Mestring, drømmer og håp

Jobben min

Tilfeldigvis lot jeg blikket gli over stillingsannonsene i avisa for et par uker siden og der var jobben min! Helt sant! Det var akkurat en slik jobb jeg ville søkt på om jeg hadde kunnet orke så mye som et jobbintervju. Det var en 50 % stilling på kontor ikke langt unna her jeg bor. 10-15 minutter på sykkel og så hadde jeg vært der – helt perfekt! Arbeidsoppgavene var omtrent noe sånt som jeg har sett for meg som første stilling etter altfor mange ME-år. Jeg kunne brukt min #SoMe-erfaringer og latt kreativiteten blomstre!

Det er lenge siden jeg innså at jobb, som vanlige folk definerer det, var en umulighet. Jeg har tatt farvel med arbeidslivet og skilt min identitet fra yrket jeg hadde og utdannelsen jeg tok. Jeg er på mange måter fristilt fra slike rammer.

Stillingsannonsen fylte meg ikke med uro, lengsel eller savn. Jeg registrerte bare at slik var det; det var en slik stilling som skulle vært min og som kanskje kan bli det en gang. Før det skjer, må jeg finne på noe annet. Jeg tror nemlig at selv om en ikke passer inn i rammene til et tradisjonelt yrkesliv, så kan man skape sitt eget som tar hensyn til de rammene som finnes.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere meg selv, men ‘kreativ’ er et vel så beskrivende ord som ‘selvstendig’ (iallfall dersom vi sikter til tankevirksomhet). Alle kunstnere tar intuisjonen på alvor og kunsten vokser fram fra strenge rammer og trange skjemaer, gjerne litt dårlige forhold. Kreativiteten trenger rammer for å ha noe å bryte løs fra, ikke som reisverk. Jeg vil si at jeg har noen av de «kvalitetene» i livet!

Jeg jobber med min egen kreativitet, med å ikke ville så altfor mye, men kanskje styre retningen for den bedre enn jeg klarer per i dag. Jeg tror på egne muligheter, men opplever at jeg stadig kommer like langt når jeg prøver å lage produkter av den. Å stå å stampe er virkelig ikke noe godt. Det er som å endelig ha klart å karre seg opp på en høy fjelltopp og så orker en ikke se på utsikten, bare sovner fra skjønnheten og belønningen. Ikke veldig stas, altså.

Jeg søker etter fornyelse, etter hvor jeg skal bygge veien videre. Jeg tror jeg må gjøre det selv, siden det er jeg som skal gå på den.

Livet står på en måte stille, men jeg er klar for å bryte stillheten. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det ennå.

~~

Det går litt i rykk og napp med tekstene mine, men på Facebook møter du meg oftere. Det hender jeg legger ut lenker til andres innlegg eller annet jeg vil dele med deg. I perioder er jeg veldig «flink» til å følge opp kommentarer her, men så stopper det helt opp. Det kjennes ikke ut som om jeg kan styre det og jeg prøver å ikke presse meg til å gjøre ting jeg ikke er klar for. Det er på en måte sløsing av tid og det sakter bedringsprosessen, så derfor prioriterer jeg andre ting høyere. Jeg vil likevel at du skal vite at jeg leser og setter pris på alle spor som legges igjen! Ønsker deg en flott helg!

Mestring, drømmer og håp

Vokt deg for misunnelsen!

Selv om livet mitt er godt innenfor smale rammer, er det ikke til å komme bort ifra at jeg gjerne skulle sprengt rammene og løpt min vei.

Noen dager blir jeg «allergisk» mot andres lykke, andre dager blir jeg «allergisk» mot andres tunge livsberetninger. Jeg orker det ikke og skyver det vekk. Det lykkelige minner meg på alt jeg ikke får ta del i. Det tunge provoserer, noen ganger, fordi jeg ikke vil forholde meg til den delen av andres liv, som minner meg om hvordan mitt er. Andre menneskers tekster og statusoppdateringer påvirker. Jeg må velge mine påvirkninger, men noen ganger blir dem pådyttet meg.

En bortgjemt og tabubelagt følelse er misunnelsen. Jeg kjenner jeg har den i meg. Selv om jeg unner andre den lykken de opplever, sitter det en liten gretten gubbe i meg som helst vil ha det hele selv – uten å gjøre noe for det. Ironisk nok blir man ikke tilfreds uten å gripe om det gode i seg selv og ta det inn i varmen: kikke godt på det og la det vokse slik at det blir historien om eget liv istedenfor alle tapene og nederlagene. Å virkelig se det gode framfor det sure er vanskelig, for noen ganger svulmer det opp og legger seg som et tungt tak over det som gir glede og muligheter for vekst. Misunnelsen handler kanskje dypest sett om mindreverdighetsfølelse og manglende tro på at en selv kan oppnå det samme som dem vi anser for å være suksessfulle?

I mange tilfeller er det sant, jeg kan ikke oppnå hva som helst bare fordi jeg vil det sterkt. I mange tilfeller får folk ting gratis som jeg har strevd lenge for – uten å få tilsvarende resultater og det kjennes ikke godt. Jeg har en forestilling om at resultatene skal gjenspeile innsatsen. Hvorfor er det ikke slik?

Til tross for optimisme og bevissthet, tillater jeg meg selv og andre å sette ord på de mørke dagene. Jeg tror det er helsefremmende å kunne forholde seg til følelsene som de er, ikke slik mange mener de burde være. Når jeg føler at andre har suksess på suksess og fyker av gårde gjennom livet, mens jeg fremdeles sitter i samme hjørnet av sofaen, så bestemmer jeg meg for at det er lov å synes det er kjipt.

Når jeg bare kan råde over en flik av livet er det lett å bli gretten. Det er så mye som er borte! Det er så mye jeg ikke kan lenger. Men: Skal jeg stoppe ved det? Skal livet mitt dreie seg om alt det jeg ikke kan mer? Skal jeg henge alt på ME-en? Skal ME-en min være en unnskyldning?

For alle er det slik at det er mer vi ikke kan enn vi kan. Det som skiller dem som oppnår mye fra dem som ikke gjør det er ofte standhaftighet, pågangsmot, at det er noe i dem som på en måte drar ressursene opp og frem. Jeg tror mange av oss stopper med tanken på hva vi vil – uten å la det bli til jobbing mot målet. Det er tanken på å gjøre som får næring og ressursene strander uten resultater. Vi stagnerer.

Jeg jobber for å ikke falle i misunnelsen, altså med å ikke legge så mye vekt på det jeg ikke får til og som jeg savner i møtet med andre, slik at jeg ikke klarer å glede meg på deres vegne. Jeg jobber mot misunnelsen og skyver kraften over mot det jeg kan, det jeg har makten over. Jeg jobber med å ikke la ME-en være en grunn og en unnskyldning, for selv om den er mye er den ikke alt. Jeg kan få til mye likevel. Jeg må bare tro det nok og jobbe nok, for å sprenge grensene som ikke er ME-relaterte. En bedre struktur på dagene og mer tro på at jeg kan, er veien jeg forsøker å holde ved like. Om jeg ikke tenker slik blir jeg diagnosen, blir mitt eget problem og sperrer utsikten mot det jeg ønsker.

Drømmene favner mye.

¨¨

Trips and trics har skrevet om misunnelse, les gjerne hos henne. Du må også få med deg innlegget til Rønnaug Tenker jeg feil hele tiden, eller? Hvis du orker enda mer lesing vil jeg vise deg gjesteinnlegget jeg skrev til fjellcoachens blogg Om personlig verdihieraki, ME og muligheter.

Blogging

Jeg er skrivegjest hos Fjellcoachen!

En av dem som treffer meg midt i det mest ressursrike er Fjellcoachen.

Jeg synes det er veldig interessant at en person som jobber med gründere, også har evnen til å nå ut til meg. Min livssituasjon er ikke i nærheten av en gründers. Det er iallfall noe jeg forestiller meg, men når jeg tenker etter, så er det kanskje ikke så langt mellom oss likevel?

Dette har jeg reflektert litt rundt og du kan lese om det hos Fjellcoachen i innlegget:

Om personlig verdihieraki, ME og muligheter

Takk så mye til Fjellcoachen for mulighet til å dele mine tanker med hennes lesere!

Mestring, drømmer og håp

Skrive livet

Hvordan ser historien om livet ditt ut?

Å skrive livet er et prosjekt som er forsøkt av mange forfattere, der Knausgård vel er den mest omtalte i den senere tid. Å skrive livet er ikke bare et forfattereksperiment, men det kan brukes som et virkemiddel for å bli kjent med deg selv. Å fortelle sin livshistorie gjør noe med en fordi en ser livet sitt i perspektiv, slik at med tilbakeblikk på noe som har vært, noe du har gjennomlevd, vil du samtidig bli oppmerksomhet på at du innehar mange ressurser.

Å skrive livet er en øvelse i å se sammenhenger og forstå hvordan hendelser påvirker og utløser følelser og igjen handlinger. Å skrive livet, eller fortelle sin livshistorie, gjør at man lettere ser helheten. På enkelte steder i livsfortellingen kjenner en at en stotrer, står fast eller vektlegger bestemte hendelser mer enn andre ting. Dette kan være ting som er særdeles viktige, som har ført til en vendepunkt. Ofte er det slik at disse vendepunktene ikke kommer tilfeldig, selv om det kan se slik ut ved første blikk. Vendepunktene samsvarer gjerne med en forberedthet på endringer.

Når vi leser historien om oss selv kan vi i ettertid se at den bærer preg av å være såkalt positivt fundert eller negativt fundert. Å være positiv er ikke nødvendigvis noe vi kan velge, fordi vi er et «resultat» av det vi har gjennomgått i livet, de valgene vi har tatt (kanskje fordi vi ikke så alternativene og ingen viste oss dem) og de menneskene vi har hatt rundt oss. Den optimistiske har kanskje hatt flere erfaringer som viser at det går bra, at vi klarer oss gjennom det vanskelige, at det finnes håp og kanskje de oftere har opplevd støtte og respekt enn de som kalles negative.

De som lett «blir ferdig» med ting er kanskje de som har hatt gode forbilder som har lært dem å sortere det vanskelige, å dele det opp i små fordøyelige biter? De som har slike erfaringer vil kanskje lettere komme sterkere ut på den andre siden av krisen?

Det grunnlaget vi sitter på, som er summen av erfaringene vi har gjort oss, kan vi ikke forandre, men om det ligger ting i historien vår som vi ikke klarer frigjøre oss fra, er det lurt å jobbe med dette. Hvorfor? Fordi det kan stjele energi og hemme oss i å finne det gode som finnes. Det kan hindre utsikten.

Den viktigste oppgaven jeg har i mitt liv er å skape mening. Jeg trenger et fast holdepunkt, noe jeg gjør hver dag som gir meg en god følelse. Det er lettere å akseptere livet slik det er blitt når jeg ikke binder meg opp til alt jeg ikke kan bidra med. Hvis det jeg ikke klarer skygger over for det jeg kan, bruker jeg opp den kognitive kapasiteten på å vedlikeholde det som er tungt.

Det som er tungt er det. Den lille energien/lave kapasiteten jeg har ser jeg på som konstant. Det jeg kan forandre er hvordan jeg tenker om ting. Det er den psykiske faktoren. Hvis jeg endrer måten å se ting, vil jeg få et bedre forhold til meg selv og de som forholder seg til meg hver dag får se det gode i meg, fordi jeg ser det selv.

Å skrive livet kan være et virkemiddel for å oppnå dette. Vil du prøve?

Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Livet som det er

Det sitter i hodet

Hvem vi er, vår personlighet og identitet, er det vi møter verden med og viser i møte med andre.

Uten å vite hvem vi er, får vi problemer i møte med andre. Vi blir avhengig av andres blikk, andres karaktestikker og hvordan de behandler oss. Vi selv er  ikke. Forsvinner vi fra oss selv, eller er utydelige, blir det også vanskelig å være  sammen med andre. Vi blir lette ofre for sterkere personligheter.

Når vi vet hvem vi er, hvor vi har vår identitet uavhengig av yrke og status, har vi en sterk kjerne som skal mye til for å rokke ved. Vi vet og andres makt over oss er dermed redusert, vi får makt til å styre vårt eget liv, vår egen hverdag og framtid.

Hvem er vi når vi ikke lenger er den vi var?

Når livet er så endret som det er for mange med kroniske, invalidiserende sykdommer, må vi nyorientere oss. Vi må finne nye måter å hente liv og inspirasjon, nye måter å hente identitetsstyrkende bekreftelser og aktiviteter. Jeg tror ingen er for syke til å ikke kunne hente kraft fra nye steder, men ofte trenger vi vennlig veiledning og støtte i prosessen med å nyorientere oss. Jeg tenker at det er viktig at vi også gir rom til sorgen, som gjerne kommer i bølger, ofte i forbindelse med anledninger der vi oppdager hvor lite vi kan være med på. Eller der vi må se på at andre lever det livet vi selv ville hatt dersom livet vårt ikke ble slik det ble.

Hvilken verdi eller egenskap er den viktigste for deg? Det er den du skal ta vare på, det er den som kanskje er hovedingridiensen i identiteten din. Å huske på hvem vi er har ofte en sammenheng med hvem vi var, det er ikke slutt selv om den vi var hadde sterk tilhørighet til arbeidslivet vi ikke lenger er en del av. De egenskapene som ble brukt i jobbsammenheng er antakelig ikke borte, bare lagt på is inntil videre. Når isen smelter, vil vi igjen kunne gjøre bruk av egenskapene vi brukte i jobbsammenheng. I tillegg kan vi legge til alt vi har lært i årene vi observerte samfunnet og verden fra utsiden, eller fra dataskjermen. Sykdom kan også være ressurs.

Sykdom er likevel ikke alt vi er, den er bare en del av oss, et slags uvelkomment vedheng vi må lære å leve med. Når kroppen svikter, må hodet kompensere. Verdigheten, identiteten og kreativiteten må vi skape selv. Mulighetene sitter i hodet. Når du er klar.

Mestring, drømmer og håp

Kjerneverdier og oppfyllelse av drømmer

Et blaff av energi viskes ut, engasjementet lever fortsatt mens det kognitive trykket presser meg ned, gjør det tungt å leve ut den påtrengende trangen til å formidle. Jeg er full av historier, av meninger og holdninger jeg ikke vil ha for meg selv, men formidle, engasjere og provosere fordi jeg mener jeg har noe viktig å komme med.

Jeg ser ambisjonsrike venner som vil noe får til mye, mye jeg også vil. Jeg ser dem løpe av gårde mens jeg selv blir sliten bare ved å forestille meg å gjøre det samme. Jeg tror at det jeg vil formidle kan åpne andres øyne fordi det er grunnleggende kunnskap som mange likevel ikke har. En kunnskap som vokser fram av nødvendighet for dem som er i en presset situasjon slik som meg. Kunnskap som ville endret handlinger basert på verdier som ikke sammenfaller med kjerneverdiene. Kunnskap om hvilke valg vi tar på hvilket grunnlag og hva det betyr for hva som i bunn og grunn er viktig.

Hver dag tar jeg slike valg, gjør jeg slike vurderinger: Hva er viktigst i dag? Hva MÅ jeg gjøre, hva «må» jeg gjøre og hva vil jeg helst få gjort? Hvor legger jeg energiinvesteringen i dag og ved hvilke valg får jeg mest igjen for investeringen? Hvis jeg velger å kommentere en blogg (som for meg er en kognitiv utfordring hvis den ikke er spontan) vil det gi meg en god følelse fordi jeg har gitt noe tilbake til den som følger meg og jeg har gitt noen ord som viser at jeg bryr meg og er interessert i mer kontakt. Hvordan kan personen vite det om jeg ikke viser noe? Hvordan kan personen skjønne om jeg har en dårlig periode og ikke klarer eller om jeg ikke gidder? Jeg må vise at jeg bryr meg og engasjerer meg for at folk skal forstå. Det handler om helt vanlig samspill mellom mennesker. Om jeg velger å bruke tid i blogger en dag jeg har lite å gå på gjør jeg det fordi det gir meg mye positivt som overskygger prisen på gleden. Dager med energi til både og koster en slik kommentar mindre.

Meningsfulle dager inneholder kontakt med andre og følelsen av å være tilstede i eget liv og å jobbe i retningen jeg vil gå, i retning et udefinerbart indrestyrt mål. Meningsfulle dager er dager jeg produserer, der jeg får følelsen av å ha gjort noe. Den indre erkjennelsen av meningsfullhet gir verdi til livet og sitter tungt i meg, selv om jeg senere skulle glemme detaljene, husker jeg følelsen fordi den sitter dypt i meg. Kroppslig hukommelse er noe annet enn kognitiv og intellektuell hukommelse. Den kroppslige sitter dypere og gir tilfredshet som overgår handlingen(e) i seg selv.

Jeg er mye mer enn handlingene jeg har utført, målene jeg har nådd, men på vei mot målene har jeg lært mye som i seg selv er det som gir mest mening, som mest av alt har gjort meg til den jeg er. Uten selvgransking, refleksjon, pirking i egen psyke og til tider stort press hadde jeg ikke lært det jeg kan i dag. Uten alle mine utenforskapte utfordringer hadde det ikke vært nødvendig å komme dit jeg er i dag, uten ME kunne jeg oppnådd ting meget mye enklere og sluppet unna en god del slit. Jeg er mye smartere enn jeg har vist, jeg har aldri kommet dit at jeg virkelig har fått vist hva jeg er god for. Jeg har mye å ta ut, men hindrene er mange og jeg sabler ned det ene etter det andre når hindrene sitter i hodet. Jeg bruker all kreativitet på å finne nye stier fullt av rusk og rask som jeg kan rydde bort. God psykisk helse er det som gjør at jeg har det bra tross alt. Det åpner for muligheter til å realisere noe av det som finnes i meg, på de premissene som ligger der, på tross av alt.

Vi har alle stort ubrukt potensiale og utfordringen for oss alle er å finne det, finne sider av oss som kan brukes slik livet er. Sider som fører oss litt videre i den retningen vi ønsker å gå, som gir kvalitet til livet og gir det mer enn streving. For noen av oss sitter kunnskapen dypere enn for andre. Jeg tror at uten utfordringene med liten energi og alt det innebærer og medfører ville jeg vært like overfladisk og like kunnskapsløs som mange av dem som får alt dette gratis. Folk som ikke har som daglig mål å spise alle måltider, kle seg og sørge for personlig hygiene skjønner ikke hvor hardt mange av oss jobber. De trenger ikke prioritere på dette nivået. Dermed tror jeg at mange av dem heller ikke skjønner hvor heldige de er og ikke innser hvor langt de kan komme eller hvor kjerneverdiene deres ligger. Hva som egentlig er viktig, dypest sett. Istedet trakter de etter materialistiske verdier, klager over lange arbeidstider og liten tid når de reelt sett har skapt sin lille tid selv. De skaper problemer for seg selv i tro på at det er nødvendig og at de ikke selv styrer sin tid og selv tar sine valg. De ser ikke at «nei» også er et valg, de tror «ja» er eneste rette svar. Og de sitter der og lar stresset vokse uten å se at stresset er selvskapt og helt unødvendig. Om de heller hadde jobbet for å tilfredsstille sine kjerneverdier hadde de unngått alt stresset og fått det bedre med seg selv.

Er det kanskje slik at alvorlig sykdom eller stor eksistensiell krise er nødvendig for å få øynene opp for hva som er virkelig viktig? Og at det bare er de tøffeste blant oss som våger å ta en nærmere titt på egne verdier, holdninger, ambisjoner og mål og sette det hele i sammenheng for så å peile ut veien videre?

Mange mennesker lever utenpå seg selv, de kjenner aldri etter og aner ikke hva de føler eller hva de ønsker. Kjerneverdier vet de ikke hva er. De er bevisstløse mennesker som følger strømmen uten  å skjønne at de gjør det. Jeg tenker noen ganger at det må være deilig å ha det slik. Deilig å ikke tenke noe annet enn det som er forventet i det miljøet man lever i, deilig å slippe å tenke dype tanker, bare handle. Jeg har prøvd det noen ganger, men innsett for lenge siden at jeg ikke er slik selv, en tankeløs tilværelse er ikke for meg. Å våge å kjenne etter krever mot. Mot til å møte motstand og mot til å løse opp en verden av forestillinger om hvordan ting er, både i seg selv og verden rundt. De dypeste tankene ligger ikke for alle, men jeg tror mange kunne klare å se nærmere på livet de lever og kjenne litt på om det kjennes greit eller om det er noe de heller vil og ønsker. Det trenger ikke kreve dype tanker og refleksjoner i årevis, bare en liten samtale som beveger seg litt under overflaten. Det setter kanskje igang en prosess som kan lede til mer bevisste valg. Å velge bevisst er å akspetere sine valg. Det er lettere å leve med enn at ting bare ble slik. Å ta ansvar for eget liv tror jeg kan gi oss bedre livskvalitet. En må bare ta utgangspunkt i realitetene og identifisere hva som hindrer oss i å gjøre det vi vil. Rydde unna de hindrene som lar seg rydde og akseptere dem som sitter fast.

Ikke alle hindringer kan ryddes bort, vi har alle begrensninger, men vi må ikke la dem bli alt vi er.