~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger
Kulden kommer innenfra
setter avtrykk på puter og pledd
Jeg stirrer
med øyne åpne
til
mørket kommer
og
tankene slukner.
Aktivitet leder til stillhet,
stillheten skaper avstand.
Usynlige stengsler
merkes
ikke
før de har nådd full høyde.
En tvil skaper seg plass,
bruker meg som bolig
Innestengt uttrykk,
rester av sjenanse
Alene igjen
Jeg har nesten sluttet å være redd for å ikke bli forstått, for ikke å kunne forklare meg presist nok eller utdypende nok. Jeg har nesten sluttet å være redd for andres fordømmelse. Jeg har nesten sluttet å trekke meg unna når ting blir vanskelig og ordene stopper opp, når jeg føler at jeg utviskes fordi noen krever definisjonsmakten. Og gjør meg maktesløs.
Jeg har nesten sluttet å trenge stillheten for å finne meg selv, for å få bekreftet at jeg fremdeles er den jeg er. Jeg har nesten sluttet å trenge andres tilbakemeldinger for å oppleve at jeg betyr noe, at det jeg gjør er bra. Jeg har nesten sluttet å være redd for å bli brukt dersom jeg viser en del av hvem jeg er. Jeg har nesten sluttet å gjemme meg bort, i meg selv.
Jeg har nesten sluttet å være redd for å få tillit og for å bety noe for andre, for å være en del av noe større enn meg selv. Trusselen om å utslettes fra sin egen bevissthet har krympet, jeg tåler mer.
Alle forsøkene, all tvilen og skepsisen jeg ble møtt med gjorde jeg til min egen og ble god på det. Veldig god. Den er innebygd og forankret. Jeg finner feilene på sekunder.
Selvkritikken er ikke bare negativ, den er ikke noe som hemmer når man lærer seg å bruke den konstruktivt. Kall det gjerne vurderingsevne, det låter bedre. Selvkritikken fører meg videre, på samme måte som selvtillitten gjør det. Jeg må bare finne den først og holde fast ved den.
Andres makt blir mindre jo mer sosial jeg er, jo mindre jeg holder fast ved mitt eget. Jo mer jeg deler, jo mer kommer jeg ut av meg selv, jo mindre redd blir jeg.
Jeg trodde det var motsatt, at jeg måtte holde hardt fast ved mitt eget for å ikke viskes ut, for å ikke miste vilje og vett, men ved å tviholde på meg selv overlates jeg til mitt eget univers og forblir der. Ved å dele blir jeg større og ikke mindre, jeg blir helere og mer takknemlig fordi jeg tillater andre å dele det gode med meg. Tillit. Jeg er likevel redd et sted der inne, tenker at dette kommer jeg til å ødelegge, ting blir knust.
Er jeg verdig? Tåler jeg det? Hvorfor skriver jeg dette?
Jeg vil ikke gjemme meg bort, jeg jobber med det hver dag. Jeg slåss mot den sørlandske janteloven, den som forteller at jeg skal gjemme meg bort og fortelle mye mindre. Helst skal jeg bøye meg i skam og bli der. Den som holder meg nede og på plass slik at selvbildet kan holdes frynsete og kontrollert.
Å dele er ikke å gi bort og bli mindre selv, å dele er å formidle og strekke seg ut og si at det er nok, og godt nok, å bare være. Likevel ligger redselen der, på varierende steder, den rugger og flytter seg, sender tvilen gjennom kroppen og fyrer opp under de tvilsomme sørlandske genene som utsletter den jeg er, som nører opp om skepsisen til meg selv og det jeg driver med.
Det jeg driver med, all denne formidlingen, er å kvitte meg med negativiteten, det som har en uheldig effekt på meg og la det jeg vet er viktigst få lov til å være det. Ikke la det gamle skrotet, som sier skjul deg, gjem deg bort, forsvinn! få den plassen, men utfordre og holde fast ved troen på at det jeg har å komme med faktisk er viktig, både for meg selv og dem som leser alle tekstene mine. Jeg liker å tro at det jeg gjør har betydning og at mine små bidrag kan virke oppløftende eller treffe noen dypt en gang i blant.
Jeg har nesten sluttet å være redd, det er fremdeles noen rester igjen. Rester som sier ikke publiser dette, som ber meg gjøre noe annet, noe nyttig. Rester av en gammel sørlandsk jantelov som forteller meg at svakhet skal skjules, ikke vises fram. At ved å gjøre det risikerer jeg sosial utstøtelse og å bli syntes synd på, å bli sett rart på og fryktet. Dette bryr meg ikke lenger, men under tøffheten finnes den lille, sårbare som tviler, som fremdeles synes at det jeg gjør er temmelig bortkastet og lite verdig.
Tar det slutt når jeg fortsetter å trosse det? Jeg tror det. Jeg vil ikke være redd.
Mellom senga og maten lurer jeg inn noen ord om verdighet. Jeg skriver og løfter meg opp, henger meg på en knagg av stolthet over å få til noe som strekker seg ut mot en person langt der ute jeg ikke kjenner.
I blant stopper jeg opp, tenker på hvorfor jeg gjør dette, hva vil jeg egentlig?
Synlig, kanskje for mye, hvisker en forræderisk stemme, mens jeg knuger meg mot den som vet hvorfor. Den gjemmer seg noen ganger, lar meg ikke mestre på den måten jeg mestrer best. Noen ganger må jeg kjenne etter, tenke etter, for å få tak i motivasjonen eller målet jeg ønsker å oppnå. Noen ganger snakker jeg strengt til meg selv for å konstantere at det som noen ganger virker meningsløst ikke er det, men en nødvendig innfallsvinkel og en nødvendighet for å bevare livskvaliteten. Jeg forsøker lime fast den siden av meg som vet hvorfor, som ikke tviler.
Bølger av kvalme avslører tingenes egentlige tilstand, minner meg på det jeg vet fra før; ting er ikke som jeg vil de skal være.
Mitt tilgjengelige rom, er delvis avstengt, det har krympet fra stort til ganske lite, stiller høye krav til selvdisiplin, og et blikk som må rettes langt fram. Det er ikke enkelt lenger, ting flyter ikke så godt som det gjorde, men det som løfter meg får tiden jeg har. Uten mening, uten livskvalitet, blir livet tungt. Jeg har vært der og vil ikke tilbake.
Så lenge jeg kan skrive fortsetter med det jeg startet på, med synliggjøring, med deling og fortellinger som viser den vonde siden av livet, den kanskje ikke mange snakker om. Den som gjør at ensomheten kjennes mindre intens.
Jeg har bestemt meg for å lage blogg, for å gjøre de tingene som betyr noe for meg og som bygger opp om ressursene mine.
En tynn liten skygge sitter bak venstre skulder med kritisk blikk og hvisker meg hvesende i øret, ganske forstyrrende er han. Er du sikker på at det er lurt, spør han, du burde heller gjøre noe fornuftig (husarbeid), du blir sikkert sliten, veeldig sliten.. Han messer på, lar meg ikke være i fred. I flere måneder har han plaget meg med det resultat at jeg har blitt sittende, redd for at han har rett. Jeg vil ikke bli liggende i ukesvis igjen, vil jeg vel?
Jeg vil ikke at noen skal misforstå og tro at jeg fungerer bedre enn jeg gjør fordi jeg er i stand til å skrive blogg. Å blogge er noe ganske annet enn å være i en jobbsituasjon som krever toveiskommunikasjon hele tiden. Å skrive det jeg tenker på og er opptatt av er noe ganske annet enn å svare på andres spørsmål, huske hva jeg sa i forrige samtale osv. Å blogge er rett og slett å slippe ut noe av det som befinner seg i hodet.
Jeg har bestemt meg for å drite i hviskingen hans, for å ignorere tankene om at jeg heller burde komme meg på jobb. Jeg har ingen jobb lenger. Jobben min består i å fungere optimalt hver dag, å få mest mulig positivt ut av energien min.
Jeg er ingen selvutnevt husmor, har aldri drømt om å være hjemme for å stelle i huset. Ei heller nå. Hvorfor har jeg da brukt så mye tid på husarbeid som jeg har?
Framover skal ting være annerledes, jeg skal gjøre det jeg liker best som fører meg videre i livet. Jeg skal bruke ressursene mine og la dem styre mine valg. Jeg skal bestemme selv, skru på alt lys og fjerne skyggene!
Melivetpaaslep 