Jeg vil være et godt medmenneske, men hver gang jeg prøver er det noe som knuser inni meg.
Jeg vil vise at jeg bryr meg, men når jeg spør Hva skjer? har jeg vanskelig for å ta imot svarene. Jeg glir unna.
Jeg vil forlate meg selv og bli meg selv igjen, vil gi det jeg ønsker å gi. Jeg vil slippe å være den som trenger når jeg mest av alt vil være der for andre. Jeg vil ikke trekke meg bort, men være tilstede så mye som jeg trengs. Omsorgsbehovet er forsterket, jeg vil gi.
Tanken er ikke alltid nok, noen ganger er det handlingene som teller. Noen ganger passer det så ulidelig dårlig å ha ME. Når det minst av alt handler om meg selv.
Så jeg trekker meg unna igjen, tviholder på det som ikke tar for mye energi. Jeg holder fast ved det som virker, slik at dem som trenger meg aller mest kan fortsette å ha meg.
Uttrykkene er stengt, de lagres et sted inne i meg. Når livet stabiliseres enda mer slipper de ut.
Så lenge de lagres blandes selvmedlidenheten med frisk frustrasjon. Og dem som er utenfor min innerste relasjonssirkel må vente. Enda lenger.
Melivetpaaslep 