Barn og familie

Savner å kunne gi omsorg

Jeg vil være et godt medmenneske, men hver gang jeg prøver er det noe som knuser inni meg.

Jeg vil vise at jeg bryr meg, men når jeg spør Hva skjer? har jeg vanskelig for å ta imot svarene. Jeg glir unna.

Jeg vil forlate meg selv og bli meg selv igjen, vil gi det jeg ønsker å gi. Jeg vil slippe å være den som trenger når jeg mest av alt vil være der for andre. Jeg vil ikke trekke meg bort, men være tilstede så mye som jeg trengs. Omsorgsbehovet er forsterket, jeg vil gi.

Tanken er ikke alltid nok, noen ganger er det handlingene som teller. Noen ganger passer det så ulidelig dårlig å ha ME. Når det minst av alt handler om meg selv.

Så jeg trekker meg unna igjen, tviholder på det som ikke tar for mye energi. Jeg holder fast ved det som virker, slik at dem som trenger meg aller mest kan fortsette å ha meg.

Uttrykkene er stengt, de lagres et sted inne i meg. Når livet stabiliseres enda mer slipper de ut.

Så lenge de lagres blandes selvmedlidenheten med frisk frustrasjon. Og dem som er utenfor min innerste relasjonssirkel må vente. Enda lenger.

Media, samfunn og meninger

Tv 3 leker med følelser og sykdom for underholdningens skyld

«Det er et krevende og spennende sosialt eksperiment, som blir bra tv-underholdning», sier Øyvind Skovli, som er pressekontakt for Tv 3, om programmet «Fristet» til Dagbladet.

Realityprogrammet hadde premiere i går kveld. Jeg fikk med meg episoden med 22-årige Niklas som blir utsatt for sin fristelse, som er å velge mellom 15000 kroner for laget sitt eller å gi sin ME-syke mor lp-kurs. Da han hadde valgt måtte han ringe moren sin og fortelle hva han valgte mellom og bort.

Hva laget skal oppnå og hvem de konkurrerer med, vet jeg ikke. Utfordringen til Niklas involverer moren hans, som ikke ble varslet i forkant av telefonsamtalen. Ligger alt vett og forstand til Tv 3 igjen i programmet «Det blir bedre» som sendes en time tidligere? Sistnevnte program er følelsesnært kvalitetstv. Kontrasten til «Fristelsen» er enorm. Hvor ble det av moralen, empatien og etikken? Vær varsom-plakaten er sendt til kildesortering.

Etter Niklas ringte for å fortelle moren hvilket valg han har tatt, ser vi deltakerne snufse og grine for så å gå til baren. Når ble det lurt å drikke ut dårlig samvittighet? Hvorfor vil Tv 3 fronte høyt alkoholkonsum blant unge mennesker og gjøre det til en grei måte å reagere på vanskelige ting på?

I dette tilfelle handler det om sønn til en ME-syk mor som blir satt i en veldig vanskelig situasjon. Det er ikke et stort poeng for meg at det denne gangen handlet om ME, det ville vært like ille om andre sykdommer eller personlige problemer ble trukket fram, særlig når det handler om pårørende til realitydeltakere. Disse har ingen innflytelse på hva som blir gjort ut av deres «bidrag», som jeg opplever at de blir lurt til å gi.

Det er etisk svært betenkelig og uakseptabelt på alle nivåer!

*****

Andre som har skrevet om det samme er SerendipityCat

Livet som det er

Sint energi

Med hodet på skakke ser hun på meg med et bedrøvet blikk og spør forsiktig: «Hvordan går det med deg?» Forventningen hennes lyser, det er meningen at jeg skal ta til tårene og fortelle hvor jævli det er. Jeg skal betro meg og fortelle hvordan jeg egentlig har det, for hvis hun bare spør hvordan det går i en lett tone, ja da kan det være at jeg bare svarer det jeg tror hun forventer å høre. Tror hun.

For henne er det umulig å forestille seg at jeg er ærlig på spørsmål om hvordan jeg har det. Hun trenger bekreftelse på at hun er en empatisk og sympatisk person. Det er hun som trenger å bli sett, som trenger å forsterke bildet hun har av seg selv. Min rolle er å ikke ha det bra for å tilfredsstille hennes behov.

At jeg faktisk har det ganske bra, er visst en skuffelse, jeg svarer ikke til forventningene hun har. Eller kanskje tror hun jeg lyver?

Det finnes vel ikke noe som akutt gir meg masse energi enn nettopp denne forventningen om hvordan jeg har det. Sinne er energi. Kan hende er det slik at ME-pasienter burde være sinte litt oftere?