Livet som det er

Hvordan fortelle om seg selv?

Jeg vet ikke hvorfor, men jevnlig kommer noen til bloggen med søkerordene «hvordan fortelle om meg selv». Derfor tenkte jeg å skrive noe om hva man kan si.

Hva man kan fortelle om seg selv er både en stor og en liten oppgave.

Som blogger

Som blogger legger jeg vekt på det som er relevante for bloggen. Den som skriver en fotballblogg trenger ikke skrive at han eeeelsker å strikke sokker, men hei det kunne blitt en artig vri på bloggen! Hvordan vi presenterer oss selv i bloggs form vil antakelig bli lest mange ganger, så derfor kan det være lurt å tenke gjennom hva en vil at andre skal vite.

Jeg synes det er fint å lese OM-delen av blogger, fordi det gir litt informasjon om hvem bloggeren er. I en bokblogg er det relevant om personen har utdannelse eller jobber med litteratur. I en treningsblogg er det relevant om personen har trenerkompetanse eller om hun er profesjonell idrettsutøver. Slik informasjon er realt å opplyse om, men en må være klar over at det forventes mer, og at troverdigheten er større dersom en presenterer seg som fagperson. Dersom en presenterer seg som fagperson ligger det et annet ansvar på bloggeren enn om man «bare» er privatperson. En representerer ikke bare seg selv, men er også representant for yrket sitt, eventuelt arbeidsplassen sin. En bør tenke over hvorfor en vil ta med yrkestittel/utdannelse. I de tilfeller bloggeren bruker bloggen til å  selge produkter skal dette informeres om.

Ingen er bloggen

Når man leser blogger er det viktig å ha i mente at ingen er selve bloggen, det som står der vil alltid være et utvalg av evner og personlighet. Derfor skal en være forsiktig med å konkludere etter å ha lest en blogg, men heller stille seg åpen og undrende.

I privaten

Jeg tror noen som kommer hit grunnet de nevnte søkerordene er i usikre på hva de er, når jobb ikke lenger er en del av livet. Når man har en sykdom som ikke lar seg skjule (enten den er lett å se eller den tar så mye tid at yrkesliv er utelukket), kan det bli krevende å finne den nye seg. De trygge temaene kan ikke brukes, så hva gjør man da?

Jeg tenker at vi oftere burde spørre folk hvem de er og ikke hva de er, hva de jobber med. Å bli assosiert med yrket sitt, eller arbeidsplassen er for mange en belastning. Jeg vet om folk som jobber på NAV som unnlater å nevne det, men omskriver det til «jobber på kontor» eller «jobber med mennesker», eller noe annet som antakelig ikke appellerer til videre utspørring. Det samme kan leger og psykologer fortelle om: Det er ikke gitt at man er levende opptatt av yket sitt på fritiden og langt mindre opptatt av ukjente menneskers tarmsykdommer..

De fleste er opptatt av noe mer enn jobben. Noen synes det kan være befriende å slippe jobbprat når man ikke er der.

Kanskje burde vi vær mer opptatt av hva vi engasjeres av, hva vi liker å drive med? Det er et stort spørsmål som kan fylles med mye, også jobbstoff, for den som ønsker det.

Som jobbsøker

Jeg tenker at som jobbsøker må en fortelle om de sidene ved seg selv som etterspørres av arbeidsgiver. Før et intervju bør en sette seg inn i hva arbeidsplassen søker, hva de driver med og hva slags utdannelse og yrkesbakgrunn medarbeidere har. Hva er det med nettopp meg som er interessant for den aktuelle arbeidsplassen? Ta med det som er relevant, og lær deg noen avslapningsteknikker som gjør at du får ut den du er der innenfor nervøsiteten. Du kan også lese gjesteblogginnlegget mitt om personlig verdihieraki og kanskje finne noen tips der? Husk at selv om du er arbeidssøker, er du ikke mindre verdifull enn arbeidsgiveren!

Jeg kan mene og tenke en del om dette, men er ingen profesjonell yrkesveileder eller hodejeger, men det er Morten Besshø, så les gjerne i bloggen hans om du trenger konkrete tips og utdyping av disse.

Til slutt

Det er så lett å tro at vi er bare, men ingen mennesker er det. Vi er komplekse og mest sannsynlig kjenner vi bare en liten bit av oss selv. Det er i samspill med andre, og når vi får en stille stund for oss selv, at vi vokser og blir kjent med nye sider. Ulike mennesker får fram disse ved oss. Jeg synes det er spennende og fascinerende! Det gjør at vi alltid kan vokse litt mer, alltid kan oppdage mer. Og det tar ikke slutt selv om livet er svært begrenset. Når kapasiteten vender tilbake, er muligheten der igjen. Selv når livet ser ut til å stå stille, er vi i forandring.

~~

Var dette nyttig? Gi meg gjerne en tilbakemelding!

Mestring, drømmer og håp

Vokt deg for misunnelsen!

Selv om livet mitt er godt innenfor smale rammer, er det ikke til å komme bort ifra at jeg gjerne skulle sprengt rammene og løpt min vei.

Noen dager blir jeg «allergisk» mot andres lykke, andre dager blir jeg «allergisk» mot andres tunge livsberetninger. Jeg orker det ikke og skyver det vekk. Det lykkelige minner meg på alt jeg ikke får ta del i. Det tunge provoserer, noen ganger, fordi jeg ikke vil forholde meg til den delen av andres liv, som minner meg om hvordan mitt er. Andre menneskers tekster og statusoppdateringer påvirker. Jeg må velge mine påvirkninger, men noen ganger blir dem pådyttet meg.

En bortgjemt og tabubelagt følelse er misunnelsen. Jeg kjenner jeg har den i meg. Selv om jeg unner andre den lykken de opplever, sitter det en liten gretten gubbe i meg som helst vil ha det hele selv – uten å gjøre noe for det. Ironisk nok blir man ikke tilfreds uten å gripe om det gode i seg selv og ta det inn i varmen: kikke godt på det og la det vokse slik at det blir historien om eget liv istedenfor alle tapene og nederlagene. Å virkelig se det gode framfor det sure er vanskelig, for noen ganger svulmer det opp og legger seg som et tungt tak over det som gir glede og muligheter for vekst. Misunnelsen handler kanskje dypest sett om mindreverdighetsfølelse og manglende tro på at en selv kan oppnå det samme som dem vi anser for å være suksessfulle?

I mange tilfeller er det sant, jeg kan ikke oppnå hva som helst bare fordi jeg vil det sterkt. I mange tilfeller får folk ting gratis som jeg har strevd lenge for – uten å få tilsvarende resultater og det kjennes ikke godt. Jeg har en forestilling om at resultatene skal gjenspeile innsatsen. Hvorfor er det ikke slik?

Til tross for optimisme og bevissthet, tillater jeg meg selv og andre å sette ord på de mørke dagene. Jeg tror det er helsefremmende å kunne forholde seg til følelsene som de er, ikke slik mange mener de burde være. Når jeg føler at andre har suksess på suksess og fyker av gårde gjennom livet, mens jeg fremdeles sitter i samme hjørnet av sofaen, så bestemmer jeg meg for at det er lov å synes det er kjipt.

Når jeg bare kan råde over en flik av livet er det lett å bli gretten. Det er så mye som er borte! Det er så mye jeg ikke kan lenger. Men: Skal jeg stoppe ved det? Skal livet mitt dreie seg om alt det jeg ikke kan mer? Skal jeg henge alt på ME-en? Skal ME-en min være en unnskyldning?

For alle er det slik at det er mer vi ikke kan enn vi kan. Det som skiller dem som oppnår mye fra dem som ikke gjør det er ofte standhaftighet, pågangsmot, at det er noe i dem som på en måte drar ressursene opp og frem. Jeg tror mange av oss stopper med tanken på hva vi vil – uten å la det bli til jobbing mot målet. Det er tanken på å gjøre som får næring og ressursene strander uten resultater. Vi stagnerer.

Jeg jobber for å ikke falle i misunnelsen, altså med å ikke legge så mye vekt på det jeg ikke får til og som jeg savner i møtet med andre, slik at jeg ikke klarer å glede meg på deres vegne. Jeg jobber mot misunnelsen og skyver kraften over mot det jeg kan, det jeg har makten over. Jeg jobber med å ikke la ME-en være en grunn og en unnskyldning, for selv om den er mye er den ikke alt. Jeg kan få til mye likevel. Jeg må bare tro det nok og jobbe nok, for å sprenge grensene som ikke er ME-relaterte. En bedre struktur på dagene og mer tro på at jeg kan, er veien jeg forsøker å holde ved like. Om jeg ikke tenker slik blir jeg diagnosen, blir mitt eget problem og sperrer utsikten mot det jeg ønsker.

Drømmene favner mye.

¨¨

Trips and trics har skrevet om misunnelse, les gjerne hos henne. Du må også få med deg innlegget til Rønnaug Tenker jeg feil hele tiden, eller? Hvis du orker enda mer lesing vil jeg vise deg gjesteinnlegget jeg skrev til fjellcoachens blogg Om personlig verdihieraki, ME og muligheter.

Media, samfunn og meninger

Ulikt liv, samme verdi

Jeg har begynt å lese bloggen til Tinteguri, som egentlig heter Anita Krohn Traaseth og er toppsjef i Hewlett-Packard Norge. Hun blogger både om privatlivet, men mest av alt om jobben.

Anita er på en helt annen plass i livet enn jeg. Hun er blant de «vellykkede». Avstanden mellom oss er et par tastetrykk på nett, men avstanden i status kan knapt nok måles. Jeg burde kanskje skamme meg eller føle meg mindreverdig, men jeg gjør ikke det.

Det begynner å gå opp for meg at min verdi som menneske ikke måles i alt jeg ikke er, det måles ikke i hvor pengene mine kommer fra eller hvor mange venner og «venner» jeg har. Det måles heller ikke i mine venners status, som hus og lønn. Jeg vet ikke engang hva vennene mine tjener, det betyr ingenting.

Det som betyr noe er hvordan jeg har det, hvordan jeg tillegger livet mitt verdi. Det som betyr noe er at jeg vises respekt og dermed kan føle meg verdifull. Det som betyr noe er at jeg er tilstede i det livet jeg har fått og bruker de mulighetene som ligger der foran meg og fortsetter å lete etter flere.

Jeg leser bloggen til Tinteguri og tenker: Her kan jeg lære, jeg kan finne ressurser i meg selv og løfte meg videre oppover, slik at jeg blir enda mer klar den dagen muligheten gis meg av andre: den dagen alt jeg har tillært meg kan brukes i det andre vil kalle en jobb. En inntektsgivende jobb.

Jeg daler ikke lenger nedover i mitt personlige verdihieraki når jeg leser «vellykkede» menneskers fortellinger. Jeg inspireres av dem og henter ut akkurat det som appellerer mest, egenskaper jeg kan finne i meg selv.

Jeg leser og jeg tenker; at dersom ydmykheten blir borte, dersom budskapet skrapes ned til: Du kan hvis du vil, dersom du jobber hardt og er snill, ja dersom det budskapet dukker opp gjør også jeg det, for jeg vet at uansett hvor mye en jobber så er det kroppslige utgangspunktet ulikt – ikke fordi jeg ikke tar vare på kroppen eller har frynsete vilje og tro, men fordi jeg ikke har vært så heldig som hun har.

Forskjellen mellom oss mennesker er ikke alltid så stor som vi tror. Vi har lett for å se oss blinde på det ytre, men når alt kommer til alt; når man må skrelle inn til margen for å klare en eneste dag til –  og det varer lengre enn en trodde en skulle holde ut – ja, da skjønner en at det ytre bare er pynt og fjas. Innenfor er det mer som er likt enn ulikt.

**

Hvis du liker dette innlegget må du gjerne dele det med andre, jeg sier i så tilfelle takk!

Refleksjoner rundt behandling og bedring

Hvem var jeg og hvem er jeg blitt?

Jeg kan ikke gi deg en dato for når jeg fikk ME, for ingen ringte på min dør og sa værsågo’. Jeg kan ikke si når endringen kom, når livet begynte å leves langsomt. Det utviklet seg gradvis og det eneste jeg kan tidfeste konkret er når jeg ikke kunne jobbe mer.

Therese sier i dette blogginnlegget at det har tatt tid å bli kjent med den energiløse delen av seg selv, og at hun er overrasket over hvem hun er blitt. Den hun har blitt ligner ikke helt på den hun var. Dette var interessante tanker, synes jeg. Er det slik at man blir noe annet når man har levd med kronisk, funksjonsnedsettende sykdom over tid? Eller kan det være slik at man utvikler seg som man uansett ville gjort, men i et annet tempo?

Jeg har tenkt på hvordan min egen utvikling har vært de siste fem årene. Et interessant tankeeksperiment i seg selv, for hvor mange oppsummerer livet sitt og reflekterer over hvordan det har blitt med fem års mellomrom?

Når mye av identiteten ligger i hva man kan og jobben man har, blir tomrommet stort når dette blir borte. Det kan sammenliknes med en krise i psykologisk forstand. Fra krise til nyorientering kan det gå lang tid og være svært utfordrende for mange. Særlig for dem som ikke har erfaring med personlig endring, selvanalyse og som ikke har utviklet evnen til å finne konstruktive løsninger på livskriser. Å få, eller utvikle, ME er en livskrise!

Å tilpasse seg et liv i passivitet har gjort at jeg har måtte lete etter interesser som kunne la seg kombinere med sofalivet. De første årene styrte den objektive fornuften mer enn den gjør nå, jeg leste faglitteratur og dette var hele tiden prioritert når kapasiteten tillot det. Om jeg ikke hadde kapasitet til det, presset jeg meg gjennom sidene i boken likevel, men lærte vel ikke noe særlig. Fokuset var å ikke måtte starte helt på nytt den dagen jeg skulle begynne å jobbe igjen. Sett tilbake var jeg både innbitt og overoptimistisk den gangen.

Gjennom påbudte passive år har jeg raskere fått kontakt med den kreative siden av meg. Den er fullstendig ufornuftig objektivt sett, men den gir meg livskvalitet og livsinnhold. Om jeg skulle klare å karre meg tilbake i jobb har jeg lært noe underveis, selv om det ikke er faglig rettet. Jeg har blitt tryggere på at jeg kan noe jeg ønsker å kunne. Noen år med skrivetrening kan alltids brukes til noe. Jeg har fått en viss privat litterær utdanning og jeg har fått nettkunnskap, da særlig i sosiale medier. Den kunnskapen har jeg definitivt utviklet etter jeg ble ufrivillig hjemmeværende!

Jeg liker bedre «den gode samtale» enn diskusjoner, det er en naturlig konsekvens av dårligere kognitiv fungering, men engasjementet er like intenst som da jeg klarte å opprettholde tempo over tid, slik at diskusjoner var mulig.

Jeg har utviklet andre sider av meg enn jeg tror jeg ville gjort dersom jeg ikke ble ME-nedlagt da jeg gjorde det. Det er sider som handler om selvutvikling og selvrealisering, som i et annet liv kanskje ikke ville vært mulig å realisere så tidlig. Eller kanskje jeg med vanlig energi ville hatt kapasitet til begge deler?

Å tenke seg hvordan livet uten ME ville vært, klarer jeg ikke. Å ha energi til både det nødvendige og det man ønsker seg, overgår min forestillingsevne.