Mestring, drømmer og håp

Min verdighet i dine øyne

Det slår meg hvor liten jeg blir når du ser ned på meg. Hvor mye jeg vokser når blikket ditt finner deg i meg. Mellom oss er det kanskje mye, men mest når du ikke klarer ta innover deg at forskjellene skaper du selv.

Egentlig er vi den samme, bare i forskjellig innpakning og med ulikt levd liv. Like lite som du har valgt din flaks, har jeg valgt min uflaks. Alene er jeg lite, sammen med andre er jeg mer. Kanskje er det først når jeg er sammen med andre at jeg er?

Kronprinsesse Mette Marit har nylig avsluttet sin togturne der hun deler sine leseropplevelser. Hun deler av sitt liv og hvordan det er blitt bekreftet gjennom litteraturen hun har lest. Jeg kjenner meg igjen.

Noe av det mest skambelagte mennesker opplever er når andre mennesker ikke ser oss som den vi egentlig er. Når vi ikke blir respektert eller elsket. Når andre av ulike grunner finner oss uverdige. Derfor er litteraturen ikke bare en viktig rettesnor for hvordan vi møter oss selv, men også når det gjelder hvordan vi ser andre.

– kronprinsesse Mette Marit

Jeg tror jo ikke at jeg kan bli elsket av alle, og det er ikke koblet mot verdighet for meg, men respekt er det. Når folk spør etter tittel eller hvor jeg får lønna mi fra, reduseres jeg til en liten ting, eller ingenting. Min verdi blir koblet til yrkesdeltakelse og ikke hvem jeg er eller hva jeg står for. Det eneste som betyr noe er det jeg ikke lenger er. Er det respekt eller er det frykt?

.. når andre … finner oss uverdige», sier Mette Marit – jeg tror dette er essensen i selvverdet, for det er i møte med andre at jeg finner meg selv. Når jeg møter den andres blikk, ser jeg meg selv, da bekreftes jeg. De trekkene ved meg andre ser, er dem som forsterkes og som forteller meg hvilken verdi jeg har.

Ellen Hageman skriver om angsten for avhengigheten. Hun skriver som valgt hjemmeværende mor og hva det gjorde med henne å gi fra seg selvstendigheten som lå i egen inntekt. Jeg trekker fra dette perspektivet og ser relevansen til idenitet. Hvem er jeg når yrket ikke lenger definerer meg? Når det sosiale nettverket må oppsøkes aktivt, når jeg må insistere overfor verden på at jeg er her! Det er da jeg kjenner på avhengigheten, på at min selvstendighet er vel og bra, men for å virkelig finnes, for virkelig å være en del av noe, så trenger jeg dere der ute.

Sannheten er at verdighet er et samarbeidsprosjekt.

Jeg kan ikke fikse det alene og du kan ikke fikse meg. For å kunne være selvstendig, som er tett knyttet mot verdighet, trenger jeg noe fra deg og noe fra dem jeg lever sammen med. Jeg kan ikke være eneleverandør av verdighet, jeg trenger, jeg er avhengig. Og i det rommet der jeg trenger, er jeg sårbar. Du gis makt, men du vet det neppe. Du vet neppe når du gis og når du fratas makt til å bevege meg, kontrollere meg og bekrefte meg, for når sier dine utsagn noe om meg og når sier de mest av alt noe om deg?

Når arbeidslivet er et svakt minne, koster inkluderingen mer, den kommer ikke av seg selv. Situasjonen er sårbar, arenaene å hente bekreftelse fra er færre. Det er uforståelig for meg at folk ønsker å ikke jobbe, når jeg er så bevisst på hva arbeid gir i tillegg til inntekten. Hvor finner de meningen?

Jeg kan leke at jeg er selvstendig næringsdrivende, og jeg kan lage meg et hjemmekontor for å imitere normalt hverdagsliv, men alt er opp til meg. Det er ikke bra. Å ikke ha noen forventninger knyttet til seg, å vite at ingen etterspør og savner om jeg ikke dukker opp en dag. Det er tomt. Og tomheten har jeg ansvar for å fylle selv. Det er tungt. Særlig når kroppen jobber mot meg.

Jeg-et er avhengig av bekreftelser, ikke bare på at hei, jeg har sett deg, men bekreftelser på at jeg er noe, jeg har en funksjon, noe å tilføre. Jeg er mer enn en hjelpemottaker, jeg er selvstendig innafor disse rammene som mest av alt minner om en klo i blant.

Selvstendighet er verdighet.

Hvis jeg ikke engang klarer tenke, hvis jeg ikke engang møtes med nysgjerrighet og interesse i den andres blikk – fordi jeg ikke kan oppgi en arbeidsplass når jeg blir spurt om hva gjør du, da?, ja hvor sitter verdigheten da?

Eller hvis alle småfrustrasjoner og større problemer folk deler ender med at jeg burde vel ikke si dette til deg, du som har så mye å stri med..

eller

huff, ja, jeg skal ikke si jeg er sliten når du har ME.. Er det ikke akkurat da jeg reduseres til å bare være sykdom? Er det ikke da verdigheten får en liten knekk? Påminnelsen om at jeg er blitt bare, som om ressursene mine er borte. Antakelsen om at empatien er omgjort til selvmedlidenhet. Om at jeg ikke forstår tidsklemme fordi jeg har all tid i verden.

Men det er ikke sånn! Når noen betror seg, føler jeg meg utvalgt. Når noen kritiserer et standpunkt jeg har, føler jeg meg tatt på alvor, fordi folk ikke er likegyldig til meg og det jeg kan bidra med.

Når noen diskuterer samfunnet og grunnleggende verdier og premissene for velferdsstaten med meg, da føler jeg at jeg er noe, mer enn alt jeg har forlatt. Da vokser verdigheten – fordi jeg blir regnet med og ses på som en likeverdig person. Da er jeg noe mer enn bare meg. Jeg er nyttig, jeg har verdi, jeg teller.

I den andres blikk blir jeg bekreftet som en likeverdig person, i den andres blikk ser jeg frykten og vissheten om at du kunne vært meg. Er det derfor du vender deg vekk, spør nestemann: Hva gjør du da?

Er du reddere enn meg?

~~

Kilder:

 

 

Livet som det er

Hvordan fortelle om seg selv?

Jeg vet ikke hvorfor, men jevnlig kommer noen til bloggen med søkerordene «hvordan fortelle om meg selv». Derfor tenkte jeg å skrive noe om hva man kan si.

Hva man kan fortelle om seg selv er både en stor og en liten oppgave.

Som blogger

Som blogger legger jeg vekt på det som er relevante for bloggen. Den som skriver en fotballblogg trenger ikke skrive at han eeeelsker å strikke sokker, men hei det kunne blitt en artig vri på bloggen! Hvordan vi presenterer oss selv i bloggs form vil antakelig bli lest mange ganger, så derfor kan det være lurt å tenke gjennom hva en vil at andre skal vite.

Jeg synes det er fint å lese OM-delen av blogger, fordi det gir litt informasjon om hvem bloggeren er. I en bokblogg er det relevant om personen har utdannelse eller jobber med litteratur. I en treningsblogg er det relevant om personen har trenerkompetanse eller om hun er profesjonell idrettsutøver. Slik informasjon er realt å opplyse om, men en må være klar over at det forventes mer, og at troverdigheten er større dersom en presenterer seg som fagperson. Dersom en presenterer seg som fagperson ligger det et annet ansvar på bloggeren enn om man «bare» er privatperson. En representerer ikke bare seg selv, men er også representant for yrket sitt, eventuelt arbeidsplassen sin. En bør tenke over hvorfor en vil ta med yrkestittel/utdannelse. I de tilfeller bloggeren bruker bloggen til å  selge produkter skal dette informeres om.

Ingen er bloggen

Når man leser blogger er det viktig å ha i mente at ingen er selve bloggen, det som står der vil alltid være et utvalg av evner og personlighet. Derfor skal en være forsiktig med å konkludere etter å ha lest en blogg, men heller stille seg åpen og undrende.

I privaten

Jeg tror noen som kommer hit grunnet de nevnte søkerordene er i usikre på hva de er, når jobb ikke lenger er en del av livet. Når man har en sykdom som ikke lar seg skjule (enten den er lett å se eller den tar så mye tid at yrkesliv er utelukket), kan det bli krevende å finne den nye seg. De trygge temaene kan ikke brukes, så hva gjør man da?

Jeg tenker at vi oftere burde spørre folk hvem de er og ikke hva de er, hva de jobber med. Å bli assosiert med yrket sitt, eller arbeidsplassen er for mange en belastning. Jeg vet om folk som jobber på NAV som unnlater å nevne det, men omskriver det til «jobber på kontor» eller «jobber med mennesker», eller noe annet som antakelig ikke appellerer til videre utspørring. Det samme kan leger og psykologer fortelle om: Det er ikke gitt at man er levende opptatt av yket sitt på fritiden og langt mindre opptatt av ukjente menneskers tarmsykdommer..

De fleste er opptatt av noe mer enn jobben. Noen synes det kan være befriende å slippe jobbprat når man ikke er der.

Kanskje burde vi vær mer opptatt av hva vi engasjeres av, hva vi liker å drive med? Det er et stort spørsmål som kan fylles med mye, også jobbstoff, for den som ønsker det.

Som jobbsøker

Jeg tenker at som jobbsøker må en fortelle om de sidene ved seg selv som etterspørres av arbeidsgiver. Før et intervju bør en sette seg inn i hva arbeidsplassen søker, hva de driver med og hva slags utdannelse og yrkesbakgrunn medarbeidere har. Hva er det med nettopp meg som er interessant for den aktuelle arbeidsplassen? Ta med det som er relevant, og lær deg noen avslapningsteknikker som gjør at du får ut den du er der innenfor nervøsiteten. Du kan også lese gjesteblogginnlegget mitt om personlig verdihieraki og kanskje finne noen tips der? Husk at selv om du er arbeidssøker, er du ikke mindre verdifull enn arbeidsgiveren!

Jeg kan mene og tenke en del om dette, men er ingen profesjonell yrkesveileder eller hodejeger, men det er Morten Besshø, så les gjerne i bloggen hans om du trenger konkrete tips og utdyping av disse.

Til slutt

Det er så lett å tro at vi er bare, men ingen mennesker er det. Vi er komplekse og mest sannsynlig kjenner vi bare en liten bit av oss selv. Det er i samspill med andre, og når vi får en stille stund for oss selv, at vi vokser og blir kjent med nye sider. Ulike mennesker får fram disse ved oss. Jeg synes det er spennende og fascinerende! Det gjør at vi alltid kan vokse litt mer, alltid kan oppdage mer. Og det tar ikke slutt selv om livet er svært begrenset. Når kapasiteten vender tilbake, er muligheten der igjen. Selv når livet ser ut til å stå stille, er vi i forandring.

~~

Var dette nyttig? Gi meg gjerne en tilbakemelding!

Mestring, drømmer og håp

Vokt deg for misunnelsen!

Selv om livet mitt er godt innenfor smale rammer, er det ikke til å komme bort ifra at jeg gjerne skulle sprengt rammene og løpt min vei.

Noen dager blir jeg «allergisk» mot andres lykke, andre dager blir jeg «allergisk» mot andres tunge livsberetninger. Jeg orker det ikke og skyver det vekk. Det lykkelige minner meg på alt jeg ikke får ta del i. Det tunge provoserer, noen ganger, fordi jeg ikke vil forholde meg til den delen av andres liv, som minner meg om hvordan mitt er. Andre menneskers tekster og statusoppdateringer påvirker. Jeg må velge mine påvirkninger, men noen ganger blir dem pådyttet meg.

En bortgjemt og tabubelagt følelse er misunnelsen. Jeg kjenner jeg har den i meg. Selv om jeg unner andre den lykken de opplever, sitter det en liten gretten gubbe i meg som helst vil ha det hele selv – uten å gjøre noe for det. Ironisk nok blir man ikke tilfreds uten å gripe om det gode i seg selv og ta det inn i varmen: kikke godt på det og la det vokse slik at det blir historien om eget liv istedenfor alle tapene og nederlagene. Å virkelig se det gode framfor det sure er vanskelig, for noen ganger svulmer det opp og legger seg som et tungt tak over det som gir glede og muligheter for vekst. Misunnelsen handler kanskje dypest sett om mindreverdighetsfølelse og manglende tro på at en selv kan oppnå det samme som dem vi anser for å være suksessfulle?

I mange tilfeller er det sant, jeg kan ikke oppnå hva som helst bare fordi jeg vil det sterkt. I mange tilfeller får folk ting gratis som jeg har strevd lenge for – uten å få tilsvarende resultater og det kjennes ikke godt. Jeg har en forestilling om at resultatene skal gjenspeile innsatsen. Hvorfor er det ikke slik?

Til tross for optimisme og bevissthet, tillater jeg meg selv og andre å sette ord på de mørke dagene. Jeg tror det er helsefremmende å kunne forholde seg til følelsene som de er, ikke slik mange mener de burde være. Når jeg føler at andre har suksess på suksess og fyker av gårde gjennom livet, mens jeg fremdeles sitter i samme hjørnet av sofaen, så bestemmer jeg meg for at det er lov å synes det er kjipt.

Når jeg bare kan råde over en flik av livet er det lett å bli gretten. Det er så mye som er borte! Det er så mye jeg ikke kan lenger. Men: Skal jeg stoppe ved det? Skal livet mitt dreie seg om alt det jeg ikke kan mer? Skal jeg henge alt på ME-en? Skal ME-en min være en unnskyldning?

For alle er det slik at det er mer vi ikke kan enn vi kan. Det som skiller dem som oppnår mye fra dem som ikke gjør det er ofte standhaftighet, pågangsmot, at det er noe i dem som på en måte drar ressursene opp og frem. Jeg tror mange av oss stopper med tanken på hva vi vil – uten å la det bli til jobbing mot målet. Det er tanken på å gjøre som får næring og ressursene strander uten resultater. Vi stagnerer.

Jeg jobber for å ikke falle i misunnelsen, altså med å ikke legge så mye vekt på det jeg ikke får til og som jeg savner i møtet med andre, slik at jeg ikke klarer å glede meg på deres vegne. Jeg jobber mot misunnelsen og skyver kraften over mot det jeg kan, det jeg har makten over. Jeg jobber med å ikke la ME-en være en grunn og en unnskyldning, for selv om den er mye er den ikke alt. Jeg kan få til mye likevel. Jeg må bare tro det nok og jobbe nok, for å sprenge grensene som ikke er ME-relaterte. En bedre struktur på dagene og mer tro på at jeg kan, er veien jeg forsøker å holde ved like. Om jeg ikke tenker slik blir jeg diagnosen, blir mitt eget problem og sperrer utsikten mot det jeg ønsker.

Drømmene favner mye.

¨¨

Trips and trics har skrevet om misunnelse, les gjerne hos henne. Du må også få med deg innlegget til Rønnaug Tenker jeg feil hele tiden, eller? Hvis du orker enda mer lesing vil jeg vise deg gjesteinnlegget jeg skrev til fjellcoachens blogg Om personlig verdihieraki, ME og muligheter.

Mestring, drømmer og håp

Gresset er grønnere på jobb

Nå er jeg klar for å jobbe!

.. tenker jeg mens jeg drikker restene av kopp nummer tre med te. Jeg surfer litt på stillingsannonser og er innom en rekke organisasjoner, setter av litt tid til forestillingen om hva arbeidslivet kan tilby meg og hvor ettertraktet jeg antakelig er.

Ettersom tiden går øker bevisstheten om alle fordelene jeg har og hvor mye kompetanse jeg har tilegnet meg gjennom årene jeg har gått (sittet!) hjemme. Jeg har virkelig ikke ligget på latsiden, all den tiden jeg har vært noe i nærheten av våken.

Selvtillitten har ikke lidd noe nød – tvert imot har den vokst – og dårlige minner og erfaringer har blitt liggende der de oppstod – et sted for mange år siden. Noen ganger, bare noen, kommer de tilbake; som sleipe slanger brer de seg rundt meg med påminnelsen om alt jeg har gjort feil, alle svarene jeg aldri kom på før lenge etter de skulle vært avgitt og hvor dårlig jeg var til praktisk utførelse av fysisk arbeid. Jeg var alltid på etterskudd selv om jeg jobbet hardt hele tiden. Faktiksk brukte jeg all fritid på jobben – selv når jeg ikke var der. Disse minnene er likevel bare minner og har lite med min nåværende virkelighet å gjøre.

Dagene har få timer før ‘kveld’ er riktig benevnelse; døgnet er feil dimensjonert. Døgnrytmen er alternativ. Likevel ser jeg standhaftig for meg at jeg er ønsket på mange arbeidsplasser; likevel forestiller jeg meg at jeg snart er klar for å jobbe igjen. Viljen kunne kanskje klart 200 % stilling? Det er ikke noe i veien med selvbildet, iallfall, eller kanskje det er overskudd av kreativitet som lurer meg?

Behovet for betydning er påtrengende, å gjøre nytte for meg insisterende. Å bli sittende med fingrene på tastaturet gir mening, men det ville gitt enda mer mening dersom det var en pris på prestasjonene.

Alle går på jobb, mens jeg blir sittende. Hjemme. Alene. Det er langt nær så spennende som på film. Drømmen om jobben er levende, men samtidig fjern. Jeg vet ikke lenger hvordan det er å jobbe – hver dag. Iallfall ikke i vanlig forstand: Å jobbe for noen, å få betalt for innsatsen.

Gresset er grønnere på jobb! Jeg tror antakelig det er både mer givende og mer selvbekreftende enn det faktisk er, for selv om jeg husker alt slitet, vet jeg samtidig at jeg aldri fungerte helt normalt mens jeg jobbet. Jeg har rett og slett liten erfaring med å jobbe med normalt energinivå. Bildet mitt av yrkeslivet er kanskje mest av alt en forestilling?

Jeg er villig til å finne det ut. Jeg må bare bli normal først.

 

 

 

Mestring, drømmer og håp

Velg en identitet

Jeg leser og forsøker å samle hode og hender slik at noen ord kommer ned på skjermen. Jeg forsøker å lage sammenheng mellom det jeg skriver og det du skriver, men underveis sovner hodet mens fingrene taster videre. Resultatet er det ikke lett å si noe om.

«Velg en identitet» står det når man har skrevet ferdig sin kommentar til en blogspot-blogg. Er det slik det er, undrer jeg, kan man virkelig velge sin identitet?

Når det gjelder blogspot sine alternativer er valget enkelt å ta, men ellers i livet? Jeg vet ikke hvor lett det er, men jeg vet at vi har stor makt til å definere oss selv, til å velge ut de egenskapene som gjør at vi fremmer det beste av oss og ikke bukker under for velfungerende menneskers minstekrav til seg selv. Vi lever i samspill med andre hele tiden og påvirkes uten at vi er det bevisst. Denne påvirkningen kan gjøre at vi ikke føler oss bra, for det blir så synlig og tydelig for oss selv at vi ikke strekker til. Jeg kjenner på det selv av og til. Heldigvis kjenner jeg ikke så ofte som tidligere på det; livskvaliteten er bedre og mer stabil. Og jeg tror det er fordi jeg har jobbet intenst med å ikke la meg styre av det som ikke er bra for meg, med å ikke være redd for å være synlig. Noe av det holder meg fremdeles tilbake, og i noen perioder mer enn andre; jeg er fremdeles underveis.

Jeg vet ikke om man kan velge sin egen identitet, men ofte er det slik at man kan velge hvem man vil omgås og dermed hvem man påvirkes av. Jeg tenker at det er lov å velge bort mennesker som har negativ innflytelse på seg. Da er man ikke slem, men man respekterer seg selv og beskytter seg selv.

Vi kan ikke redigere verden etter våre lyster og behov, men noen uromomenter kan vi fjerne. Vi kan ikke velge identiteten vår fullstendig, men vi kan gjøre noen justeringer som  dreier fokuset bort fra det som er uheldig og mot det som har oppbyggende effekt. Det er små endringer som bidrar til en litt endret identiet. Vi er mer enn det vi ikke er. Vi er mer enn våre begresninger og det er dette andre vi må feste blikket mot, når vi har fått øye på hva det er. Holde fast ved det og styrke det slik at det som er oss er knyttet til det som er bra.

Det handler om å forstå ting riktig; riktig på den måten av det stemmer overens med det magefølelsen forteller og den veien en ønsker å gå. Det handler om hva vi legger vekt på og hvilken historie vi forteller om oss selv, hva historien sier om selvbildet vårt.

Det handler om å ha overskudd nok til å kunne gjøre bevissthetsjobben og skjønne hvordan en kan ta grep.

Det handler ikke om å være positiv eller negativ, men å være tro mot egne følelser og følge sin egen prosess. Bare en selv kan finne sin egen rytme, men noen ganger trenger vi litt hjelp for å komme igang.

Livet som det er

Jeg har nesten sluttet å være redd

Jeg har nesten sluttet å være redd for å ikke bli forstått, for ikke å kunne forklare meg presist nok eller utdypende nok. Jeg har nesten sluttet å være redd for andres fordømmelse. Jeg har nesten sluttet å trekke meg unna når ting blir vanskelig og ordene stopper opp, når jeg føler at jeg utviskes fordi noen krever definisjonsmakten. Og gjør meg maktesløs.

Jeg har nesten sluttet å trenge stillheten for å finne meg selv, for å få bekreftet at jeg fremdeles er den jeg er. Jeg har nesten sluttet å trenge andres tilbakemeldinger for å oppleve at jeg betyr noe, at det jeg gjør er bra. Jeg har nesten sluttet å være redd for å bli brukt dersom jeg viser en del av hvem jeg er. Jeg har nesten sluttet å gjemme meg bort, i meg selv.

Jeg har nesten sluttet å være redd for å få tillit og for å bety noe for andre, for å være en del av noe større enn meg selv. Trusselen om å utslettes fra sin egen bevissthet har krympet, jeg tåler mer.

Alle forsøkene, all tvilen og skepsisen jeg ble møtt med gjorde jeg til min egen og ble god på det. Veldig god. Den er innebygd og forankret. Jeg finner feilene på sekunder.

Selvkritikken er ikke bare negativ, den er ikke noe som hemmer når man lærer seg å bruke den konstruktivt. Kall det gjerne vurderingsevne, det låter bedre. Selvkritikken fører meg videre, på samme måte som selvtillitten gjør det. Jeg må bare finne den først og holde fast ved den.

Andres makt blir mindre jo mer sosial jeg er, jo mindre jeg holder fast ved mitt eget. Jo mer jeg deler, jo mer kommer jeg ut av meg selv, jo mindre redd blir jeg.

Jeg trodde det var motsatt, at jeg måtte holde hardt fast ved mitt eget for å ikke viskes ut, for å ikke miste vilje og vett, men ved å tviholde på meg selv overlates jeg til mitt eget univers og forblir der. Ved å dele blir jeg større og ikke mindre, jeg blir helere og mer takknemlig fordi jeg tillater andre å dele det gode med meg. Tillit. Jeg er likevel redd et sted der inne, tenker at dette kommer jeg til å ødelegge, ting blir knust.

Er jeg verdig? Tåler jeg det? Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg vil ikke gjemme meg bort, jeg jobber med det hver dag. Jeg slåss mot den sørlandske janteloven, den som forteller at jeg skal gjemme meg bort og fortelle mye mindre. Helst skal jeg bøye meg i skam og bli der. Den som holder meg nede og på plass slik at selvbildet kan holdes frynsete og kontrollert.

Å dele er ikke å gi bort og bli mindre selv, å dele er å formidle og strekke seg ut og si at det er nok, og godt nok, å bare være. Likevel ligger redselen der, på varierende steder, den rugger og flytter seg, sender tvilen gjennom kroppen og fyrer opp under de tvilsomme sørlandske genene som utsletter den jeg er, som nører opp om skepsisen til meg selv og det jeg driver med.

Det jeg driver med, all denne formidlingen, er å kvitte meg med negativiteten, det som har en uheldig effekt på meg og la det jeg vet er viktigst få lov til å være det. Ikke la det gamle skrotet, som sier skjul deg, gjem deg bort, forsvinn! få den plassen, men utfordre og holde fast ved troen på at det jeg har å komme med faktisk er viktig, både for meg selv og dem som leser alle tekstene mine. Jeg liker å tro at det jeg gjør har betydning og at mine små bidrag kan virke oppløftende eller treffe noen dypt en gang i blant.

Jeg har nesten sluttet å være redd, det er fremdeles noen rester igjen. Rester som sier ikke publiser dette, som ber meg gjøre noe annet, noe nyttig. Rester av en gammel sørlandsk jantelov som forteller meg at svakhet skal skjules, ikke vises fram. At ved å gjøre det risikerer jeg sosial utstøtelse og å bli syntes synd på, å bli sett rart på og fryktet. Dette bryr meg ikke lenger, men under tøffheten finnes den lille, sårbare som tviler, som fremdeles synes at det jeg gjør er temmelig bortkastet og lite verdig.

Tar det slutt når jeg fortsetter å trosse det? Jeg tror det. Jeg vil ikke være redd.

Leve med ME

Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.