Livet som det er

Vårsorg

Perfekt søndagsvær, perfekt dag som minner om påske. Solen stråler, himmelen er blå, temperaturen mild nok til å ikke fryse, selv om en sitter stille. Solen varmer, solen bruner, solen smelter snøen.

Ute fylles luften av glade barnestemmer og et hint av vår, dagen feires med timene ute og få av dem inne. For vanlige folk.

Jeg sitter inne, har trukket for vinduene og lukket persiennene, hører på uteidyllen og vet hva jeg ikke får ta del i. Jeg stenger det hele ute, orker ikke, klarer ikke. Med gardinene fratrukket må jeg bruke solbriller inne. Det vil jeg ikke.

Jeg sitter her og kjenner på sorgen over å ikke kunne delta, ikke være en del av det normale og vanlige. Ikke kunne gjøre de tingene jeg liker, eller likte en gang. Det er lenge siden jeg kunne glede meg over våren og syntes sommeren var fin. Nå sitter jeg inne fordi jeg ikke klarer å sitte oppreist ute. Når formen er bra, kan jeg sitte femten minutter i solen, slik som kreftforeningen anbefaler. Jeg må holde vinduene tildekket av gardiner, persienner eller markise fram til solen ikke står direkte inn i stuen lenger.

Alt jeg forbinder med vår og sommer kan jeg ikke gjøre lenger. Det er en påminnelse om hva jeg ikke kan, om hvordan ting har blitt. Når jeg leser om folk som koser seg ute, kjenner jeg trang til å gråte. Det blir så synlig hva jeg ikke kan. Våren er ikke for meg.

 

10 thoughts on “Vårsorg

  1. Har det akkurat sånn i dag:-(

    Ute er det strålende vær, våknet i morges og kjente at jeg hadde lyst til å gå ut i hagen å ha vårdugnad.
    Begynne å klargjøre alle blomsterpottene mine og rydde unna vinterens spor.
    Lå en stund og kjente på den følelsen og tenkte kanskje jeg kan klare det i dag????

    Optimismen lenge leve!!!!

    Så stod jeg opp og spiste frokost og da var kreftene slutt

    Lik

    1. Hei Lene!

      Frokost er dagens viktigste måltid, da.. 😉

      Jeg har vært der så veldig mange ganger, selv om planlegging og drømming er viktig og fint, er det å faktisk kunne gjennomføre ting noe som gir mestring. Det er også identitetsskapende, eller -bekreftende. Handling er viktig. Skulle ønske jeg kunne være lat noen ganger, latt være å gjøre ting fordi jeg ikke gadd, ikke fordi jeg ikke kunne.

      Lik

  2. Takk for at du satte ord på, og delte, hva så mange av oss føler og opplever!

    God klem til deg,
    du er sterkere enn du tror!

    Lik

  3. Endelig noen som beskriver følelser jeg har kjennt på lenge. Det er ikke bare det å kunne være ute,men kan skal jo også nyte det . Det å ha en sykdom som hemmer deg gir en sorg lagt inn i sjelen som gjør at iallefall jeg aldri føler meg 100% lykkelig lenger . Jo jeg nyter å være med på ting med de tingene jeg savner mest er slkikt som vi damer gjør. Spontant reise ut å shoppe, gå på cafe osv . Har man i tilegg barn føler man en ubrettiget skyld som man bare må slå vekkk med tanke på at man må være den streke.

    Lik

    1. Nina
      Akkurat slik er det for meg også. Jeg oppdager iblant at jeg gjør ting fordi jeg er blitt så bra at jeg kan presse meg igjen. Det er jo helt feil tilnærming. Man skal gjøre ting fordi man klarer det, ikke bare fordi det er mulig uten å kollapse.. himler med øynene av meg selv..

      Og så er det det med å glede seg og faktisk kjenne at man f.eks er sammen med noen, ikke bare vite det som en slags teori. Det er nesten som en slags hinne av sløvhet forårsaket av for stor slitenhet som legger seg som et hinder mellom verden og meg. Jeg vet, men oppfatter ikke.

      Å planlegge rom for spontanitet er en merkelig greie. Det kjipeste er når en ikke kan ta del i de tingene en likte før eller ta del i den allmenne gleden rundt fellesting, som våren, 17.mai og så videre. Fordi en forbinder det med hard jobbing både før, underveis og etterpå. Jeg driver å avlærer meg negative reaksjoner rundt slike begivenheter. Tar følelsen på alvor, men lar ikke følelsen ta meg og fylle hele meg over tid. Prøver å hente inn det gode og ta vare på det.

      Takk for at du delte noen tanker med meg og de andre som leser. Alt vi skriver her betyr noe for noen. Jeg er ydmyk!

      Velkommen tilbake, kom snart igjen.

      Anne-Helene

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s