Jeg vil være et godt medmenneske, men hver gang jeg prøver er det noe som knuser inni meg.
Jeg vil vise at jeg bryr meg, men når jeg spør Hva skjer? har jeg vanskelig for å ta imot svarene. Jeg glir unna.
Jeg vil forlate meg selv og bli meg selv igjen, vil gi det jeg ønsker å gi. Jeg vil slippe å være den som trenger når jeg mest av alt vil være der for andre. Jeg vil ikke trekke meg bort, men være tilstede så mye som jeg trengs. Omsorgsbehovet er forsterket, jeg vil gi.
Tanken er ikke alltid nok, noen ganger er det handlingene som teller. Noen ganger passer det så ulidelig dårlig å ha ME. Når det minst av alt handler om meg selv.
Så jeg trekker meg unna igjen, tviholder på det som ikke tar for mye energi. Jeg holder fast ved det som virker, slik at dem som trenger meg aller mest kan fortsette å ha meg.
Uttrykkene er stengt, de lagres et sted inne i meg. Når livet stabiliseres enda mer slipper de ut.
Så lenge de lagres blandes selvmedlidenheten med frisk frustrasjon. Og dem som er utenfor min innerste relasjonssirkel må vente. Enda lenger.
Melivetpaaslep 
Det er en kjent følelse! Jeg tror nok du er et godt medmenneske allikevel.
LikerLiker
Håper du ha rett i det, men så er det noen ganger der man ser at noen trenger at en ER der, men formen er for dårlig til å kunne være der. Det er ikke godt.
LikerLiker
Jeg vet…
LikerLiker
De vet nok innerst inne at du er der, og du hadde vært der mer hvis du hadde kunnet. Men ja, det kan komme mange skuffelser for begge parter, og det er så vondt! Men vi kan ikke gjøre noe med det..
LikerLiker
Det virker så utrolig teit å sitte der med sin slitne kropp når man helst skulle vært et annet sted. Det er liksom toppen av egoisme, sett utenfra. Kan en ikke bare ta pause fra slitenheten for en periode og heller hvile ut senere?
Vi er visst flere som har lignende erfaringer, dessverre!
LikerLiker
Du skriver: «Jeg vil slippe å være den som trenger når jeg mest av alt vil være der for andre». Jeg syns du er flink som greier å tenke slik, det forteller om sterk vilje. Men for å hjelpe andre, trengs det overskudd, og det vet du. Så ikke bebreide deg selv at du mangler overskudd. Men jeg skulle ønske at du fikk det… Klem!
LikerLiker
Ja, jeg vet, men det kjennes håpløst. Viljen er ikke svakere, men er blitt tøylet av erfaring og en sterkere (svakere) kropp. Derfor kan jeg ikke lenger presse meg til å gjøre det jeg har trang til å gjøre.
Klemmer tilbake!
LikerLiker
Ja, vinteren er en tung tid, man må gi tål og bare vente, holde ut..
LikerLiker
Jeg håper du har rett: At kroppen vil mer når lyset bruker større deler av dagen.
LikerLiker
Jeg kjenner meg sånn igjen i det ❤ Store gode klem til deg
LikerLiker
Klemmer tilbake på deg!
LikerLiker
Vi står i mange indre konflikter og sorger når livet er begrenset av sykdom. Vi kan bare gjøre så godt vi kan. Men det blir ekstra trist når noen i familjen har behov av ekstra hjelp. Min far er gammel og syk, og vi vet ikke hvor lenge vi får beholde ham. Det hadde vært fint med ekstraresurser nå.
LikerLiker
Det er plagsomt at en bare er halve seg selv, for selv om den delen kan bli stor og nye sider kan utvikles, er det likevel et savn å kunne bruke seg som tidligere.
Vondt å høre om faren din. Fysøren for en konflikt du står i! Stor klem til deg!
LikerLiker
Du ER et medmenneske! Det at du deler dine tanker og følelser viser jo nettopp dette! Du hjelper mange ved å dele.
Om det hjelper dine aller næreste håper jeg da inderlig, de leser nok bloggen din og de vet forhåpentligvis nok om ME til å forstå! ❤
LikerLiker
Joda, men det jeg deler er bare av meg selv, mine egne opplevelser. Det er noe annet å kunne ta initiativ og være aktiv overfor andre, der den andre kommer i fokus og er hovedpersonen. Og så er det dem som ikke er blant de nærmeste lenger, men som det er naturlig (iallfall for meg) å være tilstede for når spesielle ting oppstår. Det er sårt å ikke kunne gjøre. Det er vel noe med behovet for å kunne være slik jeg egentlig er.
LikerLiker
Det er en kjent og fæl følelse.
Men som min mor så kjærlig sa da jeg hadde skrevet et innlegg ganske likt dette, «det at du føler og sier dette viser så inderlig hvor glad du er i mennesker og hvor mye du bryr deg. Og så lenge vi vet dette, så er det omsorg nok!»
Jeg har lært viktigheten av å fortelle folk rundt meg at jeg bryr meg, selv om jeg ikke alltid er like flink til å ta kontakt eller hjelpe dem og vise omsorg på annet vis.
Sender en klem, er glad for å være en fast leser av din blogg, du hjelper meg ved å vise at jeg ikke er den eneste…
LikerLiker
Rørende, det moren din sa. Det er sikkert mye sant i det, men det gjør det ikke mindre vondt og uønsket.
LikerLiker
Du skriver godt om noe som er vanskelig. Og jeg kan dessverre kjenne meg igjen. Viljen er der, men styrken er fraværende. Lysten er der, men kreftene er borte. Sånn er det – men vi må ha tro på bedre dager -da vi igjen kan være enda mer tilstede. For sånn er det – noen dager går det jo over all forventning, andre dager, blir det til at man trekker seg unna – for å hvile.
Jeg opplever deg som et menneske som gir – uavhengig av sykdom – og du gir fordi du ønsker det. Og det i seg selv er helt nydelig. Som deg.
Ønsker deg en fin torsdag – og jeg håper du går en fin helg i møte også .klem herfra
LikerLiker
Noen ganger tenker jeg at det kunne være en fordel om psyken var bedre samkjørt med kroppen, men når jeg tenker jeg om så ville konsekvensen av det muligens vært for tung bør å bære.
Jeg klamrer meg til ordene, men må bli sterkere før jeg klarer å forholde meg til egen og andres sorg. I mellomtiden er blogg godt å ha, å dele er å få!
Takk så mye for at du la igjen litt energi her til meg!
LikerLiker
Ps. Det er en tid for alt – for å sitere min favorittbok (bibelen) 😉 Og noen ganger er det tid for å ta i mot – andre ganger, er det tid for å gi. Kan hende det er tid for å ta i mot – selvom du ønsker deg noe annet. Det kan komme….
LikerLiker
«Det er en tid for alt» – det er altså hentet fra Bibelen? Det ante jeg ikke. Hvilket bibelsted da? (om du ikke husker det trenger du ikke bruke energi på å finne det fram).
LikerLiker
Leser og gråter i gjenkjennelse.
«Så jeg trekker meg unna igjen, tviholder på det som ikke tar for mye energi. Jeg holder fast ved det som virker, slik at dem som trenger meg aller mest kan fortsette å ha meg.»
De ordene kunne ha vært mine, jeg gjør også slik.
Takk for at du deler, takk for at du er deg.
Du betyr, uten tvil, mye for mange og mer enn mye for meg.
Klem
LikerLiker
Så gode ord fra deg, Madam Ink! Jeg gjemmer dem på det stedet inni meg som trenger varme.
LikerLiker
De er fortjent!
Ofte sier ikke ord nok!
Leser en mellom linjene, ligger der en mulighet for en felles forståelse og samhørighet. Opplever det stadig her inne hos deg!
LikerLiker