I denne stille-opp-på-alt-alltid/cupcakes/alltid-ja-verdenen vi lever i, der ingenting virkelig er skjedd før det er delt på Facebook, er det godt å dukke ned i verdenen til Knutsen og Ludvigsen der akseptering av ulikheter er en grunnleggende verdi.
Videoen jeg viser til her rører meg og det er en påminnelse, som mange kan trenge, om at det å være mamma ikke er å gjøre en haug bestemte ting – det er å bare være der!
Selv om det gis inntrykk av at å være mor er å utføre en rekke oppgaver, som et slags kvalifiseringsprogram til tittelen, er det i bunn og grunn ikke det som teller. Samme hva og hvor mye en gjør, eller unnlater å gjøre, er barna de eneste som kan fortelle deg hva du betyr for dem. Det er hva de føler for deg som virkelig betyr noe – og det kommer ikke fram i Facebook-statuser og blogg-glamour.
Nyt sangen: Les teksten, trykk på lenken eller søk den opp på YouTube selv.
Husk at du er god nok – selv om du ikke baker, stiller på foreldremøter eller føler deg særlig flink! Og er du far gjelder det samme for deg. Det som virkelig betyr noe for barn er hvor mye tid de får sammen med deg og hvordan du kommer dem i møte og behandler dem. Og de små ordene Jeg er glad i deg.
God søndag!
På Spotify: En Mamma Er En Mamma
Tekst:
En mamma er en mamma
om du kan krabbe eller gå.
En mamma er en mamma
om du kan sitte eller stå.
Hun løfter deg og trøster deg og legger deg til ro,
hun bretter dyna over deg og gjør deg varm og god.
En mamma er en mamma
om hun har hundre andre små.
En mamma er en mamma
om det er vinter eller vår.
En mamma er en mamma om du blir stor og tiden går.
Hun klapper deg og klemmer deg. Hun fyller opp din kopp.
Hun synger når du legger deg og når du skal stå opp.
En mamma er en mamma
om hun er over hundre år.
Om hun har hundre andre ting å gjøre,
hun kan høre
om du har det bra.
Hun er så god å ha!
Hun klapper deg og klemmer deg, hun fyller opp din kopp.
Hun synger når du legger deg og når du skal stå opp.
En mamma er en mamma
om hun er hundre mil herfra.
En mamma er en mamma.
Hun er det beste du kan ha!!!
(Gustav Lorentzen)
Les også gjerne: Tidsklemmen er et luksusproblem og Usynlige mødre er mødre uten stæsj
Les Cecilies innlegg: Å velge det gode – om å være ME-syk mor og sårheten som ligger i vissheten om å ikke strekke til i alle situasjoner. Bloggen hennes anbefales!
Ps! Du kan følge bloggen via Bloglovin’ eller ved å skrive inn epostadressen din i et felt på høyre side på bloggens forside (du må lete litt for å finne stedet)
Melivetpaaslep 
Et flott innlegg! ❤ Du skriver: "Det som virkelig betyr noe for barn er hvor mye tid de får sammen med deg og hvordan du kommer dem i møte og behandler dem."
JA – det er jeg helt enig med deg i! Selv om jeg "bare" er bonusmamma, så ser jeg at det betyr mer for min lille bonusdatter at jeg ER der, at vi kan sitte med lego og skravling sammen, heller enn at huset er kjemperyddig og cupcakes står på bordet…. Jeg vil heller VÆRE tilstede sammen med henne, enn å ha ryddet meg til sengs før hun kommer…. Men det er vanskelig, det er vanskelig å stenge ute alle tankene om hvordan man "burde" ha det. Forventninger som andre kanskje ikke har, men som er summen av alle inntrykk man få både fra sosiale medier, reklame, filmer, TV etc. etc.
Det jeg tror vi ofte glemmer, er at alle familier og alle mennesker har sine begrensninger. For oss er det sykdom. For andre kan det være problemer på jobben, økonomiske hindringer, familiefeider som pågår i åresvis… Når vi tenker på "andre" som vellykkede, så kan det hende det er summen av positive inntrykk vi har herfra og derfra; vi har nok ikke alltid det hele og fulle bildet!
Jeg synes i hvertfall det står stor respekt av den innsats, refleksjon og bevissthet mammaer med sykdom har rundt sin situasjon og hvilke prioriteringer de skal foreta. ❤
Varme tanker fra sofakroken til deg og dine!
LikerLiker
SerendipityCat
Takk for så fint svar! Jeg har måtte ta meg en pause herfra, for dette berører meg så sterkt (og så virker ikke øyne og hode helt som det skal).
Jeg synes ikke det er bare å være bonusmor, det er en viktig oppgave og du og dere som er det har viktige oppgaver i barnas liv. De vil aldri bli likegyldige overfor dere. Jeg synes ofte at ekstraforeldre ikke blir gitt den respekten dere fortjener og at deres betydning blir undervurdert. Eventuelt så blir dere tillagt negativ verdi. Jeg tror verken det er bra for dere eller for barna.
Kjenner godt igjen det su skriver om hvordan man burde være, for selv om dette kanskje ikke kommuniseres direkte, så får man inntrykk herfra og derfra, som til sammen skaper inntrykket. I tillegg har vi gjerne forventninger til oss selv og vil gjøre masse som vi ikke kan. Da er det ikke så lett å tenke at det er nok å bare være. Være+gjøre er liksom det beste!
Andre er så mye flinkere til å skjule sine begresninger, føler jeg, mens når man stort sett holder seg inne i huset så blir manglene så åpenbare og det er ikke alltid lett. Men nå har jeg valgt å møte fordommer og meninger ved å blogge åpent, så der er min måte å mestre akkurat det på. Jeg snakker (skriver) iallfall om dette og slipper å skjule. Jeg tror at konflikter du tar fram kan stjele enormt mye livskraft og glede. Og det hele forsterkes ved at det ikke prates om. Da isoleres det i kroppen til den som opplever det. Ikke bra i lengden!
Jeg har også inntrykk av at mange foreldre med utfordringer som våre (= som begrenser livsførselen betydelig) er uhyre bevisst på å bruke tiden sin riktig og at de ofte bruker den innad i familien istedenfor å dra på handlesentre, treningssentre mm mens ungene er våkne.
Takk for et svar som betyr mye for meg, Cat!
LikerLiker
Takk for at DU drar i gang gode debatter med tanker som ansporer til egen refleksjon og godt utbytte av å lese andres erfaringer i kommentarfeltet. ❤
LikerLiker
Godt reflektert!
klem til deg
LikerLiker
Takk for at du leste!
LikerLiker
Fin sang – rørende, ja! Jeg tror ikke jeg har hørt den før, så takk for at du la ut!
Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg har muligheten til å være mer tilstede for min sønn enn mange andre foreldre. De fleste er jo i jobb, noe som betyr mange timer vekk fra hjemmet. Jeg er så å si alltid her hjemme, noe som trolig gir en helt annen trygghet. Så, selv om jeg gjerne skulle vært denne sykdommen foruten, så ser jeg at den har gitt meg mer tid med sønnen min, og det er jeg glad for. Noe positivt må det jo være. 😉
Ellers er det fine ord fra SerendipityCat over her; viktig å huske på at ikke alle friske nødvendigvis har det perfekte liv. Kloke ord jeg tar med meg på veien videre.
♥
LikerLiker
Sangen får meg til å bli stille, og det sier en del!
Hvis man bare kommer seg over den tyngste dårlig-perioden, så er det heldigvis noen fordeler med å stort sett oppholde seg hjemme. Det er jammen meg godt! Det gir mye tid til prat.
LikerLiker
Ikke så lenge etter at jeg var blitt syk ramlet det ut av meg en dag at jeg orker jo ingenting, klarer jo nesten ikke å være mamma engang. Tilbakemeldingen jeg fikk fra sønnen min var at selvfølgelig var jeg mamma og hele han lyste av «hva i all verden er det du prater om nå?» Den reaksjonen var kjempegod for da gikk det virkelig opp for meg at det er så uendelig nok å være. I år har jeg hatt minimalt med tid også, 2,5 timer ute av sengen hver dag. Men noen ganger, hvis savnet blir for stort (for det er kanskje vanskelig for andre å huske på/skjønne at det er et savn selv om han er her hos meg), hender det han tar med iPad’en i senga mi og ligger her og spiller mens jeg hviler. Da er vi på en måte sammen likevel 🙂
Vi har også funnet den «fordelen» at jeg alltid er hjemme nå som jeg er syk. Og andre, friske mennesker er jo heller ikk sammen med barna sine hele tiden.
Men savnet etter å være den mammaen jeg var/vil være ligger i bakgrunnen et sted, uten at jeg tillater den å ta så stor plass. For livet er her og nå.
LikerLiker
Jeg kjenner til det du skriver om å bruke senga, har vært der selv. Det er bedre å møtes der enn å ikke møtes i det hele tatt. Kjenner meg igjen i resten av svaret ditt også. Jeg trenger heldigvis ikke prioritere like strengt som tidligere, men valgene er heller ikke ubegrenset for å si det mildt. Vi er så veldig klar over hva vi savner og hva vi ikke kan gi at vi glemmer litt bort at folk i jobb ofte har liten tid de også og mange av dem prioriterer bort tiden med barna. På underlig vis kan det være en slags trøst at vi iallfall bruker tiden vi har til rådighet til det som betyr mest for ungene.
LikerLiker
Tusen takk for nok et nydelig innlegg! Du er så utrolig flink til å bevisstgjøre folk på det som virkelig betyr noe her i livet! Senest i dag kjente jeg flere stikk av dårlig samvittighet for at jeg fremdeles ikke hadde greid å bake de hersens kanelbollene som jeg kjøpte inn indigrienser til for to uker siden… barna var så forventningsfulle over at mamma endelig skulle bake – slik som andre mødre gjør….(de har ikke sagt det, men det er sånn JEG tror de tenker……) Så jeg føler jeg har skuffet dem…..(selv om de absolutt ikke har gitt uttrykk for det)
Men etter at jeg hadde lest innlegget ditt, så valgte jeg også å fokusere på det positive! Jeg ventet på dem med åpne armer da de kom fra skolen som vanlig, og de var sååå fornøyde for at mamma var hjemme og klar for å kose og høre på alt de hadde opplevd på skolen! Selv om jeg lå på sofa’n under hele seansen, så var jeg faktisk mer enn god nok!!!
Takk for bevisstgjørelsen:)
LikerLiker
Det er nok slik at jeg bevisstgjør meg selv samtidig som jeg bevisstgjør andre. Jeg blir glad for at du sier det, for det er ingen selvfølgelighet for meg at andre finner det inspirerende og bevisstgjørende det jeg skriver.
Og det du sier med å ligge på sofaen: Så mye bedre det må være for ungene enn om man hmm-er i forbifarten, men egentlig ikke har tid.
Ønsker deg en alldeles god helg, littenkelereliv!
LikerLiker
Hvordan klarer du det? Å stadig trykke på mine indre knapper som ligger skjult for allmennheten?
Tårekanalene er vidåpne for akkurat nå trengte jeg å lese (og å høre de linjene) om å bare være mamma- men allikevel være god nok.
Det nærmer seg jul og førjulstidens aktiviteter – førjulsmareritt kaller jeg det!
Behøver jeg si mer?
Takk- igjen!
Klem
LikerLiker
Hvordan jeg klarer det.. vet ikke, men det er vel kanskje slik at det ikke er større forskjell enn likhet når det kommer til de næreste og såreste temaene?
Førjulstiden kan være en prøvelse, det er vanskelig å falle til ro med tilstedeværelsen, særlig når den ikke er så stor som ønskelig.
LikerLiker
Det var en fin tekst og en fin påminnelse.
Takk. 🙂
LikerLiker
🙂
LikerLiker
JA!!!!! Sier jeg. Veldig godt blogget Anne-Helene. Nikker og nikker og er så enig så enig. Å hvor ofte jeg har hatt den følelsen av utilstrekkelighet i forhold til barna og merker at jeg nå prøver å kompensere litt for de årene hvor jeg har vært så syk nå når jeg er mye bedre. Men etter å ha lest innlegget ditt så skal jeg bli enda mer bevisst på at den tiden med mine barn skal bære preg av kvalitet og ikke kvantitet. Tusen takk for et knakandes godt innlegg!!
Gode tanker fra
Lene
LikerLiker
Heisann Lene!
Er glad for at innlegget ga deg noe!
Det kan virkelig være en kunst å ikke løpe for fort når en endelig klarer løpe igjen, tror nok det kan by på noen utfordringer. Det er godt at du holder fast ved det som betyr mest for barna dine, også når du er frisk igjen (jeg er så glad for at du er frisk!!).
LikerLiker