synes det er viktig.

 

Beskyttet av nick?

Å bruke navn eller nick er noe som ofte diskuteres. Der noen ikke leser ett ord av den som ikke står frem med fullt navn, bryr andre seg mer om innholdet til den som skriver enn om identiteten til vedkommende.

For meg er navnet ofte uviktig. Jeg må uansett forholde meg til personen som en likeverdig person, uansett hva slags tittel og stilling personen har opparbeidet seg.

Selv om jeg står for det jeg skriver, er det likevel noe i meg som har behov for å skjule meg litt, eller dekke meg til. Nick virker slik på meg. Det er mer behagelig. Jeg vil sammenligne det med å gå ut i minus i bikini eller å kle på seg noen lag ull. Jeg er meg uansett hvordan jeg kler meg, men har noen ganger behov for mer beskyttelse enn andre ganger.

 

Sterke menneskers nett?

Jeg mener at nett må tåle mennesker i alle faser, ikke bare de sterkeste. Noen ganger er jeg sterk og kan ta en hvilken som helst debatt med hvem som helst og har utholdenhet til det, mens andre ganger er jeg sårbar og ensom og trenger beskyttelse, men vil ikke isolere meg. Å delta er viktig. Samtidig er det også viktig å vite at den som leser ikke aner hvilken tilstand man er i. Å veksle mellom å være hard og bløt, mellom å være kompromissløs og fleksibel og undersøkende, kan være vanskelig for andre å forholde seg til. Min erfaring er at folk (og meg selv) forholder seg til deg som du var sist de møtte deg, om det så er på nett eller på gata.

 

Negativ kranglefant eller konstruktivt kritisk?

Selv har jeg ofte blitt oppfattet som negativ og har fått mange tilbakemeldinger på dette. Kanskje er det derfor jeg er ekstremt opptatt av å se ressursene i andre og meg selv. De fleste egenskaper har en konstruktiv og destruktiv side. Å ikke gi seg, kan også kalles utholdenhet, og er positivt så lenge en ikke kjører seg fast i ett spor. Møter en derimot på feil mennesker, kan en lett bli dømt som kranglefant og negativ og dermed bli avvist. Gjentatte møter med utrygge mennesker som ikke klarer forholde seg til denne svakheten og sårbarheten i andre (fordi de ikke takler sin egen sårbarhet), vil derfor ha en forsterkende og nedbrytende effekt. Hvordan vi selv har det, virker inn på andre.

 

Kommentarenes makt

Undersøkelsen om nettdebattkultur sier noe om hvordan vi tilpasser oss omgivelsenes respons. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent menn sier at de justerer budskapet og formen det formidles i etter reaksjonene de får. Det er lett å skjønne når drapstrusler hagler inn, men det fins også en mykere side av dette der uenigheten oppleves truende. Redselen for avvisning tror jeg er sterk i oss mennesker og for noen er uenighet nettopp avvisning av personen – ikke argumentet.

Jeg ser ikke på uenighet som en personlig trussel. Jeg ser ikke på enighet som målet med debatter. Tvert imot ser jeg uenigheter som utvidelser av mine egne standpunkter og forståelser av et tema. Det er en ressurs.

 

Å debattere ME krever kondis!

Å være bevisst hvorfor en debatterer, mener jeg er viktig for å ikke sitte igjen med en følelse av å bli angrepet. Hvis en i en faglig debatt om ME tror at en skal overbevise om at sykdommen er fysisk og ikke psykisk, så ber en om å slite seg selv ut. Jeg mener det er viktig å vurdere egen debattkondis opp mot hvem en diskuterer med og hva en vil oppnå. Å ha enighet og overbevisning som mål er å be om å bli frustrert og utslitt. Derfor er forarbeidet viktig, tenker jeg, altså å undersøke egne motiver for deltakelse. Noen ganger er det mest konstruktive en kan gjøre å gi seg, trekke seg.

 

Kompetanseavklaring og ryddighet

Noe annet som er viktig er å se sine begrensninger. Da jeg jobbet kalte jeg det kompetanseavklaring, altså vite hva en kan og hva en ikke kan. Dette er noe som blir tydeligere ettersom en debatt utvikler seg, der det i starten så ut som en helt grei debatt, ble det etterhvert til en umulig en fordi man har møtt sin overmann eller oppdager at den andre bare leker og ikke er åpen for nye synspunkter.

 

Svake stemmer og sterke budskap

I debatter og samtaler på nett mener jeg det er viktig å la alle stemmer bli hørt. At den ene har doktorgrad i et tema du «bare» lever med, betyr ikke nødvendigvis at doktorgraden kan fortelle noe om livet. Å ha dybdekunnskap i et felt, betyr ikke at man kan alt om et felt. Respekten for det levde liv må henge høyt.

 

Sårbarhet og stolthet

Jeg vet ikke alltid hvor sårbar jeg er, likevel har jeg valgt å snakke når jeg har noe å si. I blant har jeg møtt mine egne ord med skam, ikke fordi jeg har sagt noe galt, men fordi det er flaut å se egne spor når faglighet og sterk argumentasjon er fraværende. Det er flaut å se elendige formuleringer som blir forstått helt annerledes enn de var ment. Likevel kan jeg ikke bebreide leserne, det var jeg som ikke klarte bedre da. Det var kanskje ikke bra nok, men det var det jeg klarte da.

 

I møte med deg ser jeg meg selv

Livet innholder alle aspekter og samtaler på nett reflekterer det. Hvordan jeg møter andre, sier noe om hvordan jeg møter meg selv. Hvordan jeg forstår andre, sier noe om hva jeg ser i meg selv. All kommunkasjon er farget av eget ståsted, egen historie og egne motiver og graden av velvillighet overfor andre mennesker.

Jeg tror vi oftere bør prøve å forstå den andre enn å overvinne henne. Den kampen som kjempes på nett, er kanskje i virkeligheten heller en kamp du selv kjemper inni deg selv? Hvis du ikke opplever respekt og anerkjennelse blant dine viktigste mennesker, blir det ekstra viktig å møte det i andre.

 

Amatørens ord

Denne teksten skulle ikke bli så lang, heller ikke så generell. Denne teksten skulle fortelle noe om hvordan jeg selv tilpasser min kommunikasjon etter hvilke tilbakemeldinger jeg får. Den skulle også røpe et par sannheter om meg selv, men sånn ble det ikke.

Jeg er bare en skriveamatør som ikke planlegger tekstene mine, som lar dem renne av med meg, som lar dem utvikle seg mens de blir til.

Dette er min blogg og den preges av meg og det som rører seg inni meg. Det jeg tror skal frem er ikke alltid det som faktisk kommer frem. Og det er vel slik det er? At det som rører seg på innsiden er det som kommer ut, om enn ikke alltid i de ordene som brukes, men i det som kan anes innenfor ordene; mellom linjene om du vil.

Det jeg egentlig skulle si, blir kanskje der det er. Og det er kanskje like bra.

Ikke alt skal sies høyt.

Reklame