Barn og familie · Høytid

Gledesslukkeren

Kalenderen som henger på veggen er fylt med mange pakker, en for hver dag fram mot den 24. To lilla lys er tent, halve ventetiden er snart passert. Forventningene vokser.

Forventninger om tid sammen, om oppmerksomhet rundt gavekalenderens mystikk og aktiviteter gjort sammen. Små, hyggelige forventninger skapt av barna. Forventninger man så gjerne vil innfri, ikke-materielle ønsker man vil oppfylle. Fordi det betyr noe for oss begge. Fordi det er det viktigste av alt. Drømmene og ønskene mine dreier seg ikke om iPad 2 eller fulle kakebokser og nystrøkne skjorter, men om det enkle ene: Tid til samvær med barna. Barna jeg bor sammen med.

Sorgen over å ikke kunne delta stenges inne i kamuflasjen av ingen ord. For jeg har aldri hørt noen snakke om alle oss som ikke velger bort det gode, men som selv blir valgt bort fra det. Vi som av en eller annen  grunn holdes utenfor av lover ingen kan oppheve. Som stenges inne i en kropp som lager stengslene selv. Vi som vil delta med vår tid, som lever etter de indre verdiene, og som har kontakt med dem. Ikke fordi vi er som rene munker å regne, men fordi tiden vi ønsker å bruke er så mye mindre enn tiden vi har til rådighet. Å dra på juleshopping er ikke gøy, det er en ting som ikke skjer.

Vi kan ikke sutreklage over stive muskler fordi armene er strekt langt etter kilo på kilo med gaver, vi kan ikke delta i den sosiale liksom-klagingen som foregår på Facebook og andre sosiale media. For vår daglige klagen, vår daglige streben, er lik året rundt og folk finner det ikke sjarmerende lenger å lese og høre om hvordan dagene våre er. De trekker seg unna når det ikke kjennes behagelig lenger, når vår smerte forsurer hverdagsidyllen og syrner kaffen. Da sitter vi alene igjen. Og lengter etter de gode unntaksdagene, der vi er litt på lik linje med våre normaltfungerende venner og bekjente. Dager der vi fungerer på topp mens de fungerer på bånn er dager der vi føler et slags fellesskap.

Trangen til å slukke gleden kjemper mot trangen til å fortrenge og leke jeg er en del av det selvpålagte julestresset. Det tar seg dårlig ut å skrike til korttidssykemeldte nyblitte tv-slaver: Ta deg sammen! og det tar seg dårlig ut å skrive sure, realitetsorienterende kommentarer til mennesker som er utslitte av så mye handling at ungene ikke orker skrelle mer gavepapir før de sovner eller handling av like mye mat til tallerknene som søppelbøtta. Det tar seg dårlig ut å dytte på andre ens egen smerte over å ikke kunne dele et smil, ikke kunne skravle og dele med venner eller kunne gjøre lekser med 6-åringen. Fordi det aldri blir bedre, aldri blir bra nok. Og det fjerner retten til å klage, iallfall retten til å bli lyttet til og få forståelse.

Så jeg lar folk klage over bagateller og demonstrer sin lykke, mens jeg forsøker ikke si noe og fortsetter å late som om deres tullete hverdagsbekymringer er noe å bry seg med. Jeg vil jo ikke ødelegge idyllen, vil ikke være gledesslukker. Samtidig har jeg et visst behov for å skrike ut: Vet du ikke hvor godt du har det?! Se etter og sett pris på det, vern om det! For du vet ikke hvor lenge det varer, om det brått tar slutt.

26 thoughts on “Gledesslukkeren

    1. Takk for det, Lilljekonvall, jeg har gått og tygget på dette en god stund, men det har krevd en del sortering i eget hodet før jeg kunne skrive dette slik at det jeg ønsker å formidle kommer fra slik jeg ønsker. Nå er jeg fornøyd med resultatet og tenker at mange bør få det med seg. Jeg føler selv at det ligger noen viktige budskap i teksten. Og derfor takker jeg for at du vil dele dette. Det håper jeg flere gjør.

      (og siden jeg er dårlig nå, kan det ta tid før jeg kan svare på flere kommentarer, hodet samarbeider ikke)

      Lik

  1. Veldig godt skrevet! Jeg kjenner meg sågodt igjen i det du skriver på slutten med at man ønsker å fortelle alle de som mener julestresset er så ille, om hvor heldige de faktisk er som har muligheten til å handle julegaver, vaske ned til jul, bake osv. Mange har jo ikke den muligheten, og som du skriver vet ingen av de som har den hvor lenge de får ha den.

    Friske kan klage om disse hverdagslige tingene, imens vi som ikke en gang har tilgang til disse tingene skal smile tappert. Det kan føles både urettferdig og ensomt. For selv om det å være syk etterhvert blir som normalt å regne for vår del, vil det jo ikke si at det ikke er sårt med alt vi går glipp av. Og denne sårheten blir gjerne ekstra fremtredende på visse tider av året som da f.eks i førjulstiden. Men nå skriver jeg meg litt bort her! Beklager det.

    Håper du får bedre dager snart! Klem

    Lik

  2. Dette var sterkt å lese, jeg sitter her med en stor klump i halsen, for jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver.
    Takk for at du setter så godt ord på dette…
    Jeg deler dette videre.

    Lik

  3. Tusen takk for en påpakning jeg trenger. Jeg tar IKKE det å kunne kravle ut av sengen med et smil som en selvfølge, jeg tar det komme seg opp av sengen som et gledestegn, men sutrer gjerne over bagateller, likevel.
    Stort sett tåler jeg lys, lyd og lukter uten at jeg dratter ned i kjelleren.
    Takk igjen. Og jeg skulle ønske det fantes en kur mot ME, men jeg har ingen og håper at ny forskning skal åpne noen lukkede skap og dører for den som er så uheldig å ha blitt rammet.

    Lykke til videre. 🙂

    Lik

  4. Takk for dette innlegget. Sterkt – og gjenkjennelig. Det å ikke kunne delta i familielivet med barna – som man så gjerne ønsker og vil – er ekstra sårt i førjulstida/julen,synes jeg. Er så imponert over hvor godt du får satt ord på dette.

    Lik

  5. Du har helt rett i at mange ikke vet hvor godt de egentlig har det. Akkurat som deg, så blir jeg litt provosert over at folk klager over bagateller. Når det er sagt så velger jeg å overse det så langt jeg klarer. Det er vel ofte sånn at man ikke setter pris på helsa, før man er i ferd med å miste den. Jeg er enig med deg, vern om den og sett pris på den!

    Lik

  6. Takk for tankene dine – noen av dem er helt klart også mine.
    Hvil så godt det lar seg gjøre. Det fine med blogg er at den ikke går sin vei – den venter til du er der du trenger å være for å kunne bruke den.

    Lik

  7. Jeg tror du traff mange med dette innlegget, Anne-Helene. Jeg så det for noen dager siden men jeg har vært for sliten til å kommentere.

    Det er nok ikke populært å «sutre» slik som vi gjør. Heller ikke å fortelle de friske hvor godt de har det. Jeg tror det er få som liker det. Det som er fint derimot er å snakke med andre som har M.E. og så vite at mange av oss jobber med de samme problemstillingene og tenker de samme tanker. Det gjør oss ikke friske men det føles godt å se og vite at vi ikke sitter alene i båten. Andre seiler sammen med oss og vi er stort sett enige om kursen.

    Lik

    1. Johnny
      Jeg er veldig glad for at innlegget er mye lest (540 ganger i skrivende stund), for jeg synes funksjonsfriske trenger en slik påminnelse.

      Det er ikke alltid like lett å kjenne på at man ikke strekker til, ikke engang i det lille perspektivet. Vanligvis er det ikke noe problem og jeg er klar over hvor viktig klagingen er som sosial tilhørighet, for i det man klager over noe og får medfølelse eller medklaging tilbake, føler man seg sett og man opplever et fellesskap. Det er viktig. Men når klagingen er på uviktige ting og man selv sliter ræva av seg bare for å klare å føre en samtale med ungen sin eller ha litt fellesskap i løpet av en dag, ja da kan klagingen over ubetydelige ting bli i overkant mye. Det er også til å grine av alle disse lykkelige oppdateringene som florerer på Facebook for tiden. Kjenner at jeg trenger avstand fra det.

      Lik

  8. Sterkt og gjenkjennelig! Slutter meg til de andre her. Kanskje kan blogginnleggene dine en dag bli en bok om hvordan det er å leve med en så tøff sykdom som vår. Du skriver utrolig godt, klokt, reflektert og så tør du å skrive/si der mange andre dytter unna og fortrenger. En så god advent som mulig ønsker jeg deg<3

    Lik

  9. Godt skrevet, ME tar så mye fra oss, og skaden på familielivet er det såreste synes jeg. Jeg synes ellers det er skremmende hvor lite hjelp og forståelse det er i de involverte instansene. Hverken kommunale tjenester, fastleger eller sykehus ser hva vi sliter med, ikke en gang spesialist på denne siden av landet. Da blir veien til hjelp og avlastning veldig lang.

    Lik

    1. Dessverre er det mange som ikke får den hjelpen de trenger, men heldigvis finnes det også fastleger og NAV-folk som gjør en god jobb der ute.

      Er helt enig med deg i at det er vondt å se hvordan folkene rundt oss påvirkes av funksjonsnegdangen vår!

      Ønsker deg fortsatt gode desemberdager og et godt nytt år, Tore Nicolai!

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s