Livet som det er

Jeg har nesten sluttet å være redd

Jeg har nesten sluttet å være redd for å ikke bli forstått, for ikke å kunne forklare meg presist nok eller utdypende nok. Jeg har nesten sluttet å være redd for andres fordømmelse. Jeg har nesten sluttet å trekke meg unna når ting blir vanskelig og ordene stopper opp, når jeg føler at jeg utviskes fordi noen krever definisjonsmakten. Og gjør meg maktesløs.

Jeg har nesten sluttet å trenge stillheten for å finne meg selv, for å få bekreftet at jeg fremdeles er den jeg er. Jeg har nesten sluttet å trenge andres tilbakemeldinger for å oppleve at jeg betyr noe, at det jeg gjør er bra. Jeg har nesten sluttet å være redd for å bli brukt dersom jeg viser en del av hvem jeg er. Jeg har nesten sluttet å gjemme meg bort, i meg selv.

Jeg har nesten sluttet å være redd for å få tillit og for å bety noe for andre, for å være en del av noe større enn meg selv. Trusselen om å utslettes fra sin egen bevissthet har krympet, jeg tåler mer.

Alle forsøkene, all tvilen og skepsisen jeg ble møtt med gjorde jeg til min egen og ble god på det. Veldig god. Den er innebygd og forankret. Jeg finner feilene på sekunder.

Selvkritikken er ikke bare negativ, den er ikke noe som hemmer når man lærer seg å bruke den konstruktivt. Kall det gjerne vurderingsevne, det låter bedre. Selvkritikken fører meg videre, på samme måte som selvtillitten gjør det. Jeg må bare finne den først og holde fast ved den.

Andres makt blir mindre jo mer sosial jeg er, jo mindre jeg holder fast ved mitt eget. Jo mer jeg deler, jo mer kommer jeg ut av meg selv, jo mindre redd blir jeg.

Jeg trodde det var motsatt, at jeg måtte holde hardt fast ved mitt eget for å ikke viskes ut, for å ikke miste vilje og vett, men ved å tviholde på meg selv overlates jeg til mitt eget univers og forblir der. Ved å dele blir jeg større og ikke mindre, jeg blir helere og mer takknemlig fordi jeg tillater andre å dele det gode med meg. Tillit. Jeg er likevel redd et sted der inne, tenker at dette kommer jeg til å ødelegge, ting blir knust.

Er jeg verdig? Tåler jeg det? Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg vil ikke gjemme meg bort, jeg jobber med det hver dag. Jeg slåss mot den sørlandske janteloven, den som forteller at jeg skal gjemme meg bort og fortelle mye mindre. Helst skal jeg bøye meg i skam og bli der. Den som holder meg nede og på plass slik at selvbildet kan holdes frynsete og kontrollert.

Å dele er ikke å gi bort og bli mindre selv, å dele er å formidle og strekke seg ut og si at det er nok, og godt nok, å bare være. Likevel ligger redselen der, på varierende steder, den rugger og flytter seg, sender tvilen gjennom kroppen og fyrer opp under de tvilsomme sørlandske genene som utsletter den jeg er, som nører opp om skepsisen til meg selv og det jeg driver med.

Det jeg driver med, all denne formidlingen, er å kvitte meg med negativiteten, det som har en uheldig effekt på meg og la det jeg vet er viktigst få lov til å være det. Ikke la det gamle skrotet, som sier skjul deg, gjem deg bort, forsvinn! få den plassen, men utfordre og holde fast ved troen på at det jeg har å komme med faktisk er viktig, både for meg selv og dem som leser alle tekstene mine. Jeg liker å tro at det jeg gjør har betydning og at mine små bidrag kan virke oppløftende eller treffe noen dypt en gang i blant.

Jeg har nesten sluttet å være redd, det er fremdeles noen rester igjen. Rester som sier ikke publiser dette, som ber meg gjøre noe annet, noe nyttig. Rester av en gammel sørlandsk jantelov som forteller meg at svakhet skal skjules, ikke vises fram. At ved å gjøre det risikerer jeg sosial utstøtelse og å bli syntes synd på, å bli sett rart på og fryktet. Dette bryr meg ikke lenger, men under tøffheten finnes den lille, sårbare som tviler, som fremdeles synes at det jeg gjør er temmelig bortkastet og lite verdig.

Tar det slutt når jeg fortsetter å trosse det? Jeg tror det. Jeg vil ikke være redd.

16 thoughts on “Jeg har nesten sluttet å være redd

  1. Du er den modigste dama jeg kjenner Anne-Helene, og den jobben du har gjort er det flotteste jeg noen gang har sett! Jeg vil stå i evig takknemlighet til det du har gjort. Ord blir fattige……………

    Lik

  2. Anne-Helene! Det slår meg hver gang, du er utrolig god til å formidle! Det kan sikkert være stunder da du er usikker på om det er noen vits, men det er det så absolutt! Du har så mye å dele som du kan være stolt av, og jeg er takknemlig for å få lov til å lese.

    Lik

  3. En god og modig tekst du har skrevet! Er født brautende bergenser og har etter hvert blitt boende i nord-Norge, så å si fra har jeg ikke hatt problemer med. Men da jeg ble syk måtte jeg leite etter betydningen min på nytt. Hva nå når jeg ikke gjorde noe? Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som får meg til å være betydningsfull. På samme måte er du også betydningsfull, for dem rundt deg og for oss som leser bloggen din 🙂 Fortsett å ikke være redd! Ingen mennesker skal være nødt til å gjemme seg bort og skamme seg. Masse lykke til 🙂

    Lik

  4. Takk for ord som jeg kjenner meg igjen i. Særlig i den første delen, med alle dine nesten-er. Jeg leste og var spent på hvor dette ville ende. Så det var et sug her, for meg.
    Når det gjelder redsel, ja så undrer jeg om det er noe som jeg for min del må leve med. Men ikke på den måten at det lammer meg.

    Lik

  5. Kjenner meg så utruleg godt igjen i det du skriv Anne-Helene! For eigen del gøymer eg meg framleis for verda. Eg bloggar anonymt, og opplever at det gjer så godt så godt å sette ord på alt dette eg går og tenker på inni meg, og eg har delt bloggen min med mine aller næraste, som veit at det er eg som skriv. Eg håpar at gjennom å skrive, skal eg ein dag ha sortert nok, vere trygg nok i meg sjølv, til å stå for alt dette i det offentlege rom også! Berre om vi tør å snakke om desse tinga, kan vi håpe på at det blir betre. Så tusen takk for at du skriv, du er modig og går foran med eit strålande eksempel. Eg håpar å sakte men sikkert kome slepande etter 😀 (((goklem)))

    Lik

    1. Silja

      Så bra at du har funnet en måte som fungerer for deg og at du jobber for å bli tryggere i deg selv. Livet blir enklere å leve når en er trygg i seg selv og det blir lettere å treffe folk når en ikke undertrykker deler av seg selv eller har behov for å fremstille seg på sosialt aksepterte måter, men vet hvem en selv er og tør holde fast ved det.

      Alle har sin individuelle prosess, ting tar tid og ender ikke nødvendigvis der man trodde det skulle.

      Lik

  6. Denne var bra. Innerst inne er vi jo alle sårbare frisk som sjuk som ung som gammel som statsminister som det meste, tipper til og med Kongen e sårbar inni der ett sted!

    Give a shit! sier æ nu bare – alle må få lov å være akkurat den en e. kan andre ikke akseptere det så trenger det nu jammen ikke være mæ eller dæ eller oss det e feil på…

    Synes at du skriver fine tekster og så bra formulert – heldige du 😀

    😀 *stoor klæms*

    Lik

  7. Dette er ikke en ME-tekst, men jeg synes den passer godt inn her på bloggen likevel. Jeg tror nok alle kan kjenne seg igjen i mer eller mindre, alle er vel redde for noe?

    Teksten er privat, og den krever, men kanskje nettopp derfor tar den meg videre og jeg blir mer modig av å våge og presse meg litt. Jeg er i utvikling.

    Mange har lest dette og jeg tenker at å formidle på denne måten kan ha en hensikt for flere enn meg selv. For å dele dette med mange som kjenner meg, og mange som vagt vet hvem jeg er, ER å risikere. Men nettopp denne risikoen gir meg enda færre grunner til å gjemme meg bort. Jeg blir mindre og mindre redd for å vise hvem jeg er, med hele meg, når jeg ikke gjemmer bort det man helst skal skjule.

    Takk til alle som har delt teksten og som på den måten har hjulpet meg enda lengre ut av min egen flaue hule.

    Lik

  8. Hurra.
    For deg.
    For at du våger.
    Og for at du ser at du ikke trenger være redd.
    Nå blir det lettere. For deg. Og kanskje dem rundt deg også.
    🙂
    Klem fra Sørlandet 😉

    Lik

  9. Modig er du!
    Det nok mange begrensninger vi påfører oss selv- helt uten grunn – fordi det forventes av oss.
    Å vokse opp i samfunn med mange uskrevne regler hemmer.
    Alle steder har vel «sitt». Men av og til er det en fordel å ha vokst opp som blokkbarn i Oslo 🙂

    Ønsker deg en god uke

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s