Jeg har mange ganger begynt å skrive om hvordan det er å være mamma, når jeg har M.E. Det er vanskelig, men presset innenfra på å gjøre det er til dels stort. Presset øker når for mange skriver om deres mammadrøm, som ofte er å kunne være hjemme med ungene. Selv har jeg aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men brått ble jeg det likevel, om enn ikke frivillig. Jeg kan vel trekke fra husmor-biten også.
Presset innenfra om å skrive om hvordan det virkelig er for meg øker også når folk idylliserer småbarnstiden. Det er veldig langt unna min egen erfaring. Småbarnstiden var knalltøff! Småbarnstiden var perioden der jeg gikk på akkord med meg selv, der hver dag var en kamp for å samle nok energi til å gi ungene minimum av hva de trengte. Det var en tid der jeg lærte at flyfiller (de grå, lodne) er hyggelige vesener og såvisst ingen hindre for leking på stuegulv. Det var tider der jeg lærte meg det meste om energiøkonomisering og der en rekke prinsipper gikk vasken. Det var i småbarnsperioden hele familien måtte omstilles til et liv i svært redusert hastighet, der hele livet måtte omorgansieres og ikke minst våre egne tanker og idéer om hva hverdagene skulle innebære. Hvor mye kan vi skjære bort? Hvor mange middager kan vi lage før vi må tømme og fylle oppvaskmaskinen på nytt?
Alle periodene der det forventes et hus i orden er pressfaser. Jul, bursdager, dager med ventet besøk.. alle disse dagene legger press på familien og krever mer energi enn vi har. Likevel mobiliserer og driver vi fram det som skal til for å pusse litt på fasaden. Det går en verdighetsgrense et sted. Man skal ikke skjemmes over eget hjem. Det kjennes godt når det blir synlige resultater av innsatsen; selv om kroppen kjennes knust etterpå har iallfall øynene noe annet enn rot å hvile på.
I den strevsomme småbarnstiden ble vi utfordret på egne verdier: Hva var viktigst? Hva måtte vi få til? Da er ikke svaret nypussede vinduer, vasking bak stekeovnen eller pynting med blomster, men målet var hele tiden å komme seg på jobb (for den ene som jobbet), å sørge for nok mat hjemme, å passe på at nok klær var rene, at rutiner ble holdt, at barna ble sett. Jeg tror det er vanskelig for folk som er vanlig-slitne, eller som kanskje ikke er det engang, å forestille seg hva dette jeg skriver innebærer. Ikke når det varer over tid, lang tid. Det er så tøft at det gjør vondt i magen.
Det er lite hyggelig å være den mest slitne hele tiden, å ikke orke en hel dag i strekk – selv når mannen gjør alt i huset og det meste med ungene – men måtte ta hyppige pauser som innebærer at barna møtes med et stoppskilt. Det er utrolig kjipt å måtte trekke seg tilbake for å hvile når det jeg mest av alt ønsker er å være i aktivitet sammen med barna. Fordi jeg alltid er den mest slitne blir fordelingen av oppgaver, som husarbeid, veldig skjevt fordelt. Det er et savn å kunne delta på lik linje, jeg savner fleksibiliteten vi hadde da jeg virket. Nå er det bare en som kan gjøre, og det er ikke meg.
Å være en lite delaktig mor stiller store krav til tidsbevissthet, kreativitet og bearbeidelse av det som har vært vondt og tøft. Det har gjort meg bevisst på områder jeg ellers ville vært utflytende og grenseløs på. En fagperson lærte meg en gang at unger ikke har vondt av å vente eller vondt av å bli avvist, tvert imot. Dette er i motsetning til morsidealet vi så ofte hører om der voksne ikke skal være bare voksne så lenge det er barn til stede; der barna alltid skal prioriteres først og størst. Voksne kan vi være når ungene blir store, liksom.. Jeg mener unger har godt at å stille seg i kø, å måtte vente, å vite at de ikke alltid er viktigst.
Annerledesheten ved å ikke kunne delta slik andre deltar er noen ganger vond å kjenne på. Det handler for eksempel om ferier: Å reise til et ukjent sted er en svær utfordring fordi jeg har en kropp som er svært vâr for forandring, som ikke tåler små utskeielser og som ikke kan forutse hva jeg er i stand til flere uker fram i tid. Dette er ikke noe som kan prioriteres fram og konsekvensene av ubalanse i energiregnskapet kan få følger i månedsvis. Dette er noe som igjen bryter med egne verdier, jeg skulle gjerne tatt med ungene på ferier og gjort morsomme ting sammen med dem, men jeg tåler det ikke. Om jeg skulle prioritert ville valget stått mellom en kort ferie på noen dager (likevel med halv fungering) og bli ordentlig dårlig over lengre tid, eller å skuffe barna ved å ikke være med på ferier eller å si nei. Hva velger man da? Selvsagt ukesvis eller månedsvis med stabil fungering framfor å risikere minimalt med kontakt fordi en blir sengeliggende og lydømfintlig. Dette er valg normaltfungerende ikke må ta. Det er dette som river i «morshjertet» og det er så dypt og grunnleggende at det blir latterlig å lese om andres dårlige samvittighet for å ikke være tilstede på barnets opptreden i barnehagen eller over å måtte jobbe for å forsørge barnet sitt.
Min situasjon er svært spesiell, men den er likevel relevant. Jeg sitter på mye erfaring jeg mener vanlige foreldre kan lære av. Jeg kan masse om prioriteringer og verdivalg. Jeg vet at det meste kan velges bort. Jeg vet at viljen kan styre masse, men ikke alt. Jeg vet at de aller fleste prioriterer det de mener er best for familiesituasjonen sin.
Som familie er vi mer harmoniske med barn på barneskolen enn vi var med barnehagebarn. Vi har gått mange runder med oss selv og har rekonstruert livet slik at vi får brukt det beste hos hver av oss. Det har vært tøft og det har vært et langvarig arbeid. Siden vi er i kontinuerlig endring vil også arbeidet med oss selv pågå hele tiden, men enn ikke så intenst bestandig. Det grunnleggende er på plass.
Jeg utfyller ikke morsrollen slik jeg ønsket å gjøre. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke er ordentlig mor fordi jeg har denne begrensende sykdommen. Selv om livet ikke ble slik jeg planla det, er det likevel er verdifullt liv. Jeg teller som mor. Kontakten med barna mine er unik, vi har ting i livene våre som styrker og binder oss sammen. Vi har samtaler som stikker dypt. Vi har kanskje en større åpenhet enn mange andre pga vår særegne situasjon. På den måten får barna kunnskap og erfaring mange av venner ikke får. Vi lærer dem åpenhet i praksis, det er en del av oss.
Jeg ser bort fra mammaidealet slik det fremstilles i blogger og aviser, det er meg ofte irrelevant. Det har likevel en slags påvirkning på meg, når det blir formidlet mye lykke som henger sammen med konkrete gjøremål og aktiviteter som krever energi jeg ikke har. Jeg henter ut det beste i meg og gir det til dem som betyr mest for meg. Jeg er en litt annerledes mamma, som har slåss med mine verdier og prinsipper og som har rekonstruert hele greia for å kunne være det beste jeg er.
Dette innlegget har ingen slutt, det kunne fortsatt og fortsatt til evig tid, men et sted må jeg sette det endelige punktumet. Det er vanskelig, kjenner jeg, for dette innlegget er mitt bidrag til min egen bloggserie om livserfaringer, som ligger på en annen blogg. Jeg vil så gjerne få fram hvordan det egentlig er å leve det livet jeg gjør og hva det innebærer og betyr for familien, men jeg innser at det ikke er mulig. Jeg vil derfor at du som er ny her leser mer i denne bloggen for å forstå mer. Spør hvis du lurer på noe eller vil at jeg skal skrive om bestemte sider ved det å være mor og ha M.E.
Utvalgte innlegg:
Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt