Humor og ironi

Spor av arbeid dagen derpå

Midt på lårene sitter en rusten skrue og klør. Den vrir litt på seg når jeg går. I går ble den skapt, i dag ble den født. Den blir, som en velkommen gjest.

Den er et fysisk resultat jeg bare merker selv. Når jeg ser mot vinduet stopper ikke blikket, men fortsetter ut. Verden er ikke grå, men solens stråler fyller rommet ute og noe av den kommer inn. Slik var det ikke i går.

Jeg har fjernet skiten, fylt bøtta med møkk. Når jeg ser ut er den rustne skruen i låret en fornøyelse, rene vinduer og persienner en glede.

Det er ikke det praktiske resultatet i seg selv som gleder mest, men følelsen av å ha gjort noe som gir tilfredsheten. Det normale er ikke lår som skriker av muskler som er brukt når det er snakk om så lite, men støle muskler er normalt for den som trener.

Jeg trente i går! Jeg vasket vinduer og bøyde meg opp og ned langt oftere enn vanlig.

Og folk påstår at Personlig Trener er en forutsetning for å klare å trene? Pøh, hverdagen er nok i seg selv!

Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Leve med ME

Det livet andre lever

Igjen sitter jeg her og kikker ut på det livet jeg skulle levd. Jeg skulle hatt fri fra jobben og stelt i hagen, laget meg en plass i solen skjermet for vind, hatt godt lesestoff og en klar hjerne til å løse mysterier med.

Jeg skulle gått en tur til gartneriet som ligger femten minutters gange fra her jeg bor. Der skulle jeg kjøpt meg en bukett tulipaner og noe jeg kunne frisket opp hagen med.

Eller jeg skulle gått like lenge i en annen retning og kjøpt meg noen gensere i friske farger og spist lunsj på kafè med ei venninne. På vei hjem skulle jeg hentet minstemann i barnehagen og hatt tid alene sammen med han. Vi trenger det begge to.

Selvstendigheten ved å komme seg dit en vil på egenhånd er noe jeg savner. På gode dager der ingenting annet må prioriteres, kan jeg  og oppleve friheten som ligger i å komme meg dit jeg vil på egenhånd. Selve følelsen i beina når en virkelig går er deilig!

Jeg var en gang en som gikk mye. Med barn i vogn var en times tur bare innledningen, bare barnets rutiner begrenset hvor lang turen ble. I dag henter jeg ikke posten hver dag, engang.

 

 

Livet som det er

Vårpåvirket

Jeg merker at kroppen er mottakelig for den gode, varme følelsen som lures fram når ting fungerer som de skal, og tiden framover er lysere enn tiden bakover.

Ute hører jeg lydene av biler som kjører og tog som tuter, fugler som kvitrer og barnestemmer som roper.

Klokken er snart 20 og lyset sier dag. De hvite flekkene, gråbrune av skitt, blir mindre og mindre hver dag. Hagen er full av ting som har overvintret enda en vinter og høstens blader som aldri ble raket, dukker opp flere og flere. Våren er definitivt i sin andre fase.

Det deilige med denne tiden er at øynene begynner å vende seg til det nye lyset, varmen er bare god og fører ikke til overoppheting, løftene om en bedre tilværelse ligger i luften og tiden framover er fylt med ting som skal skje, fine ting.

Fordi snøen fremdeles dekker mesteparten av hagen og det enda er lenge til noen tenker på 17.mai, er forventningene om hvordan vi skal ha det og hvordan vårt ytre skal se ut, minimale. På denne tiden er det helt i orden at hagen er sjusket og fylt med rask og løv, ingen synes vi er sjusket av den grunn. Vi er som alle andre som ikke har kommet i gang enda! Og dermed blir vi en del av det normale og vanlige. Det ser ut som om vi følger med. Enn så lenge.

Jeg bevarer den gode følelsen, åpner opp for videre tanker om nye sko til meg selv, det er visse fordeler med dårlig hukommelse: Man tror aldri man har sko når våren kommer! Og om man har de bortgjemt et lurt sted, er det garantert at man ikke er like lur i april som i september, eller når de nå forsvant..

Livet som det er

Vårsorg

Perfekt søndagsvær, perfekt dag som minner om påske. Solen stråler, himmelen er blå, temperaturen mild nok til å ikke fryse, selv om en sitter stille. Solen varmer, solen bruner, solen smelter snøen.

Ute fylles luften av glade barnestemmer og et hint av vår, dagen feires med timene ute og få av dem inne. For vanlige folk.

Jeg sitter inne, har trukket for vinduene og lukket persiennene, hører på uteidyllen og vet hva jeg ikke får ta del i. Jeg stenger det hele ute, orker ikke, klarer ikke. Med gardinene fratrukket må jeg bruke solbriller inne. Det vil jeg ikke.

Jeg sitter her og kjenner på sorgen over å ikke kunne delta, ikke være en del av det normale og vanlige. Ikke kunne gjøre de tingene jeg liker, eller likte en gang. Det er lenge siden jeg kunne glede meg over våren og syntes sommeren var fin. Nå sitter jeg inne fordi jeg ikke klarer å sitte oppreist ute. Når formen er bra, kan jeg sitte femten minutter i solen, slik som kreftforeningen anbefaler. Jeg må holde vinduene tildekket av gardiner, persienner eller markise fram til solen ikke står direkte inn i stuen lenger.

Alt jeg forbinder med vår og sommer kan jeg ikke gjøre lenger. Det er en påminnelse om hva jeg ikke kan, om hvordan ting har blitt. Når jeg leser om folk som koser seg ute, kjenner jeg trang til å gråte. Det blir så synlig hva jeg ikke kan. Våren er ikke for meg.

 

Livet som det er

Tung glede

Røde øyne under tunge øyelokk, treg  kropp og langsomme tanker åler seg fram. Forsøker å skrive og kjenner fingrenes travelhet utålmodig vente på neste ord å taste. Bare vente litt til, snart omformes tanker og erfaringer til bokstaver og ord. Ord som ikke kan sies, bare skrives.

Kroppens tyngde innhenter meg, trekker den ned, men kroppen er bare en del av meg. Det er tankene, refleksjonene og perspektivene jeg liker. Selv om tempoet er betydelig langsommere enn tidligere, skjer det noe, noe som for meg er verdifullt.

Jeg ser ikke særlig lekker ut, ser nok slitt ut, men ser du nærmere på meg oppdager du at under den lett medtatte overflaten er det svake bevegelser av lykke og tilfredshet. Under overflaten er det noe som vokser i meg, noe som fører meg i den retningen jeg ønsker å gå.

Jeg har fått påfyll, påfyll av vennskap, av fellesskap og tilhørighet. Jeg har fått forbindelser med verden utenfor stuevinduet mitt. En verden jeg vanligvis observerer uten å delta i. Jeg har vært normal i noen timer, jeg har deltatt, kost meg og tatt til meg hvert minutt av det!

En god dag!