Media, samfunn og meninger

Krenket privatliv?

Hvor går grensen mellom å verne sine nærme og å opplyse og bekjempe fordommer? Jeg vil gjøre det jeg kan for å verne ungene mine, men eier de min historie? Kan jeg fortelle noe om meg selv, uten at det også handler om dem? Jeg tror ikke det.

Det er vanskelige spørsmål jeg ikke kan ignorere, jeg må ta aktivt stilling til det og være bevisst. Jeg skylder meg selv og mine å vurdere før jeg publiserer. Hensynet til dem må alltid komme før hensynet til almennhetens behov for opplysning og informasjon. Det er ikke ett svar på spørsmålet om hvor den etiske grensen går, men jeg er iallfall sikker på at det ikke er riktig å basere en blogg på en annen person eller å skjule seg selv og la barna bære bloggen. Eller andre personer enn den som skriver.

Marit Christensen har skrevet bok basert på intervjuer med, og dagboknotater til, terrordømte Anders Behring Breiviks mor. Etterhvert som historien utviklet seg, opplevde Wenche Behring Breivik at den ikke lenger var hennes. Hun gjorde derfor det hun kunne for å stoppe boken. Dette jobbet hun for helt til hun døde. Er ikke dette et brudd på respekten for et annet menneske og en annen persons tillit, å likevel gi ut denne boken til tross for hovedpersonens motstand? Er det slik at den som aner en spennende og interessant historie i en annen persons liv, fritt kan skrive og publisere uten dennes samtykke?

Jeg har muligens overutviklet følsomhet for grenser og krenkelse av disse. Derfor er det ekstra vanskelig for meg å vurdere hva som er riktig å sette ord på. Jeg er ingen øde øy, med meg og mine fortellinger fra livet henger en del andre mennesker ved. Det jeg forteller om meg selv angår også dem.

Et menneske eier sin egen livshistorie

– sier Marit Christensen til nrk

Hva betyr egentlig det? Gir det meg rett til å skrive om ting som involverer andre mennesker, siden de tilfeldigvis er en del av min historie? Krever det samtykke, eller er jeg i min rett til å fortelle akkurat hva jeg vil slik jeg vil?

 Jeg er såret, lei meg, skuffet. Jeg opplever at Tommy har brutt min privatsfære,

sier komikerens mor Anita Lindrup Bråthen.

Komikeren er Tommy Steine, som har satt opp et humorshow der han tar opp frykt og angst, mye hentet fra hans barndomsopplevelser. Det er hans opplevelser han tar opp, men når han gjør det sårer han samtidig moren sin, som ikke ønsker å bli en del av hans show. Alt ville vært greit dersom han sa ifra på forhånd, sier hun til media. Jeg kjenner ikke Tommy, men jeg vet at i en del forhold der det et er skjevt maktforhold i relasjonen, er det ikke mulig for den krenkede å si ifra. Betyr det at vedkommende skal holde sin munn lukket? At hans historie må vike for den andres behov?

Igjen spør jeg hvor går grensen? Er retten til å fortelle min historie større enn retten til privatliv for dem som er en del av historien?

Privatlivets fred har mange tragiske utfall, åpenhet er en bra ting! Undertrykking, overgrep, vanskelige livserfaringer (herunder sykdomserfaringer), eller hverdaglivets vanlige utfordringer, er temaer som trenger lufting. Det skaper også problemstillinger, for ved å lufte slike temaer forteller en samtidig historier om andre enn en selv. Disse andre har rett til å bli beskyttet, rett til et privatliv, det gjelder særlig mindreårige barn.

Vi har aldri rett til å krenke andre.

Den som ønsker å utfordre skadelige holdninger og destruktive handlinger, kan ikke gjøre det uten å hente historier fra det levde liv. Og det er nettopp her utfordringen kommer: Er min historie så viktig at det lar seg forsvare at mine nærmeste blir brukt?

En generell retningslinje er å holde seg til jeg-budskap. Det innebærer at man forteller om seg selv og sin opplevelse. Man kan lett unngå å bruke navn på andre involverte og på den måten beskytte andre, men mange vil likevel vite hvem som ikke får navn.

Foreldres viktigste oppgave er å beskytte sine barn, men er det barnas fremste oppgave å beskytte sine foreldre?

Lenker:

Se og Hør: Moren dypt såret over Steines humorshow

Nrk: Boken er en del av norsk historie (Marit Christensen)

Tidligere innlegg på bloggen:

Utlevering med hensikt?

Reklamer
Barn og familie

Amputert morsrolle fordi jeg har ME?

Jeg har mange ganger begynt å skrive om hvordan det er å være mamma, når jeg har M.E. Det er vanskelig, men presset innenfra på å gjøre det er til dels stort. Presset øker når for mange skriver om deres mammadrøm, som ofte er å kunne være hjemme med ungene. Selv har jeg aldri drømt om å være hjemmeværende husmor, men brått ble jeg det likevel, om enn ikke frivillig. Jeg kan vel trekke fra husmor-biten også.

Presset innenfra om å skrive om hvordan det virkelig er for meg øker også når folk idylliserer småbarnstiden. Det er veldig langt unna min egen erfaring. Småbarnstiden var knalltøff! Småbarnstiden var perioden der jeg gikk på akkord med meg selv, der hver dag var en kamp for å samle nok energi til å gi ungene minimum av hva de trengte. Det var en tid der jeg lærte at flyfiller (de grå, lodne) er hyggelige vesener og såvisst ingen hindre for leking på stuegulv. Det var tider der jeg lærte meg det meste om energiøkonomisering og der en rekke prinsipper gikk vasken. Det var i småbarnsperioden hele familien måtte omstilles til et liv i svært redusert hastighet, der hele livet måtte omorgansieres og ikke minst våre egne tanker og idéer om hva hverdagene skulle innebære. Hvor mye kan vi skjære bort? Hvor mange middager kan vi lage før vi må tømme og fylle oppvaskmaskinen på nytt?

Alle periodene der det forventes et hus i orden er pressfaser. Jul, bursdager, dager med ventet besøk.. alle disse dagene legger press på familien og krever mer energi enn vi har. Likevel mobiliserer og driver vi fram det som skal til for å pusse litt på fasaden. Det går en verdighetsgrense et sted. Man skal ikke skjemmes over eget hjem. Det kjennes godt når det blir synlige resultater av innsatsen; selv om kroppen kjennes knust etterpå har iallfall øynene noe annet enn rot å hvile på.

I den strevsomme småbarnstiden ble vi utfordret på egne verdier: Hva var viktigst? Hva måtte vi få til? Da er ikke svaret nypussede vinduer, vasking bak stekeovnen eller pynting med blomster, men målet var hele tiden å komme seg på jobb (for den ene som jobbet), å sørge for nok mat hjemme, å passe på at nok klær var rene, at rutiner ble holdt, at barna ble sett. Jeg tror det er vanskelig for folk som er vanlig-slitne, eller som kanskje ikke er det engang, å forestille seg hva dette jeg skriver innebærer. Ikke når det varer over tid, lang tid. Det er så tøft at det gjør vondt i magen. 

Det er lite hyggelig å være den mest slitne hele tiden, å ikke orke en hel dag i strekk – selv når mannen gjør alt i huset og det meste med ungene – men måtte ta hyppige pauser som innebærer at barna møtes med et stoppskilt. Det er utrolig kjipt å måtte trekke seg tilbake for å hvile når det jeg mest av alt ønsker er å være i aktivitet sammen med barna. Fordi jeg alltid er den mest slitne blir fordelingen av oppgaver, som husarbeid, veldig skjevt fordelt. Det er et savn å kunne delta på lik linje, jeg savner fleksibiliteten vi hadde da jeg virket. Nå er det bare en som kan gjøre, og det er ikke meg.

Å være en lite delaktig mor stiller store krav til tidsbevissthet, kreativitet og bearbeidelse av det som har vært vondt og tøft. Det har gjort meg bevisst på områder jeg ellers ville vært utflytende og grenseløs på. En fagperson lærte meg en gang at unger ikke har vondt av å vente eller vondt av å bli avvist, tvert imot. Dette er i motsetning til morsidealet vi så ofte hører om der voksne ikke skal være bare voksne så lenge det er barn til stede; der barna alltid skal prioriteres først og størst. Voksne kan vi være når ungene blir store, liksom.. Jeg mener unger har godt at å stille seg i kø, å måtte vente, å vite at de ikke alltid er viktigst.

Annerledesheten ved å ikke kunne delta slik andre deltar er noen ganger vond å kjenne på. Det handler for eksempel om ferier: Å reise til et ukjent sted er en svær utfordring fordi jeg har en kropp som er svært vâr for forandring, som ikke tåler små utskeielser og som ikke kan forutse hva jeg er i stand til flere uker fram i tid. Dette er ikke noe som kan prioriteres fram og konsekvensene av ubalanse i energiregnskapet kan få følger i månedsvis. Dette er noe som igjen bryter med egne verdier, jeg skulle gjerne tatt med ungene på ferier og gjort morsomme ting sammen med dem, men jeg tåler det ikke. Om jeg skulle prioritert ville valget stått mellom en kort ferie på noen dager (likevel med halv fungering) og bli ordentlig dårlig over lengre tid, eller å skuffe barna ved å ikke være med på ferier eller å si nei. Hva velger man da? Selvsagt ukesvis eller månedsvis med stabil fungering framfor å risikere minimalt med kontakt fordi en blir sengeliggende og lydømfintlig. Dette er valg normaltfungerende ikke må ta. Det er dette som river i «morshjertet» og det er så dypt og grunnleggende at det blir latterlig å lese om andres dårlige samvittighet for å ikke være tilstede på barnets opptreden i barnehagen eller over å måtte jobbe for å forsørge barnet sitt.

Min situasjon er svært spesiell, men den er likevel relevant. Jeg sitter på mye erfaring jeg mener vanlige foreldre kan lære av. Jeg kan masse om prioriteringer og verdivalg. Jeg vet at det meste kan velges bort. Jeg vet at viljen kan styre masse, men ikke alt. Jeg vet at de aller fleste prioriterer det de mener er best for familiesituasjonen sin.

Som familie er vi mer harmoniske med barn på barneskolen enn vi var med barnehagebarn. Vi har gått mange runder med oss selv og har rekonstruert livet slik at vi får brukt det beste hos hver av oss. Det har vært tøft og det har vært et langvarig arbeid. Siden vi er i kontinuerlig endring vil også arbeidet med oss selv pågå hele tiden, men enn ikke så intenst bestandig. Det grunnleggende er på plass.

Jeg utfyller ikke morsrollen slik jeg ønsket å gjøre. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke er ordentlig mor fordi jeg har denne begrensende sykdommen. Selv om livet ikke ble slik jeg planla det, er det likevel er verdifullt liv. Jeg teller som mor. Kontakten med barna mine er unik, vi har ting i livene våre som styrker og binder oss sammen. Vi har samtaler som stikker dypt. Vi har kanskje en større åpenhet enn mange andre pga vår særegne situasjon. På den måten får barna kunnskap og erfaring mange av venner ikke får. Vi lærer dem åpenhet i praksis, det er en del av oss.

Jeg ser bort fra mammaidealet slik det fremstilles i blogger og aviser, det er meg ofte irrelevant. Det har likevel en slags påvirkning på meg, når det blir formidlet mye lykke som henger sammen med konkrete gjøremål og aktiviteter som krever energi jeg ikke har. Jeg henter ut det beste i meg og gir det til dem som betyr mest for meg. Jeg er en litt annerledes mamma, som har slåss med mine verdier og prinsipper og som har rekonstruert hele greia for å kunne være det beste jeg er.

Dette innlegget har ingen slutt, det kunne fortsatt og fortsatt til evig tid, men et sted må jeg sette det endelige punktumet. Det er vanskelig, kjenner jeg, for dette innlegget er mitt bidrag til min egen bloggserie om livserfaringer, som ligger på en annen blogg. Jeg vil så gjerne få fram hvordan det egentlig er å leve det livet jeg gjør og hva det innebærer og betyr for familien, men jeg innser at det ikke er mulig. Jeg vil derfor at du som er ny her leser mer i denne bloggen for å forstå mer. Spør hvis du lurer på noe eller vil at jeg skal skrive om bestemte sider ved det å være mor og ha M.E. 

Utvalgte innlegg:

Hva er egentlig M.E.? 

Syk likestilling

Verne barna, men ikke pakk dem inn i vatt

En sånn som ikke jobber

Mamma uansett

Usynlige mødre er mødre uten stæsj 

Kjærlighetseffekten

Tidsklemmen er et luksusproblem

Barn og familie

Vi er gode nok!

Han pakker sekken, sender beskjeder ut i rommet ingen ser ut til å oppfatte, leter etter termosen og klør seg i hodet, stopper opp en liten stund.

Jeg lukker øynene, foretar en rask reise innover i et velkjent landskap, som bare finnes inni mitt eget hode. Jeg er der stadig vekk.

Noe tungt ramler ned trappa, får hendene mine til å løfte seg relativt raskt og hender dekker ørene. Inn løper han, sneier hjørnet og fyker ut på kjøkkenet der faren står og ordner. Spørsmålene hagler, han er som han pleier. Den store utgaven av han selv svarer uengasjert mens han ordner siste rest. Lukten av kakao siver innover stua.

Fra kaos til flat stillhet er veien kort. Jeg kikker ut av vinduet, ser far og sønn vandre hånd i hånd lenger og lenger bort fra meg. Som mange ganger før.

Jeg legger meg godt til rette i sofaen og tenker ar jeg ikke er definisjonen på god mor. Jeg trekker ullteppet oppunder haken og tenker at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg forsøker å kjenne pusten og tenker at barna mine har den beste faren de kan ha. Jeg kjenner roen fylle kroppen og gjøre den hel og jeg tenker: Sammen er vi nok. Vi er gode nok som vi er.

Barn og familie

Mamma uansett

I denne stille-opp-på-alt-alltid/cupcakes/alltid-ja-verdenen vi lever i, der ingenting virkelig er skjedd før det er delt på Facebook, er det godt å dukke ned i verdenen til Knutsen og Ludvigsen der akseptering av ulikheter er en grunnleggende verdi.

Videoen jeg viser til her rører meg og det er en påminnelse, som mange kan trenge, om at det å være mamma ikke er å gjøre en haug bestemte ting – det er å bare være der!

Selv om det gis inntrykk av at å være mor er å utføre en rekke oppgaver, som et slags kvalifiseringsprogram til tittelen, er det i bunn og grunn ikke det som teller. Samme hva og hvor mye en gjør, eller unnlater å gjøre, er barna de eneste som kan fortelle deg hva du betyr for dem. Det er hva de føler for deg som virkelig betyr noe – og det kommer ikke fram i Facebook-statuser og blogg-glamour.

Nyt sangen: Les teksten, trykk på lenken eller søk den opp på YouTube selv.

Husk at du er god nok – selv om du ikke baker, stiller på foreldremøter eller føler deg særlig flink! Og er du far gjelder det samme for deg. Det som virkelig betyr noe for barn er hvor mye tid de får sammen med deg og hvordan du kommer dem i møte og behandler dem. Og de små ordene Jeg er glad i deg.

God søndag!

På Spotify: En Mamma Er En Mamma

Tekst:

En mamma er en mamma
om du kan krabbe eller gå.
En mamma er en mamma
om du kan sitte eller stå.
Hun løfter deg og trøster deg og legger deg til ro,
hun bretter dyna over deg og gjør deg varm og god.
En mamma er en mamma
om hun har hundre andre små.

En mamma er en mamma
om det er vinter eller vår.
En mamma er en mamma om du blir stor og tiden går.
Hun klapper deg og klemmer deg. Hun fyller opp din kopp.
Hun synger når du legger deg og når du skal stå opp.
En mamma er en mamma
om hun er over hundre år.

Om hun har hundre andre ting å gjøre,
hun kan høre
om du har det bra.
Hun er så god å ha!

Hun klapper deg og klemmer deg, hun fyller opp din kopp.
Hun synger når du legger deg og når du skal stå opp.
En mamma er en mamma
om hun er hundre mil herfra.
En mamma er en mamma.
Hun er det beste du kan ha!!!

(Gustav Lorentzen)

Les også gjerne: Tidsklemmen er et luksusproblem og Usynlige mødre er mødre uten stæsj

Les Cecilies innlegg: Å velge det gode – om å være ME-syk mor og sårheten som ligger i vissheten om å ikke strekke til i alle situasjoner. Bloggen hennes anbefales!

Ps! Du kan følge bloggen via Bloglovin’ eller ved å skrive inn epostadressen din i et felt på høyre side på bloggens forside (du må lete litt for å finne stedet)

Media, samfunn og meninger

Tidsklemmen er et luksusproblem!

Den siste tiden har mye spalteplass blitt viet tidsklemmen i et farsperspektiv, for tidsklemmen er ikke forbeholdt mødre. Tidsklemmen er på et underligvis blitt et bevis på hvor vellykket, viktig og uunnværlig man er – skal vi tro fremstillingen i media.

Hvorfor snakkes det ikke om at tidsklemmen ofte skyldes for høye krav og for mange selvvalgte gjøremål? Hvorfor snakkes det så lite om at det er prioritering det er snakk om? Når forventninger til huslig standard senkes lavt øker den disponible tiden til andre, ønskelige ting. Det er et enkelt regnestykke, selv for en som sliter kognitivt.

Kortere arbeidstid for friske mennesker er ikke et samfunnsansvar. Kortere tid for småbarnsforeldre, som 6-timersdagen, er det samme som å si at foreldre ikke selv eier tiden sin og ikke selv kan styre over den. Slik er det vel ikke?

Som langtidssyk med store begrensninger har jeg mye uønsket tid i selskap med meg selv. Jeg har lært at det meste kan revurderes og det meste kan endres på, men det krever vilje, styrke og modighet. Det er ikke noe som kommer av seg selv. Fordi jeg har en ekstrem livssituasjon ser jeg kanskje tydeligere enn andre hvor mange valg vi faktisk tar hver dag. Og at alle valgene vi tar får konsekvenser. Jeg ser at jeg har makten over egen tid, og tankene om den. Det har alle normalt-fungerende også, men jeg tror mange ikke er klar over dette.

Jeg blir litt oppgitt når jeg ser hvor mye tid normaltfungerende mennesker sløser bort på unødvendige gjøremål som de ikke engang liker å utføre, og samtidig klager de over hvor liten tid de har! Hvorfor gjør de ikke heller mer av det som gir glede? Jeg er overbevist om at mange gjør en haug med ting de tror de må, men det eneste som holder dem til oppgavene er en misforståelse om hva slags resultat man må nå.

Folk burde lære at enhver kropp har begrensninger og at lykken ikke skapes av glaserte overflater og trendy farger på veggen. Jeg er redd for at vi skaper ytterligere må-press dersom vi kjøper folk fri fra den opplevde tidsklemmen ved å innføre sekstimersdag. Heller det enn at vi frigjør tid. Problemet oppstår fordi vi skal presse mer innhold innenfor et gitt antall timer – ikke fordi timene er for få. Kanskje nettopp det er symptomatisk for samfunnet vårt: Vi fyller på med så mange gjøremål at vi slipper å forholde oss til det som ikke virker; det som skaper trøbbel for følelsene. Dermed vil enda mere tid skape enda mer distanse. Og for noen vil problemene øke på. Å være alene med seg selv kan være tøft.

Media forteller oss at vi kan ha alt, men sjelden hva det kan føre til dersom vi skal ha alt av alt bestandig. Det er først når det ender med langvarige sykemeldinger og diagnoser at vi får et glimt av alvoret, men det blir knapt nok nevnt fordi det ses på som en svakhet. Å endre livsstil og å ta et oppgjør med det livet en lever og de forventningene en har til seg selv, er nødvendig når folk er så nedslitt at de knapt nok kommer seg ut av senga. All denne utslittheten bunner ofte i høye og ufravikelige krav til seg selv.

Gjennom mine år med ME, som er noe annet enn depresjon og utbrenthet, har jeg lært meg mange teknikker som jeg ønsker at vanlige folk kan lære noe av.  Selv om ME bare har noen symptomer til felles med sykdommer som utbrenthet, depresjon eller muskel- og skjelettlidelser, har det til felles at man må se på livet med nye øyne, man må rett og slett gå gjennom hverdagens detaljer og finne nye måter å gjøre ting på og tette alle energilekkasjene. Slike endringer kan gjøre at den tilmålte mengden energi blir brukt til det som faktisk er nødvendig. Dette er et ansvar man må ta selv – ikke legge det over  på «samfunnet». Vi må tåle stillheten.

Selv om det opprører meg at folk sløser tid, har jeg fremdeles en stor porsjon selvinnsikt; antakelig ville jeg valgt inn masse unødvendige gjøremål selv, dersom jeg hadde hatt muligheten til det.  Det er så mye gøyere å gjøre masse enn å ikke gjøre noe! Kanskje like greit at jeg bare har energi til det mest nødvendige?

Livserfaringen varer dessverre kort.

~~~

Jeg har tidligere skrevet: Gledesslukkeren (om å være ikke-fungerende mor i desember) Usynlige mødre er mødre uten stæsj, Energispareråd til den som måtte trenge det, Likestilling i et sykt perspektiv

Bakgrunn for innlegget som ikke er lenket i teksten: Tidsklemme og deltidsfedre (Frøken Makeløs) og Når mor vet best (Frøken Makeløs), Ny kur for sykemeldte (VG-artikkel),Tidsklemma (Morten Besshø), Om tidsklemmer, likestilling og konsekvenser (Kaostroll)

Om du ikke vet hva ME er for noe kan du trykke på teksten i blått for å komme til et innlegg der jeg skriver om det.

Barn og familie

Usynlige mødre er mødre uten stæsj

I et viljesstyrt samfunn som vårt, der prestasjoner og presentasjoner henger høyt er det noen av oss som forsvinner mellom massene, som om de skulle vært en rist som sperrer for avløpet.

Vi er de usynlige mødrene.

Vi er mødre som ikke viser oss fram på foreldremøter, dugnader, som kanskje aldri stiller opp som sjåfør til fotballkamper eller sitter i styrer og utvalg. Vi er noen ganger ivrige brukere av nettaviser og sosiale medier mens vi sitter godt plantet i sofaen og gjerne skulle byttet med et annet liv. Vi bruker nok tid i sosiale medier til å få med oss hva vi skal være og hvordan vi skal være. Vi er der nok til å få det gnidd inn at vi er langt fra den høye standarden «normal», som rommer stadig mer. Like lite som vi kan velge hvilket århundre vi skal leve kan vi heller ikke velge  hva vi vil delta i og hva vi vil holde oss borte fra – ikke dersom vi ikke skal isolere oss helt. Noen ganger må likevel det sosiale fellesskapet, selv når det bare foregår på nett, velges bort fordi det suger ut siste rest av energi – energi som må brukes til å forberede neste måltid eller faktisk spise det.

Vi har liten tid, til tross for alle timene som er oss gitt; all hvilingen krever så mye av den! Vi har vår egen tidsklemme – en alternativ en – som oppegående, vanlige folk ikke har noen anelse om. «Tidsklemme» i vanlig forstand er et luksusproblem. Jeg tenker: Vær takknemlig for hva du har, brått kan det være borte, så slutt å klag!
Usynlige mødre er usynlige fordi vi har så lite konkret å vise til. Vi bruker mesteparten av tiden på å forebygge dårligere form og ingen bryr seg om det. Jobben vi gjør kan ikke måles og den bidrar ikke til statsbudsjettets inntektsside. Idet vi sier farvel til jobb og starter på sorgprosessen utsettes vi samtidig for stigmatisering – et mentalt selvforsvar for mennesker som ikke selv har fått kjenne på kroppens manglende samarbeidsvilje mens hodet strutter av engasjement. Vi mister vår personlighet og våre ressurser og i hvert møte med NAV tvinges vi på nytt til å fordype oss i svakhetene våre og alle de tingene som tilhører benevnelsen ‘mislykket’.

Usynlige mødre finnes ikke i samfunnet, for vi minner alle velfungerende mennesker på at dem kunne vært oss; det er ofte tilfeldigheter som gjør at den ene holder seg flytende mens den andre vipper opp og ned av vannet, og ved å holde avstand og dømme oss sikres deres egen uovertreffelighet og redselen for å ikke mestre dempes. Derfor putter storsamfunnet oss i diagnosegruppen som ikke finnes «de udugelige, unnasluntrerne». Vi tillegges også dårlig moral og holdninger, ikke sjelden spekuleres det i om vi ikke egentlig storkoser oss med muligheten til å fordype oss i Hotel Cesar og hva det nå heter det som sendes på tv på dagtid. Hvorfor er ingen nygjerrige på hva slags kunnskap vi sitter inne med? Hvorfor er ikke erfaringene og kompetansen vår interessant? Man bygger ikke et godt samfunn ved å ekskludere folk.
Usynlige mødre deltar ikke i kampen om strøkne gardiner, cake pops, tyll og rosa idyll. Usynlige mødre har nok med å være gode mødre uten stæsj, og lar samspillet, samtalene, kosen og rosen være nok. Vi er og det holder. Hvorfor ser ikke normalt-fungerende personer at det er nok?

~~~

Dette innlegget er en reaksjon på forventningene som stilles til den moderne mor anno 2012. Dette bildet av hva og hvordan vi skal være blir formidlet i massemedier og blogger. Begrepet ‘tidsklemme’ er sentralt og senere skal jeg ta for meg den i et eget innlegg. Del gjerne dette innlegget med andre, for jeg synes at mange flere burde få vite mer om den virkeligheten jeg og mange andre lever i. Vi trenger å se mangfoldet og dempe ned fordømmelsen av mennesker som ikke når opp til andres selvfølgelige standard.

Les gjerne Tidsklemmen er et luksusproblem!, Syk likestilling, Energispareråd til den som måtte trenge det,

Barn og familie · Høytid

Gledesslukkeren

Kalenderen som henger på veggen er fylt med mange pakker, en for hver dag fram mot den 24. To lilla lys er tent, halve ventetiden er snart passert. Forventningene vokser.

Forventninger om tid sammen, om oppmerksomhet rundt gavekalenderens mystikk og aktiviteter gjort sammen. Små, hyggelige forventninger skapt av barna. Forventninger man så gjerne vil innfri, ikke-materielle ønsker man vil oppfylle. Fordi det betyr noe for oss begge. Fordi det er det viktigste av alt. Drømmene og ønskene mine dreier seg ikke om iPad 2 eller fulle kakebokser og nystrøkne skjorter, men om det enkle ene: Tid til samvær med barna. Barna jeg bor sammen med.

Sorgen over å ikke kunne delta stenges inne i kamuflasjen av ingen ord. For jeg har aldri hørt noen snakke om alle oss som ikke velger bort det gode, men som selv blir valgt bort fra det. Vi som av en eller annen  grunn holdes utenfor av lover ingen kan oppheve. Som stenges inne i en kropp som lager stengslene selv. Vi som vil delta med vår tid, som lever etter de indre verdiene, og som har kontakt med dem. Ikke fordi vi er som rene munker å regne, men fordi tiden vi ønsker å bruke er så mye mindre enn tiden vi har til rådighet. Å dra på juleshopping er ikke gøy, det er en ting som ikke skjer.

Vi kan ikke sutreklage over stive muskler fordi armene er strekt langt etter kilo på kilo med gaver, vi kan ikke delta i den sosiale liksom-klagingen som foregår på Facebook og andre sosiale media. For vår daglige klagen, vår daglige streben, er lik året rundt og folk finner det ikke sjarmerende lenger å lese og høre om hvordan dagene våre er. De trekker seg unna når det ikke kjennes behagelig lenger, når vår smerte forsurer hverdagsidyllen og syrner kaffen. Da sitter vi alene igjen. Og lengter etter de gode unntaksdagene, der vi er litt på lik linje med våre normaltfungerende venner og bekjente. Dager der vi fungerer på topp mens de fungerer på bånn er dager der vi føler et slags fellesskap.

Trangen til å slukke gleden kjemper mot trangen til å fortrenge og leke jeg er en del av det selvpålagte julestresset. Det tar seg dårlig ut å skrike til korttidssykemeldte nyblitte tv-slaver: Ta deg sammen! og det tar seg dårlig ut å skrive sure, realitetsorienterende kommentarer til mennesker som er utslitte av så mye handling at ungene ikke orker skrelle mer gavepapir før de sovner eller handling av like mye mat til tallerknene som søppelbøtta. Det tar seg dårlig ut å dytte på andre ens egen smerte over å ikke kunne dele et smil, ikke kunne skravle og dele med venner eller kunne gjøre lekser med 6-åringen. Fordi det aldri blir bedre, aldri blir bra nok. Og det fjerner retten til å klage, iallfall retten til å bli lyttet til og få forståelse.

Så jeg lar folk klage over bagateller og demonstrer sin lykke, mens jeg forsøker ikke si noe og fortsetter å late som om deres tullete hverdagsbekymringer er noe å bry seg med. Jeg vil jo ikke ødelegge idyllen, vil ikke være gledesslukker. Samtidig har jeg et visst behov for å skrike ut: Vet du ikke hvor godt du har det?! Se etter og sett pris på det, vern om det! For du vet ikke hvor lenge det varer, om det brått tar slutt.

Barn og familie

Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig

Jeg leste et innlegg på forum om en familie der far og datter deltok mye i nærmiljøet sammen. De var såpass mye sammen at den voksne datteren fikk spørsmål fra en venninne om moren hennes var død, antakelig siden hun sjelden viste seg sammen med far og datter. Denne historien fikk meg til å tenke på egen «posisjon» i nærmiljøet.

Jeg er ikke dø, jeg er bare usynlig.

Når jeg er på fellesmøter i barnehagen ser jeg alltid nye ansikter, de er vel egentlig ikke nye, jeg har bare ikke sett dem før. Jeg henter aldri alene i barnehagen, ikke leverer jeg heller. Jeg finnes nesten ikke, er bare glad jeg slipper å presentere meg for de fast ansatte!

Jeg møtte opp på Luciadagen på et eldresenter i nærhet til barnehagen. De eldste barna skulle gå luciatog der. Etter toget fikk de saft og lussekatter. Et av barna studerer meg lenge og så sier han ettertenksomt: «Du er ikke mamma til vennen min».. Jeg måtte smile litt og lurte litt på hvem som egentlig er mammaen hans. Altså, jeg er mamma til vennen hans, men ikke en mamma som virker som andre mammaer, heller ikke en synlig mamma, sånn i hverdagen. Jeg er bare mamma uten funksjon.

Marias Metode sier i dagens innlegg noe om det å være synlig i det offentlige. Selv har hun valgt å være synlig med både bilde og fullt navn, samt at hun deltar i den offtenlige debatt, men hun sier også at det har sin pris.

Hva er jeg? Ikke engang ungene i barnehagen vet hvem jeg er mamma til (eller jeg kan skylde på litt endret utseende og barns behov for kontinutet for å friske hukommelsen, kanskje?). Og jeg opplever stadig ukjente mennesker som visstnok er foreldre til barna mines venner dukke opp i hente- og leveringssituasjoner i bursdager. Jeg har skjønt at andre foreldre heller ikke har full oversikt over andre barns foreldre og det normaliserer saken noe.

Å være synlig kan være skummelt og kanskje risikerer vi noe ved å være synlige. Jeg er usikker på hva risikoen består i, foruten det personlige som handler om egen modighet. Risikerer jeg at mange tar kontakt? Risikerer jeg at noen snakker om meg? Det gjør de sikkert uansett. Jeg skiller meg ut ved å ikke utføre de tradisjonelle mammaoppgavene, noe som sikkert er fristende å snakke om. Jeg risikerer at folk forbinder meg med en sykdomstilstand og ikke med andre ting. Jeg risikerer at folk mener noe om meg som jeg ikke kan kontrollere. Mener ikke folk ting uansett?

Jeg risikerer kanskje mer ved å ikke være synlig i det hele tatt.