Media, samfunn og meninger

Jeg mistet ikke psyken da jeg fikk ME

All ro blir blåst bort, stormen ute trenger seg inn her jeg sitter, tankene virvles rundt i ring, jeg stresser og kaver – oppi hodet mitt. Energi blir skapt, gir seg utslag i anstrengte bevegelser i rykk og napp. Det er helt klart at noe er på gang, at noe plager meg.

~~

Jeg fikk et brev i posten før jul. Det var ikke et hyggelig med ønske om en god jul, men et brev jeg strengt tatt burde skjønt at ville komme en dag i nær fremtid. Det var bare det at tanker på hva som skal skje er utelukket. Å tenke fremover og planlegge er noe jeg har sluttet med. Jeg oppdaget at det krevde mye energi og at det veldig ofte førte til skuffelser hvis det ikke ble noe av. Dessuten satt jeg av tid i forkant til forberedelser og forberedthet, for at jeg skulle være sikker på at jeg klarte å gjennomføre. Det stjal altså energi og tid uten at det nødvendigvis økte sjansen for å klare å gjennomføre.

Brevet, med krav om reaksjon innen en kort tidsfrist, rykket løs all roen jeg hadde opparbeidet meg. Tiden jeg trengte til forberedelser til julen, ble med ett tatt fra meg. Å puste med magen var uaktuelt, jeg klarte ikke puste i det hele tatt og magen ble låst øyeblikkelig. Ikke kom her og fortell meg at det ikke var en psykisk reaksjon, for det var det. Jeg forholdt meg ikke rasjonelt til dette.

Jeg mistet ikke psyken da jeg fikk ME, den hang fremdeles ved. Når noe berører meg sterkt, reagerer jeg. Jeg er et helt menneske, kanskje i større grad enn før sykdommen. Før jeg innså at det var ME jeg hadde, ga jeg psyken overdreven makt og kroppen var liksom bare noe jeg trengte for å bevege meg fra her til der. Jeg var ikke hel.

Fremdeles gir jeg stor makt til den psykologiske delen av meg, for det er med tanker jeg regulerer følelser og reaksjoner. Hvordan jeg tenker og forstår ting, spiller inn på hvordan jeg har det. Det styrer mye av dagene mine. Dersom jeg er bekymret for noe, tar bekymringen stor plass og fortrenger plassen til det som skaper ro og dermed bedre form og større (arbeids)kapasitet. Så ja: kropp og psyke henger sammen. Selvfølgelig!

At kropp og psyke henger sammen, betyr likevel ikke at sykdommen ikke primært sitter ett sted. I debatter, fortrinnsvis på twitter, dras det ofte frem at det ikke er noen forskjell på kropp og psyke, men at alt henger sammen. Jeg er forsåvidt enig, men jeg klarer ikke forstå hvorfor ME alltid blir dratt inn i denne holismen. Det gjør nemlig at ME blir psykosomatikk,  men ingen andre sykdommer blir gjort «hele». Helsevesenet er inndelt i psyke og soma, og ME er ikke et eksempel på at tankene gjør at sykdom utvikler seg.

Jeg er helere enn jeg var uten ME, fordi jeg har måtte inkludere kroppen i tankene. Uten å la kroppens behov styre, går jeg på den ene smellen etter den andre og setter igang en nedadgående spiral som ender med at jeg ligger til sengs og må bli servert måltider og trenger mye tilrettelegging. Det samme skjer ikke hvis jeg respekterer kroppens grenser.

Selv om vi har en sykdom som tilhører somatikken, mister vi ikke psyken. Selv om psyken fremdeles er en viktig del av oss, er den ikke årsak til sykdommen. En somatisk sykdom kan følgelig heller ikke behandles med psykologiske teknikker, men det som «ligger rundt» sykdommen kan bli bedre og gi bedre livskvalitet. Å akseptere at livet ble som det ble, og samtidig se nye muligheter, er noe mange trenger hjelp til. Da kan et par timer i samtaleterapi være nyttig. Det betyr likevel ikke at grunnproblemet endrer seg.

Jeg tenker at det er viktig å skille mellom det friske og det sykdomsmessige, ellers kan det lett bli slik at de to flyter over i hverandre og at alt blir sykt. Det er iallfall ikke heldig. Derfor synes jeg psyke/soma-diskusjoner mister sin mening, med mindre man er i en personlig prosess med å finne ut hva som er hva.

Innimellom kjenner jeg meg veldig liten. Når jeg er der, er jeg utsatt for bekymring som forsterker tungheten i kroppen og utmattelsen blir markert. DA kjenner jeg den psykologiske påkjenningen og hva det gjør med kroppen. DA blir ME-en en større byrde enn om jeg har det toppers og føler at livet faktisk går videre og at jeg utvikler meg. Jeg tror ikke man må ha ME for å oppleve det slik. Å oppleve mening er et grunnleggende psykologisk behov, som får følger dersom meningen uteblir over lengre tid.

Psyke/soma-debatten i ME-sammenheng, har gjort stor skade for mange. For meg personlig har det ført til tvil  innimellom. Det har for eksempel vært vanskelig å skille sorg fra depresjon; hvis jeg gråter og har det vondt, er jeg egentlig deprimert da? Eller: Nå har jeg fungert kjempebra veldig lenge (iallfall en og en halv uke), jeg tenkte sikkert bare feil sist da jeg falt i funksjonsnivå.

Jeg ble streng med meg selv og intenst opptatt av å gjøre ting Riktig, for å gjøre ting riktig ville selvsagt gi meg arbeidsevnen tilbake. Å tenke slik, er bare å øke straffenivået til seg selv – det ga meg absolutt ikke det jeg trengte.

~~

Jeg klarte ikke utføre oppgaven brevet ga meg, jeg trengte hjelp. Det alene var en liten personlig seier: Jeg trengte faktisk hjelp og jeg ba om det. Da svaret på henvendelsen ble ja, kjente jeg at stressnivået sank som temperaturen gjør når du dypper termometeret i iskaldt vann. 

Jeg kunne tenke igjen, jeg kunne rydde og sortere mentalt. Jeg kunne legge oppgaven på is og la den vente til hjelpen kom. Jeg kunne gjøre hvilejobben min igjen. Jeg kunne fortsette å jobbe for best mulig funksjonsnivå istedenfor å la bekymringen overta all energi.  Å vite at hjelpen kom, fratok meg den psykiske belastningen bekymringen ga. Bare ME-en var igjen.

 

17 thoughts on “Jeg mistet ikke psyken da jeg fikk ME

  1. Så gjenkjenbart dette! Vi er hele mennesker. Klart psyken blir påvirket av å være syk, noe annet ville vel vært rart i lengden?

    Kjenner også igjen psykosomantikkdebatten fra twitter. Det må da vel være lov å sørge og være lei seg? Har vært deprimert tidligere i livet, så jeg har noe å sammenligne med. Det jeg føler i perioder innimellom nå etter at jeg fikk ME er sorg, ikke depresjon. Jeg har jo en enorm livslyst og -vilje, men jeg sørger over at livet er som det er.

    Kjenner så godt igjen følelsen fra å få en oppgave som er alt for uoverkommelig og den lettelsen og roen, både følelsesmessig og somatisk, som kommer når man ber om hjelp og får det. Flinke du som ba om hjelp! Det blir heldigvis også lettere jo mer man øver 😉

    Lik

    1. Sorg er friskt og naturlig. Når man mister arbeidskapasiteten i tidlig alder ville det vært rart om man ikke reagerte på det. Jeg tror det er større sykdomsrisiko ved å fortrenge sorg enn å holde den fremme og la den være der.

      Sorg kan ta energi, men det betyr selvsagt ikke at sorgen er årsaken til ME, f.eks. At ting henger sammen gjør ikke begge deler sykt.

      Ja, det er deilig å kjenne at det går an å be om hjelp og få den en trenger.

      Lik

  2. Godt skrevet og det gir så mening!
    Men jeg har et spm: angst er et symptom på me?

    Jeg sliter veldig om dagen.. Ikke har jeg krav på mer aap, og ikke får jeg uføre, fordi legen har henvist meg til dps for å jobbe med angsten.. Den angsten som til slutt gjorde at jeg godtok at resten av «maskineriet» var defekt.. Hadde ikke jeg fått angst ville jeg ikke slutta med å. Pushe kroppen!
    Ikke rart angsten er litt «høy» nå, jeg har jo tross alt tilbrakt 20-22 t i senga i ca 1 år.. Da er det ikke bare å hoppe ut i hverdagen igjen og tro at kroppen ikke reagerer.. Men igjen så mener jeg at hadde ikke angsten vært der, ville jeg til tross for kvalmen og alle de andre smertene og plagene bare pushet meg maks, i håp om at alt var bra igjen…
    Jeg har testa ut det, for de gangene jeg har fått en god periode uten angsten i fokus, har jeg pushet for hardt.. Angsten er kanskje kroppens måte og «straffe» meg på?

    Jeg har brukt de siste 6-7 mnd på å bli bedre, men etter avslaget på uføre merker jeg formen bare forsvant rett vest:-/
    «Man må være frisk, for å være syk»

    Lik

    1. Du kan lese om symptomer her: http://me-foreningen.com/meforeningen/?page_id=296

      Jeg tror at kroppen hinter ganske lenge før symptomene blir overveldende og slår en i bakken. Angst kan sikkert være et slikt hint. Har du lest deg opp på angstsymptomer og ulike former for angst?

      Jeg tolket mine problemer som psykiske, men da jeg begynte å forstå meg i et fysisk perspektiv og lot hvilingen komme først, forsvant de psykiske hintene.

      Det kan være at kroppen din reagerer på fysisk aktivitet fordi den er helt nedslitt? Å ligge så mye i sengen som du har gjort tærer selvsagt på kroppens reserver. At den da gir fra seg symptomer er ikke rart. Bare muskelmassen i seg selv er antakelig liten og da blir det krevende å gjøre fysiske ting.

      På det du skriver, høres det ut som om angsten er kroppens beskjed til deg om å bremse ned.

      NAV-belastningen er tung. Full sympati med deg!

      Lik

  3. Jeg har jo ikke ME, og skal ikke uttale meg om det.
    Men psyke har jeg, som mennesker flest. Jeg tenker ikke på psyke bare som tanker. Tror faktisk at mange som sliter psykisk først og fremst har følelsesmessige problemer, ofte nær knyttet til kroppen. Noen av oss har tenkt så altfor «rett», og det er på tide å tillate seg å føle følelsene. Som først og fremst er kroppslige opplevelser, tenker jeg.
    Det kan godt hende jeg er på kollisjonskurs med rådende psyke-forståelse. Det får så være. Selv om noen er hjulpet av tenkesett, så kan det være sånn at for andre er dette annerledes?

    Lik

    1. Psyke er absolutt følelser, men de henger ofte sammen med tankene. Følelser i fri flyt kan bli problematisk, og tankene kan justere og vektlegge slik at følelsene gis riktig dimensjoner, osv. Skal ikke skrive så mye om dette, du kan det med kognitive teknikker. Jeg er absolutt for at man skal føle det man gjør og ikke skyve det vekk.Det beste er jo om følelser og tanker er integrert.

      Jeg tror at det som er «riktig» varierer med livssituasjonen og personlighet. En viss teknikk man hadde god nytte av i en situasjon kommer kanskje til kort i en annen. Og det er vel heller ikke et mål at vi skal slutte å føle noe heller.

      Lik

  4. Hei! Godt nytt år! Dette var virkelig lise for sjelen å lese. Så reflektert, og så klart tenkt. Jeg syns også psyke-soma-diskusjoner mister sin mening, og finner det underlig at slike diskusjoner knyttes opp mot ME. Det er en sammenheng mellom sjel og kropp, men jeg har hittil ikke hørt noen som har klart å forklare hva sammenhengen består i. Det er antagelser, men intet vitenskapelig belegg, og når det ikke er det, så skal man være varsom og ydmyk med å kategorisere folk i båser som kanskje ikke fins. Det som du tindrende klart skriver er at ingen psykologiske teknikker kan helbrede ME eller andre fysiske sykdommer, men slike teknikker kan hjelpe oss til å mestre alt «som er rundt», og det er i de fleste tilfeller mye. Vi skal takle energitap, tap av muligheter, sosiale begrensninger, begrensninger i forhold til å ta oss av våre barn, ja, lista er lang. Beste hilsen fra Kjersti

    Lik

  5. Så fint du skriver og sorterer. Jeg er glad for at du bad om hjelp, fikk det og fant roen igjen.

    Jeg mangler litt ord i dag så kommenterer ikke det andre du skriver annet enn at jeg syns du har rett i det meste. Vi er hele mennesker på lik linje med alle andre. Men igrunn er jeg imponert over at vi ikke er deprimerte som følge av sykdommen. Ikke viste jeg at jeg ikke kunne bli fratatt så mye og allikevel se det godet i nuet.

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s