Mestring, drømmer og håp

Vokt deg for misunnelsen!

Selv om livet mitt er godt innenfor smale rammer, er det ikke til å komme bort ifra at jeg gjerne skulle sprengt rammene og løpt min vei.

Noen dager blir jeg «allergisk» mot andres lykke, andre dager blir jeg «allergisk» mot andres tunge livsberetninger. Jeg orker det ikke og skyver det vekk. Det lykkelige minner meg på alt jeg ikke får ta del i. Det tunge provoserer, noen ganger, fordi jeg ikke vil forholde meg til den delen av andres liv, som minner meg om hvordan mitt er. Andre menneskers tekster og statusoppdateringer påvirker. Jeg må velge mine påvirkninger, men noen ganger blir dem pådyttet meg.

En bortgjemt og tabubelagt følelse er misunnelsen. Jeg kjenner jeg har den i meg. Selv om jeg unner andre den lykken de opplever, sitter det en liten gretten gubbe i meg som helst vil ha det hele selv – uten å gjøre noe for det. Ironisk nok blir man ikke tilfreds uten å gripe om det gode i seg selv og ta det inn i varmen: kikke godt på det og la det vokse slik at det blir historien om eget liv istedenfor alle tapene og nederlagene. Å virkelig se det gode framfor det sure er vanskelig, for noen ganger svulmer det opp og legger seg som et tungt tak over det som gir glede og muligheter for vekst. Misunnelsen handler kanskje dypest sett om mindreverdighetsfølelse og manglende tro på at en selv kan oppnå det samme som dem vi anser for å være suksessfulle?

I mange tilfeller er det sant, jeg kan ikke oppnå hva som helst bare fordi jeg vil det sterkt. I mange tilfeller får folk ting gratis som jeg har strevd lenge for – uten å få tilsvarende resultater og det kjennes ikke godt. Jeg har en forestilling om at resultatene skal gjenspeile innsatsen. Hvorfor er det ikke slik?

Til tross for optimisme og bevissthet, tillater jeg meg selv og andre å sette ord på de mørke dagene. Jeg tror det er helsefremmende å kunne forholde seg til følelsene som de er, ikke slik mange mener de burde være. Når jeg føler at andre har suksess på suksess og fyker av gårde gjennom livet, mens jeg fremdeles sitter i samme hjørnet av sofaen, så bestemmer jeg meg for at det er lov å synes det er kjipt.

Når jeg bare kan råde over en flik av livet er det lett å bli gretten. Det er så mye som er borte! Det er så mye jeg ikke kan lenger. Men: Skal jeg stoppe ved det? Skal livet mitt dreie seg om alt det jeg ikke kan mer? Skal jeg henge alt på ME-en? Skal ME-en min være en unnskyldning?

For alle er det slik at det er mer vi ikke kan enn vi kan. Det som skiller dem som oppnår mye fra dem som ikke gjør det er ofte standhaftighet, pågangsmot, at det er noe i dem som på en måte drar ressursene opp og frem. Jeg tror mange av oss stopper med tanken på hva vi vil – uten å la det bli til jobbing mot målet. Det er tanken på å gjøre som får næring og ressursene strander uten resultater. Vi stagnerer.

Jeg jobber for å ikke falle i misunnelsen, altså med å ikke legge så mye vekt på det jeg ikke får til og som jeg savner i møtet med andre, slik at jeg ikke klarer å glede meg på deres vegne. Jeg jobber mot misunnelsen og skyver kraften over mot det jeg kan, det jeg har makten over. Jeg jobber med å ikke la ME-en være en grunn og en unnskyldning, for selv om den er mye er den ikke alt. Jeg kan få til mye likevel. Jeg må bare tro det nok og jobbe nok, for å sprenge grensene som ikke er ME-relaterte. En bedre struktur på dagene og mer tro på at jeg kan, er veien jeg forsøker å holde ved like. Om jeg ikke tenker slik blir jeg diagnosen, blir mitt eget problem og sperrer utsikten mot det jeg ønsker.

Drømmene favner mye.

¨¨

Trips and trics har skrevet om misunnelse, les gjerne hos henne. Du må også få med deg innlegget til Rønnaug Tenker jeg feil hele tiden, eller? Hvis du orker enda mer lesing vil jeg vise deg gjesteinnlegget jeg skrev til fjellcoachens blogg Om personlig verdihieraki, ME og muligheter.

9 thoughts on “Vokt deg for misunnelsen!

  1. Veldig klokt skrevet! ❤ Det er en veldig god egenskap å klare å glede seg på andres vegne. Selvfølgelig finnes det ALLTID noe man kan være misunnelig for, men vi kan jo ikke la livet vårt styres etter det.

    Lik

  2. Du treffer alltid spikeren på hodet, du er dønn ærlig og uttrykker deg så godt. Misunnelse er vel noe almenmenneskelig, vi misunner det andre har, som vi ikke har/ oppnår selv. Uten helt å vite om disse vi misunner egentlig har det så mye bedre enn oss. Hvert menneske har nok sine dårlige dager, tenker jeg. Og mange har vondere opplevelser enn akkurat meg. Like ille som å tro at alle andre har det bedre, like ille er det å tro at det er en selv som har det verst. Men diagnoser er ingen unnskyldning, kanskje heller blir den en drivkraft. Vi greier det vi greier innen grensene som er satt der.At ei du kan, deg kan forlates, men ikke at du ikke vil. Var det ikke en av våre diktere som sa det en gang? Du skriver, og du skriver godt. Du ønsker et liv uten lidelse, med større kraft til å nå målene dine. Slik alle vi gjør, som har fått et eller annet diagnosespøkelse tredd nedover hodene på oss. Og vi er mange flere enn du aner. Det er svært mange som har noe å slite med på et eller annet plan.Jeg vet at du vet. Og jeg ser hvor modig du er som tør ta spøkelset i hånden å se på det. Nettopp derfor tror jeg du er nærmere målene dine for hver dag. Fordi viljekraften din er så stor.

    Lik

  3. ÅÅÅÅÅ igjen! 🙂
    Alltid så mye klokt å finne her inne. så mange tanker jeg selv ikke har turt se nærmere på. stappet de vekk – kanskje på tide å tørre å ta de frem? Snuse litt på dem og se om de egner seg å lufte.

    Knuseklem

    Lik

  4. Gang på gang er det som å lese mine egne tanker og høre mine egne ord når jeg leser bloggen din. Det du skriver om her treffer meg. Jeg lever et veldig likt liv som deg. Og idag var disse ordene ekstra treffende, siden jeg har hatt en av de tunge ME dagene, bare lagt rett ut … og kjent på følelsen av misunnelse. Det er på de tyngste ME dagene misunnelse får størst grobunn synes jeg, for det er da distansen mellom realiteten og mine drømmer er størst, og når andre kan leve ut «mine drømmer» uten et snev av sykdom og hindring så er det vondt…selv om jeg unner andre å leve og ha det bra og oppleve fine ting. Ambivalent det der. For jeg unner jo andre alt…så ordet «misunne» er jo litt misvisende. Jeg skulle ønske det var meg bare…som hadde den friheten til å leve uten sykdommens hindringer.

    Lik

  5. Din selvinnsikt og betraktning på livet imponerer meg melivetpaaslep. Jeg skjønner noe om misunnelse. I fare for at dette kan høres fryktelig selvsentrert og innbilsk ut, så sier jeg det nå likevel. For mange år siden var jeg på full fart ned i et sluk av fortvilelse fra senskader etter spor fra livet. Heldigvis var det noen der som fikk fisket meg opp før jeg traff rock bottom. Den smerten jeg ikke visste var der, slo seg ut i en reaksjon på andre mennesker som ikke er noe å skryte av. Jeg ble kraftig irritert når de smilte og lo. Jeg mislikte sterkt å se lykkelige mennesker. Til og med glad musikk fikk meg inn i en tilstand der jeg ikke klarte å høre på den.
    Men var det misunnelse? Var sorgen så stor over tap, at jeg rett og slett ikke klarte å forholde meg til noe som helst som var godt? Jeg vet ikke den dag i dag.

    Som barn fikk vi høre: Du skal vokte dæ for svartsjuka. Vi lurte fælt på hva det var for en pest for vi assosierte det med Svartedauen. Vi fikk aldri noe direkte svar, men ble dynket i lignelser og ord på ord som vi ikke forsto. Etter å ha lest En flyktning krysser sitt spor, ble «hele» tegningen klar for meg. Tror jeg.
    Er ikke misunnelse og sjalusi når man går over lik for å erverve seg det andre har? Slik jeg oppfatter deg, så er det jo ikke det du gjør? En indre bevegelse ja. Lengsel. Tristhet. Ønsker. Følelse av å sitte fast er blant de bildene jeg får når jeg leser det du skriver. Er det misunnelse? Jeg klarer ikke å se det. Og det er her jeg legger hodet på skarpretter blokka, for det kan høres ut som om jeg er blottet for misunnelse. Jeg kan ikke tenke meg at noe menneske er det.
    De læresetningene vi fikk inn med morsmelka var det veldig lurt å ikke gi oss en konkret forklaring på. Barn er nyfikne, så vi forlot aldri de spørsmålene. Og det lærte vi av. Senere i livet lærte vi også hva som var arv, og hva som var tillært. Personlig gikk det opp for meg på et punkt at jeg var en veldig streng dommer over meg selv. Den dommerkappa har jeg kastet.

    Takk for inspirasjon til tankevirksomheten min.
    Ønsker det en god kveld. 🙂

    Lik

  6. Du skriver fantastisk bra! jeg lever meg helt inn i det du skriver, og nikker gjenkjennende mens jeg leser. Så ærlig og flott at du setter ord på dette temaet, jeg tror det for mange er forbundet med en slags «skam» å være misunnelig. men vi er det alle sammen – mer eller mindre. Selv har jeg aldri vært særlig misunnelig av meg, men skal innrømme jeg har kjent det stikke når andres lykke er så enorm, og jeg selv har det tungt…Som du sier – så kan også jeg kjenne meg «allergisk» overfor slike av og til.
    Takk for alt du deler – dette er en givende blogg. Takk for at du skriver om livet, slik livet faktisk er. Og du? takk, tusen takk for den fine hilsenen du var innom med for en stund tilbake – den satt jeg stor pris på, det skal du vite. Jeg håper dagen din har vært god – og at uken blir desto bedre 🙂 mange klemmer til deg

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s