Mestring, drømmer og håp

Jeg velger meg april

Endelig er tiden her, den beste på året.

Dette er tiden der lyset varer stadig lenger, selv i tåken er lyset godt.

Dette er tiden der vinteren er langt nok bak, til at den er blitt et minne.

Dette er tiden der alt er i kommingen, der det nye starter.

Jeg elsker denne tiden; langt fra gressklippere som durer ukoordinert, langt fra snø som må skuffes, langt fra synligheten som sladrer om alt som ikke blir gjort.

Jeg elsker denne tiden som er akkurat passelig varm, som er akkurat passelig kjølig slik at jeg kan velge å legge i peisen eller velge det vekk.

Jeg elsker følelsen av at nå kommer jeg tilbake i kroppen min, nå blir vi litt mer en helhet jeg og kroppen og tankene mine.

Litt etter litt vender valgene tilbake, litt etter litt ser jeg klarere, litt etter litt sprer kraften seg og styrken seg slik at om ikke lenge kan jeg gå runden min – den jeg lagde meg i høst da bena ville gå.

Litt etter litt håper jeg at kroppen lystrer igjen, at tankene kan formuleres i ord, at venner ikke bare er en teori, men noen som kan treffes og snakkes med.

Litt etter litt håper og tror jeg at min mentale tilstedeværelse løftes opp til der den må være for at alle skal ha det godt.

Og jeg håper og tror at jeg ikke er naiv, men optimistisk, og at denne tiden som er den beste for meg, fortsetter å være det også i mai, også i juni, og helst mye lenger.

Jeg håper fortsatt at den ikke tar slutt, at det som blir en opptur ikke faller sammen igjen, men at formen blir hengende der oppe – på et nytt nivå.

Det er det jeg håper og det er det jeg ønsker.. og så lar jeg det bli med det, så stiller jeg ikke kritiske spørsmål, så sprekker jeg ikke bobla med min egen realisme, for jeg trenger den gode følelsen, jeg trenger å tro på at nå, nå kommer min tid!

Livet som det er

En meter vår

Hagen vår er ikke stor, halvparten er dekket av terrassen og resten har en slags plen med mosebunn, sælig myk å ligge på for den som driver med slikt.

Hagen er avgrenset av hekker på to sider og busker som dekker halve siden utover mot veien. Det er ikke mange kvadratmeter det er snakk om, men akkurat nok for oss. Inntil terrassen har jeg, i et annet liv, satt løk! Og nå blomstrer det, det er faktisk farger i hagen vår! Rødt, blålilla, hvitt og gult;  om hverandre iblandet ugressgrønt. Ordentlig fint er det og jeg har faktisk sett det selv, med egne øyne har jeg tatt del i naturens utvikling!

Enn så lenge er bladene på hekken ikke kommet ordentlig ut slik at grenene er synlige. Det er den fineste tiden, synes jeg. Senere, når hekken skal klippes og gressklippere bråker hele dagen, tenker vi ikke på. Det er lenge til. Nå kan vi bare glede oss over hvor fint det er rundt oss!

Leve med ME

Det livet andre lever

Igjen sitter jeg her og kikker ut på det livet jeg skulle levd. Jeg skulle hatt fri fra jobben og stelt i hagen, laget meg en plass i solen skjermet for vind, hatt godt lesestoff og en klar hjerne til å løse mysterier med.

Jeg skulle gått en tur til gartneriet som ligger femten minutters gange fra her jeg bor. Der skulle jeg kjøpt meg en bukett tulipaner og noe jeg kunne frisket opp hagen med.

Eller jeg skulle gått like lenge i en annen retning og kjøpt meg noen gensere i friske farger og spist lunsj på kafè med ei venninne. På vei hjem skulle jeg hentet minstemann i barnehagen og hatt tid alene sammen med han. Vi trenger det begge to.

Selvstendigheten ved å komme seg dit en vil på egenhånd er noe jeg savner. På gode dager der ingenting annet må prioriteres, kan jeg  og oppleve friheten som ligger i å komme meg dit jeg vil på egenhånd. Selve følelsen i beina når en virkelig går er deilig!

Jeg var en gang en som gikk mye. Med barn i vogn var en times tur bare innledningen, bare barnets rutiner begrenset hvor lang turen ble. I dag henter jeg ikke posten hver dag, engang.

 

 

Livet som det er

Vårpåvirket

Jeg merker at kroppen er mottakelig for den gode, varme følelsen som lures fram når ting fungerer som de skal, og tiden framover er lysere enn tiden bakover.

Ute hører jeg lydene av biler som kjører og tog som tuter, fugler som kvitrer og barnestemmer som roper.

Klokken er snart 20 og lyset sier dag. De hvite flekkene, gråbrune av skitt, blir mindre og mindre hver dag. Hagen er full av ting som har overvintret enda en vinter og høstens blader som aldri ble raket, dukker opp flere og flere. Våren er definitivt i sin andre fase.

Det deilige med denne tiden er at øynene begynner å vende seg til det nye lyset, varmen er bare god og fører ikke til overoppheting, løftene om en bedre tilværelse ligger i luften og tiden framover er fylt med ting som skal skje, fine ting.

Fordi snøen fremdeles dekker mesteparten av hagen og det enda er lenge til noen tenker på 17.mai, er forventningene om hvordan vi skal ha det og hvordan vårt ytre skal se ut, minimale. På denne tiden er det helt i orden at hagen er sjusket og fylt med rask og løv, ingen synes vi er sjusket av den grunn. Vi er som alle andre som ikke har kommet i gang enda! Og dermed blir vi en del av det normale og vanlige. Det ser ut som om vi følger med. Enn så lenge.

Jeg bevarer den gode følelsen, åpner opp for videre tanker om nye sko til meg selv, det er visse fordeler med dårlig hukommelse: Man tror aldri man har sko når våren kommer! Og om man har de bortgjemt et lurt sted, er det garantert at man ikke er like lur i april som i september, eller når de nå forsvant..

Livet som det er

Besøk i andres virkelighet

En snartur innom biblioteket resulterte i en tykk bunke bøker med et ukjent antall sider innblikk i en annen virkelighet. Verden blir litt større når en forlater sin stue for en liten stund og ser seg om.

Bare noen hundre meter fra mitt hus ser verden litt annerledes ut. Snøen er flerfarget, oppstykket og delvis smeltet til en slags brungrå sørpe. En liten glipe av våren sprekker opp i noen smale og brede striper asfalt. En påminnelse om at sykkelsesongen starter på et tidspunkt i år også.

Vissheten om at jeg har kommet hjem i dag er god, jeg har kommet hjem fordi jeg ikke har vært hjemme hele dagen. Forandring. Kortvarig unntakstilstand. Å komme hjem kan ikke overvurderes, for den som stadig kommer hjem, hver dag kanskje, er det vanskelig å forestille seg hvor fin den følelsen er. Et opphold fra veggene, en avstand til sofaen. Å komme hjem er godt.

Bøkene plasseres i en høy stabel, sidene er mange og oppmerksomheten drives av seg selv mot innholdet. Lesingen fyller store deler av dagen og jeg er endelig kommet dit at lesetempoet er høyt nok til å lese så raskt at jeg får med meg innholdet noenlunne. Framgang!

Livet som det er

Vårsorg

Perfekt søndagsvær, perfekt dag som minner om påske. Solen stråler, himmelen er blå, temperaturen mild nok til å ikke fryse, selv om en sitter stille. Solen varmer, solen bruner, solen smelter snøen.

Ute fylles luften av glade barnestemmer og et hint av vår, dagen feires med timene ute og få av dem inne. For vanlige folk.

Jeg sitter inne, har trukket for vinduene og lukket persiennene, hører på uteidyllen og vet hva jeg ikke får ta del i. Jeg stenger det hele ute, orker ikke, klarer ikke. Med gardinene fratrukket må jeg bruke solbriller inne. Det vil jeg ikke.

Jeg sitter her og kjenner på sorgen over å ikke kunne delta, ikke være en del av det normale og vanlige. Ikke kunne gjøre de tingene jeg liker, eller likte en gang. Det er lenge siden jeg kunne glede meg over våren og syntes sommeren var fin. Nå sitter jeg inne fordi jeg ikke klarer å sitte oppreist ute. Når formen er bra, kan jeg sitte femten minutter i solen, slik som kreftforeningen anbefaler. Jeg må holde vinduene tildekket av gardiner, persienner eller markise fram til solen ikke står direkte inn i stuen lenger.

Alt jeg forbinder med vår og sommer kan jeg ikke gjøre lenger. Det er en påminnelse om hva jeg ikke kan, om hvordan ting har blitt. Når jeg leser om folk som koser seg ute, kjenner jeg trang til å gråte. Det blir så synlig hva jeg ikke kan. Våren er ikke for meg.