Livet som det er

Vårsorg

Perfekt søndagsvær, perfekt dag som minner om påske. Solen stråler, himmelen er blå, temperaturen mild nok til å ikke fryse, selv om en sitter stille. Solen varmer, solen bruner, solen smelter snøen.

Ute fylles luften av glade barnestemmer og et hint av vår, dagen feires med timene ute og få av dem inne. For vanlige folk.

Jeg sitter inne, har trukket for vinduene og lukket persiennene, hører på uteidyllen og vet hva jeg ikke får ta del i. Jeg stenger det hele ute, orker ikke, klarer ikke. Med gardinene fratrukket må jeg bruke solbriller inne. Det vil jeg ikke.

Jeg sitter her og kjenner på sorgen over å ikke kunne delta, ikke være en del av det normale og vanlige. Ikke kunne gjøre de tingene jeg liker, eller likte en gang. Det er lenge siden jeg kunne glede meg over våren og syntes sommeren var fin. Nå sitter jeg inne fordi jeg ikke klarer å sitte oppreist ute. Når formen er bra, kan jeg sitte femten minutter i solen, slik som kreftforeningen anbefaler. Jeg må holde vinduene tildekket av gardiner, persienner eller markise fram til solen ikke står direkte inn i stuen lenger.

Alt jeg forbinder med vår og sommer kan jeg ikke gjøre lenger. Det er en påminnelse om hva jeg ikke kan, om hvordan ting har blitt. Når jeg leser om folk som koser seg ute, kjenner jeg trang til å gråte. Det blir så synlig hva jeg ikke kan. Våren er ikke for meg.

 

Leve med ME

Vellykket dag

Dagen startet grå og tung med svak uro i kroppen. Jeg skal gjøre noe, tenkte jeg, og satte meg ned på en stol. Hva vil jeg? Hva er viktigst for meg i dag? Hva trenger jeg?

Et kreativt kvarter senere og med blikket festet på nesten nakne grener utenfor vinduet bestemte jeg meg for å gå tur. Hvor jeg skulle visste jeg ikke, men det var ikke tid til å tenke før jeg fant fram sko, solbriller og en jakke. Ut måtte jeg før kroppen rakk å protestere. Så jeg gikk. Og gikk. Uten mål og retning.

En liten time senere, med forfrisket sinn og framadstormende motivasjon låste jeg meg inn i huset, lagde en kopp te og satte meg foran dataskjermen. Jeg kunne jobbe!

Slike sjeldne dager elsker jeg! Jeg gjør det jeg ønsker, lar meg ikke stoppe av en kropp som tviler på at jeg kan. Jeg ignorerer signalene den sender og holder fokuset rettet mot hva jeg ønsker å oppnå. Søker etter inspirasjon til å være den jeg ønsker uten at det krever for mye. Inspirasjon jeg kan bruke når jeg har kapasitet til det. Dager jeg flyter lagrer jeg til dager som kommer, der dager som denne kun er et svakt minne fra en gang da..