Barn og familie

Amputert morsrolle fordi jeg har ME?

Jeg har mange ganger begynt å skrive om hvordan det er å være mamma, når jeg har M.E. Det er vanskelig, men presset innenfra på å gjøre det er til dels stort. Presset øker når for mange skriver om deres mammadrøm, som ofte er å kunne være hjemme med ungene. Selv har jeg aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men brått ble jeg det likevel, om enn ikke frivillig. Jeg kan vel trekke fra husmor-biten også.

Presset innenfra om å skrive om hvordan det virkelig er for meg øker også når folk idylliserer småbarnstiden. Det er veldig langt unna min egen erfaring. Småbarnstiden var knalltøff! Småbarnstiden var perioden der jeg gikk på akkord med meg selv, der hver dag var en kamp for å samle nok energi til å gi ungene minimum av hva de trengte. Det var en tid der jeg lærte at flyfiller (de grå, lodne) er hyggelige vesener og såvisst ingen hindre for leking på stuegulv. Det var tider der jeg lærte meg det meste om energiøkonomisering og der en rekke prinsipper gikk vasken. Det var i småbarnsperioden hele familien måtte omstilles til et liv i svært redusert hastighet, der hele livet måtte omorgansieres og ikke minst våre egne tanker og idéer om hva hverdagene skulle innebære. Hvor mye kan vi skjære bort? Hvor mange middager kan vi lage før vi må tømme og fylle oppvaskmaskinen på nytt?

Alle periodene der det forventes et hus i orden er pressfaser. Jul, bursdager, dager med ventet besøk.. alle disse dagene legger press på familien og krever mer energi enn vi har. Likevel mobiliserer og driver vi fram det som skal til for å pusse litt på fasaden. Det går en verdighetsgrense et sted. Man skal ikke skjemmes over eget hjem. Det kjennes godt når det blir synlige resultater av innsatsen; selv om kroppen kjennes knust etterpå har iallfall øynene noe annet enn rot å hvile på.

I den strevsomme småbarnstiden ble vi utfordret på egne verdier: Hva var viktigst? Hva måtte vi få til? Da er ikke svaret nypussede vinduer, vasking bak stekeovnen eller pynting med blomster, men målet var hele tiden å komme seg på jobb (for den ene som jobbet), å sørge for nok mat hjemme, å passe på at nok klær var rene, at rutiner ble holdt, at barna ble sett. Jeg tror det er vanskelig for folk som er vanlig-slitne, eller som kanskje ikke er det engang, å forestille seg hva dette jeg skriver innebærer. Ikke når det varer over tid, lang tid. Det er så tøft at det gjør vondt i magen. 

Det er lite hyggelig å være den mest slitne hele tiden, å ikke orke en hel dag i strekk – selv når mannen gjør alt i huset og det meste med ungene – men måtte ta hyppige pauser som innebærer at barna møtes med et stoppskilt. Det er utrolig kjipt å måtte trekke seg tilbake for å hvile når det jeg mest av alt ønsker er å være i aktivitet sammen med barna. Fordi jeg alltid er den mest slitne blir fordelingen av oppgaver, som husarbeid, veldig skjevt fordelt. Det er et savn å kunne delta på lik linje, jeg savner fleksibiliteten vi hadde da jeg virket. Nå er det bare en som kan gjøre, og det er ikke meg.

Å være en lite delaktig mor stiller store krav til tidsbevissthet, kreativitet og bearbeidelse av det som har vært vondt og tøft. Det har gjort meg bevisst på områder jeg ellers ville vært utflytende og grenseløs på. En fagperson lærte meg en gang at unger ikke har vondt av å vente eller vondt av å bli avvist, tvert imot. Dette er i motsetning til morsidealet vi så ofte hører om der voksne ikke skal være bare voksne så lenge det er barn til stede; der barna alltid skal prioriteres først og størst. Voksne kan vi være når ungene blir store, liksom.. Jeg mener unger har godt at å stille seg i kø, å måtte vente, å vite at de ikke alltid er viktigst.

Annerledesheten ved å ikke kunne delta slik andre deltar er noen ganger vond å kjenne på. Det handler for eksempel om ferier: Å reise til et ukjent sted er en svær utfordring fordi jeg har en kropp som er svært vâr for forandring, som ikke tåler små utskeielser og som ikke kan forutse hva jeg er i stand til flere uker fram i tid. Dette er ikke noe som kan prioriteres fram og konsekvensene av ubalanse i energiregnskapet kan få følger i månedsvis. Dette er noe som igjen bryter med egne verdier, jeg skulle gjerne tatt med ungene på ferier og gjort morsomme ting sammen med dem, men jeg tåler det ikke. Om jeg skulle prioritert ville valget stått mellom en kort ferie på noen dager (likevel med halv fungering) og bli ordentlig dårlig over lengre tid, eller å skuffe barna ved å ikke være med på ferier eller å si nei. Hva velger man da? Selvsagt ukesvis eller månedsvis med stabil fungering framfor å risikere minimalt med kontakt fordi en blir sengeliggende og lydømfintlig. Dette er valg normaltfungerende ikke må ta. Det er dette som river i «morshjertet» og det er så dypt og grunnleggende at det blir latterlig å lese om andres dårlige samvittighet for å ikke være tilstede på barnets opptreden i barnehagen eller over å måtte jobbe for å forsørge barnet sitt.

Min situasjon er svært spesiell, men den er likevel relevant. Jeg sitter på mye erfaring jeg mener vanlige foreldre kan lære av. Jeg kan masse om prioriteringer og verdivalg. Jeg vet at det meste kan velges bort. Jeg vet at viljen kan styre masse, men ikke alt. Jeg vet at de aller fleste prioriterer det de mener er best for familiesituasjonen sin.

Som familie er vi mer harmoniske med barn på barneskolen enn vi var med barnehagebarn. Vi har gått mange runder med oss selv og har rekonstruert livet slik at vi får brukt det beste hos hver av oss. Det har vært tøft og det har vært et langvarig arbeid. Siden vi er i kontinuerlig endring vil også arbeidet med oss selv pågå hele tiden, men enn ikke så intenst bestandig. Det grunnleggende er på plass.

Jeg utfyller ikke morsrollen slik jeg ønsket å gjøre. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke er ordentlig mor fordi jeg har denne begrensende sykdommen. Selv om livet ikke ble slik jeg planla det, er det likevel er verdifullt liv. Jeg teller som mor. Kontakten med barna mine er unik, vi har ting i livene våre som styrker og binder oss sammen. Vi har samtaler som stikker dypt. Vi har kanskje en større åpenhet enn mange andre pga vår særegne situasjon. På den måten får barna kunnskap og erfaring mange av venner ikke får. Vi lærer dem åpenhet i praksis, det er en del av oss.

Jeg ser bort fra mammaidealet slik det fremstilles i blogger og aviser, det er meg ofte irrelevant. Det har likevel en slags påvirkning på meg, når det blir formidlet mye lykke som henger sammen med konkrete gjøremål og aktiviteter som krever energi jeg ikke har. Jeg henter ut det beste i meg og gir det til dem som betyr mest for meg. Jeg er en litt annerledes mamma, som har slåss med mine verdier og prinsipper og som har rekonstruert hele greia for å kunne være det beste jeg er.

Dette innlegget har ingen slutt, det kunne fortsatt og fortsatt til evig tid, men et sted må jeg sette det endelige punktumet. Det er vanskelig, kjenner jeg, for dette innlegget er mitt bidrag til min egen bloggserie om livserfaringer, som ligger på en annen blogg. Jeg vil så gjerne få fram hvordan det egentlig er å leve det livet jeg gjør og hva det innebærer og betyr for familien, men jeg innser at det ikke er mulig. Jeg vil derfor at du som er ny her leser mer i denne bloggen for å forstå mer. Spør hvis du lurer på noe eller vil at jeg skal skrive om bestemte sider ved det å være mor og ha M.E. 

Utvalgte innlegg:

Hva er egentlig M.E.? 

Syk likestilling

Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt

En sånn som ikke jobber

Mamma uansett

Usynlige mødre er mødre uten stæsj 

Kjærlighetseffekten

Tidsklemmen er et luksusproblem

Mestring, drømmer og håp

Velg en identitet

Jeg leser og forsøker å samle hode og hender slik at noen ord kommer ned på skjermen. Jeg forsøker å lage sammenheng mellom det jeg skriver og det du skriver, men underveis sovner hodet mens fingrene taster videre. Resultatet er det ikke lett å si noe om.

«Velg en identitet» står det når man har skrevet ferdig sin kommentar til en blogspot-blogg. Er det slik det er, undrer jeg, kan man virkelig velge sin identitet?

Når det gjelder blogspot sine alternativer er valget enkelt å ta, men ellers i livet? Jeg vet ikke hvor lett det er, men jeg vet at vi har stor makt til å definere oss selv, til å velge ut de egenskapene som gjør at vi fremmer det beste av oss og ikke bukker under for velfungerende menneskers minstekrav til seg selv. Vi lever i samspill med andre hele tiden og påvirkes uten at vi er det bevisst. Denne påvirkningen kan gjøre at vi ikke føler oss bra, for det blir så synlig og tydelig for oss selv at vi ikke strekker til. Jeg kjenner på det selv av og til. Heldigvis kjenner jeg ikke så ofte som tidligere på det; livskvaliteten er bedre og mer stabil. Og jeg tror det er fordi jeg har jobbet intenst med å ikke la meg styre av det som ikke er bra for meg, med å ikke være redd for å være synlig. Noe av det holder meg fremdeles tilbake, og i noen perioder mer enn andre; jeg er fremdeles underveis.

Jeg vet ikke om man kan velge sin egen identitet, men ofte er det slik at man kan velge hvem man vil omgås og dermed hvem man påvirkes av. Jeg tenker at det er lov å velge bort mennesker som har negativ innflytelse på seg. Da er man ikke slem, men man respekterer seg selv og beskytter seg selv.

Vi kan ikke redigere verden etter våre lyster og behov, men noen uromomenter kan vi fjerne. Vi kan ikke velge identiteten vår fullstendig, men vi kan gjøre noen justeringer som  dreier fokuset bort fra det som er uheldig og mot det som har oppbyggende effekt. Det er små endringer som bidrar til en litt endret identiet. Vi er mer enn det vi ikke er. Vi er mer enn våre begresninger og det er dette andre vi må feste blikket mot, når vi har fått øye på hva det er. Holde fast ved det og styrke det slik at det som er oss er knyttet til det som er bra.

Det handler om å forstå ting riktig; riktig på den måten av det stemmer overens med det magefølelsen forteller og den veien en ønsker å gå. Det handler om hva vi legger vekt på og hvilken historie vi forteller om oss selv, hva historien sier om selvbildet vårt.

Det handler om å ha overskudd nok til å kunne gjøre bevissthetsjobben og skjønne hvordan en kan ta grep.

Det handler ikke om å være positiv eller negativ, men å være tro mot egne følelser og følge sin egen prosess. Bare en selv kan finne sin egen rytme, men noen ganger trenger vi litt hjelp for å komme igang.

Livet som det er

Jeg har nesten sluttet å være redd

Jeg har nesten sluttet å være redd for å ikke bli forstått, for ikke å kunne forklare meg presist nok eller utdypende nok. Jeg har nesten sluttet å være redd for andres fordømmelse. Jeg har nesten sluttet å trekke meg unna når ting blir vanskelig og ordene stopper opp, når jeg føler at jeg utviskes fordi noen krever definisjonsmakten. Og gjør meg maktesløs.

Jeg har nesten sluttet å trenge stillheten for å finne meg selv, for å få bekreftet at jeg fremdeles er den jeg er. Jeg har nesten sluttet å trenge andres tilbakemeldinger for å oppleve at jeg betyr noe, at det jeg gjør er bra. Jeg har nesten sluttet å være redd for å bli brukt dersom jeg viser en del av hvem jeg er. Jeg har nesten sluttet å gjemme meg bort, i meg selv.

Jeg har nesten sluttet å være redd for å få tillit og for å bety noe for andre, for å være en del av noe større enn meg selv. Trusselen om å utslettes fra sin egen bevissthet har krympet, jeg tåler mer.

Alle forsøkene, all tvilen og skepsisen jeg ble møtt med gjorde jeg til min egen og ble god på det. Veldig god. Den er innebygd og forankret. Jeg finner feilene på sekunder.

Selvkritikken er ikke bare negativ, den er ikke noe som hemmer når man lærer seg å bruke den konstruktivt. Kall det gjerne vurderingsevne, det låter bedre. Selvkritikken fører meg videre, på samme måte som selvtillitten gjør det. Jeg må bare finne den først og holde fast ved den.

Andres makt blir mindre jo mer sosial jeg er, jo mindre jeg holder fast ved mitt eget. Jo mer jeg deler, jo mer kommer jeg ut av meg selv, jo mindre redd blir jeg.

Jeg trodde det var motsatt, at jeg måtte holde hardt fast ved mitt eget for å ikke viskes ut, for å ikke miste vilje og vett, men ved å tviholde på meg selv overlates jeg til mitt eget univers og forblir der. Ved å dele blir jeg større og ikke mindre, jeg blir helere og mer takknemlig fordi jeg tillater andre å dele det gode med meg. Tillit. Jeg er likevel redd et sted der inne, tenker at dette kommer jeg til å ødelegge, ting blir knust.

Er jeg verdig? Tåler jeg det? Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg vil ikke gjemme meg bort, jeg jobber med det hver dag. Jeg slåss mot den sørlandske janteloven, den som forteller at jeg skal gjemme meg bort og fortelle mye mindre. Helst skal jeg bøye meg i skam og bli der. Den som holder meg nede og på plass slik at selvbildet kan holdes frynsete og kontrollert.

Å dele er ikke å gi bort og bli mindre selv, å dele er å formidle og strekke seg ut og si at det er nok, og godt nok, å bare være. Likevel ligger redselen der, på varierende steder, den rugger og flytter seg, sender tvilen gjennom kroppen og fyrer opp under de tvilsomme sørlandske genene som utsletter den jeg er, som nører opp om skepsisen til meg selv og det jeg driver med.

Det jeg driver med, all denne formidlingen, er å kvitte meg med negativiteten, det som har en uheldig effekt på meg og la det jeg vet er viktigst få lov til å være det. Ikke la det gamle skrotet, som sier skjul deg, gjem deg bort, forsvinn! få den plassen, men utfordre og holde fast ved troen på at det jeg har å komme med faktisk er viktig, både for meg selv og dem som leser alle tekstene mine. Jeg liker å tro at det jeg gjør har betydning og at mine små bidrag kan virke oppløftende eller treffe noen dypt en gang i blant.

Jeg har nesten sluttet å være redd, det er fremdeles noen rester igjen. Rester som sier ikke publiser dette, som ber meg gjøre noe annet, noe nyttig. Rester av en gammel sørlandsk jantelov som forteller meg at svakhet skal skjules, ikke vises fram. At ved å gjøre det risikerer jeg sosial utstøtelse og å bli syntes synd på, å bli sett rart på og fryktet. Dette bryr meg ikke lenger, men under tøffheten finnes den lille, sårbare som tviler, som fremdeles synes at det jeg gjør er temmelig bortkastet og lite verdig.

Tar det slutt når jeg fortsetter å trosse det? Jeg tror det. Jeg vil ikke være redd.

Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Humor og ironi

Bading – en kognitiv utfordring?

Med en utetemperatur som kan smelte selv den guleste ost, kjenner jeg minnet om en aktivitet jeg bedrev de altfor lange sommerukene, for altfor lenge siden, kile seg fram i bevisstheten.

Bading.

Tanken på litt kjølig vann, som omslutter kroppen og armenes bevegelser som holder meg flytende, frister meg. Det høres deilig ut! Og jeg husker at det var det.

Jeg har aldri vært noen svømmer og heller aldri elsket vann, men å være i nærheten av vannet, velplassert på land, har vært min greie. De få badeturene jeg har hatt har satt seg fast. Som noe positivt, ja bortsett fra den gangen jeg trodde jeg skulle drukne, da.

Må man fungere kognitivt for å bade? Ja. Høres ut som en løgn, men er det ikke. Holde orden på seg selv, se verden gjennom slørete, svømmende øyne, legge merke til hvor en plasserer føttene og få resten av legemet til å innfinne seg i fornyet posisjon. Ettersom vannets posisjon aldri er konstant, krever det en kropp med rask og intuitiv reaksjonsevne. I tillegg til vannets uforutsigbarhet er badeplassen fylt av en rekke uromomenter, også kalt mennesker, i ymse former og størrelser. Ikke rart man blir forvirret og holder seg på land! Hjernen blir jo overbelastet bare av å se på alt som rører seg. Og kroppen som en potetsekk i rustning av alle stegene mellom parkeringsplass og landingsplass.

Det er jammen meg ikke enkelt å gjøre enkle ting når enkelte funksjoner ikke vil!

Blogging

Jeg skriver igjen

Hva er jeg redd for, hva gjemmer jeg meg for?

Jeg sitter alene og har vært det lenge nok til å få en slags kontakt med meg selv, med noe innenfor det ytre skallet av tunghet, slitenhet og alle de andre ordene som ikke kan dekke opplevelsen, følelsen, tilstanden som kalles livet i en presset kropp.

Timene alene har gjort at jeg har smeltet, bare litt, og nesten falt tilbake til meg selv. Timene alene har gitt meg kontakt med en liten bit av det som jeg hele tiden vet at ligger der, finnes der. Timene alene er det som skal til for å skape en liten stripe varmt liv igjen.

Jeg gjemte meg ikke bort, men ble pakket inn og glemt bort i all beskyttelsen. Beskyttet av en sterk, men tynn hinne av distanse og motstand gjorde at jeg ikke lenger var en del av det viktigste i livet. Mens jeg var glemt og gjemt, vokste også avstanden til de andre, til de som tok del i ting uten refleksjon, uten bevissthet, men bare lot dagene passere en etter en. De var så langt borte, alle folkene. Og jo mer slitenheten vokste fram, jo lengre bort gled de. Og veien tilbake til dem la på seg meter etter meter. Akkurat som avstanden til bloggen økte for hver dag som ble til uker for så å gå ut av tellingen.

Som savnet etter deltakelse, er savnet etter et sted å uttrykke meg kommet tilbake. Jeg trenger ikke pausen mer, det holdt med fem uker. Behovet for å dele, for å vite at jeg ikke er alene med det som er frossent, men at det selv i sommervarmen også finnes andre frosne kropper som heller ikke kan delta som de vil. Fordi de ikke har noe valg.

Prøvende trosser jeg selvkritikken, slipper løs noen ord i all offentlighet og håper noen plukker dem opp og gir meg litt varme.

Leve med ME

Morgener med dårlig start

Enkelte dager våkner jeg og tenker «hvorfor?». Kroppen er urolig, som om den skjelver et par centimeter under huden, jeg er kald, men ingen varm drikke kan varme meg, ull er til ingen nytte. Hodet kjennes tomt, men samtidig som om det er fylt av en klebrig masse som ikke kan stykkes opp i mindre biter for så å bli forstått.

Slike morgener liker jeg dårlig, kroppen er ikke klar for dagen og jeg må ta spesielle forhåndsregler for at ikke hodet skal sette igang tankeaktiviteter som går altfor fort til at jeg klarer å følge med. Dersom jeg ikke tar de riktige valgene, bærer det raskt utfor med funksjonsnivået. Jeg må forebygge mens jeg enda kan, men det er vanskelig å alltid velge rett. Noen ganger vet jeg ikke hva som er rett, engang.

Slike morgener er best at blir isolert mens det enda er morgen, det er best at kroppen får fullstendig hvile mange timer til, helst i søvnform. Det handler om forebygging av en negativ utvikling.

Slike morgener vil man helst bli ferdig med så raskt som mulig.

Og opp i alt tenker jeg: For andre er denne tiden en hektisk skal-på-jobb-tid der mye skjer på en gang, der tidlige morgener bare er starten på mange timers betalt jobb.

Hvordan i all verden klarer de det? 

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Å tenke er å være

Å ha et bevisst forhold til ting er med på å gjøre livet lettere. Tenkning har vel alltid vært et ord som har kunne settes i forbindelse med meg:

Jeg tenker, altså er jeg

det er ingen overdrivelse. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke tenke mer enn overfladisk på ting. Ukjent!

Det meste kan overdrives, selv det som er bra, men jeg må si at tenkningen har ført mye bra med seg, f.eks er jeg nok over gjennomsnittet mer reflekterende og bevisst enn andre. Jeg har nok tenkt mer enn andre på visse temaer, men jeg er overbevist om at andre kan mye mer enn jeg kan om ganske mye. Poenget er vel at det ikke er en bevissthetskonkurranse, men at vi alle har ulike fokusområder som vi blir gode på. Vi holder oss vel alle til de temaene vi liker best og er tryggest på?

Livssituasjonen min tilsier at tiden til tenkning er romslig. Det er jammen meg en fordel å ha tenkning, refleksjon og filosofering som interessefelt når livet stort sett leves innenfor husets fire vegger! Da kan en til og med få følelsen av å gjøre noe, hver dag til og med.

Livet får innhold både gjennom blogging og kontakt med andre, men også gjennom næring fra egen tankevirksomhet. Jeg blir alltid forundret over folk som synes jeg tenker mye, jeg skjønner ikke hvordan dagene deres ser ut hvis hodet ikke skaper kreative tanker. Antakelig er de skrudd litt annerledes sammen enn det jeg er.

Å sette seg inn i andre menneskers verden er spennende! Å forstå hvordan folk tenker om seg og livet sitt, å forstå verdensoppfatningen til andre, er utrolig givende! Det inspirerer og gir næring til enda mer tenkning som videre kan føre til større forståelse for valgene andre tar.

I det siste har jeg tenkt nye tanker. Jeg har tenkt på hva jeg driver med, i hvor stor grad gjør jeg ME, for å bruke LP-språket. Jeg synes det er en spennende tanke, fordi det vekker interessen min og jeg tolker det som at jeg har makten til å identifisere og analysere tankene for å finne ut hva som er ME-rent og hva jeg kan styre med valgene jeg tar og hvordan jeg tenker om ting som skjer meg.

Jeg har også begynt å stille spørsmål ved valgene mine, noe som må gjøres med varsomhet. Det er så lett å bli i overkant kritisk og ende opp med dårlig samvittighet og lært sykdomsadferd. Redselen for misforståelser, særlig fra Nav som har enorm makt over oss som mottar «lønnen» vår derfra, kan gjøre at man ikke tør ta sjanser, ikke tør gjøre de valgene som kanskje viste seg å være riktige.  Jeg prøver å drite i det, heller gjøre det som kan få meg friskere. Jeg merker at det virker, har sett det over tid.

Jeg har faktisk makt til å justere innholdet i hverdagen, noe som påvirker livskvaliteten enormt, men er avhengig av velvilje og forståelse fra mannen (det har jeg fått). Å vite hvordan livskvaliteten kan økes, har ikke kommet av seg selv, men betinger en god del tenkning og selvanalyse over tid, samt mot til å prøve.

Mestring, drømmer og håp

Kjerneverdier og oppfyllelse av drømmer

Et blaff av energi viskes ut, engasjementet lever fortsatt mens det kognitive trykket presser meg ned, gjør det tungt å leve ut den påtrengende trangen til å formidle. Jeg er full av historier, av meninger og holdninger jeg ikke vil ha for meg selv, men formidle, engasjere og provosere fordi jeg mener jeg har noe viktig å komme med.

Jeg ser ambisjonsrike venner som vil noe får til mye, mye jeg også vil. Jeg ser dem løpe av gårde mens jeg selv blir sliten bare ved å forestille meg å gjøre det samme. Jeg tror at det jeg vil formidle kan åpne andres øyne fordi det er grunnleggende kunnskap som mange likevel ikke har. En kunnskap som vokser fram av nødvendighet for dem som er i en presset situasjon slik som meg. Kunnskap som ville endret handlinger basert på verdier som ikke sammenfaller med kjerneverdiene. Kunnskap om hvilke valg vi tar på hvilket grunnlag og hva det betyr for hva som i bunn og grunn er viktig.

Hver dag tar jeg slike valg, gjør jeg slike vurderinger: Hva er viktigst i dag? Hva MÅ jeg gjøre, hva «må» jeg gjøre og hva vil jeg helst få gjort? Hvor legger jeg energiinvesteringen i dag og ved hvilke valg får jeg mest igjen for investeringen? Hvis jeg velger å kommentere en blogg (som for meg er en kognitiv utfordring hvis den ikke er spontan) vil det gi meg en god følelse fordi jeg har gitt noe tilbake til den som følger meg og jeg har gitt noen ord som viser at jeg bryr meg og er interessert i mer kontakt. Hvordan kan personen vite det om jeg ikke viser noe? Hvordan kan personen skjønne om jeg har en dårlig periode og ikke klarer eller om jeg ikke gidder? Jeg må vise at jeg bryr meg og engasjerer meg for at folk skal forstå. Det handler om helt vanlig samspill mellom mennesker. Om jeg velger å bruke tid i blogger en dag jeg har lite å gå på gjør jeg det fordi det gir meg mye positivt som overskygger prisen på gleden. Dager med energi til både og koster en slik kommentar mindre.

Meningsfulle dager inneholder kontakt med andre og følelsen av å være tilstede i eget liv og å jobbe i retningen jeg vil gå, i retning et udefinerbart indrestyrt mål. Meningsfulle dager er dager jeg produserer, der jeg får følelsen av å ha gjort noe. Den indre erkjennelsen av meningsfullhet gir verdi til livet og sitter tungt i meg, selv om jeg senere skulle glemme detaljene, husker jeg følelsen fordi den sitter dypt i meg. Kroppslig hukommelse er noe annet enn kognitiv og intellektuell hukommelse. Den kroppslige sitter dypere og gir tilfredshet som overgår handlingen(e) i seg selv.

Jeg er mye mer enn handlingene jeg har utført, målene jeg har nådd, men på vei mot målene har jeg lært mye som i seg selv er det som gir mest mening, som mest av alt har gjort meg til den jeg er. Uten selvgransking, refleksjon, pirking i egen psyke og til tider stort press hadde jeg ikke lært det jeg kan i dag. Uten alle mine utenforskapte utfordringer hadde det ikke vært nødvendig å komme dit jeg er i dag, uten ME kunne jeg oppnådd ting meget mye enklere og sluppet unna en god del slit. Jeg er mye smartere enn jeg har vist, jeg har aldri kommet dit at jeg virkelig har fått vist hva jeg er god for. Jeg har mye å ta ut, men hindrene er mange og jeg sabler ned det ene etter det andre når hindrene sitter i hodet. Jeg bruker all kreativitet på å finne nye stier fullt av rusk og rask som jeg kan rydde bort. God psykisk helse er det som gjør at jeg har det bra tross alt. Det åpner for muligheter til å realisere noe av det som finnes i meg, på de premissene som ligger der, på tross av alt.

Vi har alle stort ubrukt potensiale og utfordringen for oss alle er å finne det, finne sider av oss som kan brukes slik livet er. Sider som fører oss litt videre i den retningen vi ønsker å gå, som gir kvalitet til livet og gir det mer enn streving. For noen av oss sitter kunnskapen dypere enn for andre. Jeg tror at uten utfordringene med liten energi og alt det innebærer og medfører ville jeg vært like overfladisk og like kunnskapsløs som mange av dem som får alt dette gratis. Folk som ikke har som daglig mål å spise alle måltider, kle seg og sørge for personlig hygiene skjønner ikke hvor hardt mange av oss jobber. De trenger ikke prioritere på dette nivået. Dermed tror jeg at mange av dem heller ikke skjønner hvor heldige de er og ikke innser hvor langt de kan komme eller hvor kjerneverdiene deres ligger. Hva som egentlig er viktig, dypest sett. Istedet trakter de etter materialistiske verdier, klager over lange arbeidstider og liten tid når de reelt sett har skapt sin lille tid selv. De skaper problemer for seg selv i tro på at det er nødvendig og at de ikke selv styrer sin tid og selv tar sine valg. De ser ikke at «nei» også er et valg, de tror «ja» er eneste rette svar. Og de sitter der og lar stresset vokse uten å se at stresset er selvskapt og helt unødvendig. Om de heller hadde jobbet for å tilfredsstille sine kjerneverdier hadde de unngått alt stresset og fått det bedre med seg selv.

Er det kanskje slik at alvorlig sykdom eller stor eksistensiell krise er nødvendig for å få øynene opp for hva som er virkelig viktig? Og at det bare er de tøffeste blant oss som våger å ta en nærmere titt på egne verdier, holdninger, ambisjoner og mål og sette det hele i sammenheng for så å peile ut veien videre?

Mange mennesker lever utenpå seg selv, de kjenner aldri etter og aner ikke hva de føler eller hva de ønsker. Kjerneverdier vet de ikke hva er. De er bevisstløse mennesker som følger strømmen uten  å skjønne at de gjør det. Jeg tenker noen ganger at det må være deilig å ha det slik. Deilig å ikke tenke noe annet enn det som er forventet i det miljøet man lever i, deilig å slippe å tenke dype tanker, bare handle. Jeg har prøvd det noen ganger, men innsett for lenge siden at jeg ikke er slik selv, en tankeløs tilværelse er ikke for meg. Å våge å kjenne etter krever mot. Mot til å møte motstand og mot til å løse opp en verden av forestillinger om hvordan ting er, både i seg selv og verden rundt. De dypeste tankene ligger ikke for alle, men jeg tror mange kunne klare å se nærmere på livet de lever og kjenne litt på om det kjennes greit eller om det er noe de heller vil og ønsker. Det trenger ikke kreve dype tanker og refleksjoner i årevis, bare en liten samtale som beveger seg litt under overflaten. Det setter kanskje igang en prosess som kan lede til mer bevisste valg. Å velge bevisst er å akspetere sine valg. Det er lettere å leve med enn at ting bare ble slik. Å ta ansvar for eget liv tror jeg kan gi oss bedre livskvalitet. En må bare ta utgangspunkt i realitetene og identifisere hva som hindrer oss i å gjøre det vi vil. Rydde unna de hindrene som lar seg rydde og akseptere dem som sitter fast.

Ikke alle hindringer kan ryddes bort, vi har alle begrensninger, men vi må ikke la dem bli alt vi er.

Leve med ME

Jeg nyter dagen på en sløv og uoppmerksom måte


Denne dagen er siste dagen på ganske lenge jeg kan velge innholdet av. Det nyter jeg, på en veldig sløv og uoppmerksom måte. Mens jeg skriver ser jeg ut på svære bøketrær fulle av snø og rim med nesten sorte stammer som delvis skjules av tjukke og tynne grener. Mellom dem og meg drysser det snø som nesten ligner fine støvkorn, noe som gir et trolsk inntrykk av verden slik den viser seg gjennom et lite kontorvindu. En vakker natur som er like nær meg som om den skulle vært på tv istedet. Litt rart å tenke på, men godt å tross alt ha noe vakkert å hvile øynene på når hjernen stopper opp og sløves ytterligere ned.

Jeg kjenner heldigvis tastaturet så godt at jeg sjelden trenger kaste blikket på skjermen for å skrive riktig, så jeg taster eposter og statusoppdateringer på Facebook mens jeg veksler mellom flere nettsider for å rense hjernen nok til å oppfatte hva jeg nettopp skrev eller leste. Hva er sammenhengen mellom denne setningen og den første jeg skrev? Jeg undrer meg og forsøker finne svar slik at jeg kan fortsette det jeg startet på. Jeg starter mange ganger på det samme, er ikke den som gir meg bare fordi hjernen sovner og mister fokus stadig vekk. Jeg kan sitte lenge og prøve å få hjernen til å oppfatte, timene går og jeg sløves mer og mer.

Jeg har visst ikke evnen til å gi meg sånn uten virkelig å få bevist at jeg ikke kan. Om jeg innser at jeg ikke kan og dermed gir opp, viser det seg raskt at jeg ikke ga opp likevel, men kun tok en pause. Jeg burde gi opp litt oftere, eller unngå følelsen av å gi opp og innse at jeg trenger pauser istedet, men det bryter med hvem jeg er og hvordan jeg er.

Jeg skal snart ta del i verden slik den er for andre, iallfall nesten. Mine forsterkede sanser gjør inntrykkene sterkere og mer intense enn de er for andre. Jeg er ikke vant med slike stimuli og alt filter kjennes nedslitt ut. Jeg tar inn alt og klarer ikke sortere. Jeg forestiller meg at det gjør meg ekstra skjerpet og effektiv. Jeg gjør det som må gjøres og håper at det smerter minst mulig og at kroppen har en overraskelse til meg, nemlig at jeg får mulighet til å være sammen med andre og nyte det, kjenne på at jeg koser meg!

Jeg drømmer om å ta del i og ikke bare være den observerende, reflekterende personen som ser ting utenfra.