Leve med ME · Mestring, drømmer og håp

Nå bare gjør jeg det! – om å utfordre seg selv

Den der følelsen av at alt står stille og er boltret fast i betong, den er ikke god.

Jeg klarer ikke vurdere formen og skille hva som er hva: Bør jeg sove? Bør jeg skrive? Bør jeg hvile? Bør jeg vaske gulvet? Noen ganger vet jeg ikke selv de enkleste ting.

Det er jo slik at et rotete rom kan stjele mer energi enn ryddingen tar, og da er det dumt å beholde rotet. Den visuelle støyen er en belastning når formen er dårlig fordi det forstyrrer «det relevante» fra det «uviktige» og samler alt i en mental haug. Det er bare det at når formen er så dårlig, er det umulig å holde orden og skjønne hva som er hva. Når formen derimot er god, klumper ting seg sammen og det er så mye jeg vil ha gjort at selve gjøremålet forsvinner i alle tankene om hva jeg skal velge.

Livsinnhold

Det finnes knapt nok noen større trussel mot livsinnhold og livskvalitet enn nettopp monotonien, stillstanden. Derfor jobber jeg hele tiden mot det som kan gi meg mer variasjon, liv og motivasjon. Å finne dette er egentlig lett hvis det skulle holde å skrive en liste og så gjøre alt som står der, men så var det realismen, da, og formvurderingen som gjør det hele så mye vanskeligere.

August

I starten av august hadde jeg en skikkelig opptur, jeg ble mer og mer normal for hver gang noen så meg. Folk ble ikke lenger sjokkert over å se meg for andre gang på en uke. Jeg følte rett og slett at livet var gått over i en ny fase der jeg kunne velge mye mer – uten vannrette konsekvenser. Hva ble da utfordringen?

Å sortere ut hva som er mine personlige begrensninger fra sykdomsbegrensningene er en viktig jobb, for tiltakene er helt ulike. Når jeg vet hva som er hva, vet jeg også hva jeg kan gjøre med det.

Behovsanalyse

Hva trenger jeg? Hva vil jeg egentlig? Jeg måtte spørre meg selv og finne svarene uten å ta med hva jeg ikke kunne pga sykdommen, og så måtte jeg hoppe over et hode som sa nei til den gode vei.

Jeg har lyst til å besøke Allers!, tenkte jeg, men så føk dumme tanker gjennom hodet og fortalte meg at det kan jeg jo ikke, trenge meg på sånn! Dessuten: Tenk hvis jeg må avlyse? Men: Jeg kunne jo det, spørre iallfall! Så jeg fortet meg å skrive en epost til Sindre og sendte den før alle innvendingene overtok, og så fikk jeg ja!

Jeg var velkommen, faktisk fikk jeg høre at det var hyggelig å bli spurt! Tenke seg til..

(les mer under bildet)

Allersbesøk oktober 2013_2
Hilde Gaarder (reportasjeleder), meg og Sindre (journalist)

Ting tar tid

Det gikk to måneder med varierende form og ting som måtte få energikvoten min, men etter høstferien åpnet det seg en vei ut og jeg kastet meg over mobilen igjen (du ser for deg et langsomt kast, skikkelig slow motion – lekkert) og spurte om det kunne passe dagen etter. Det passet!

Så jeg har vært i Oslo og fått påfyll av inspirasjon, motivasjon, fått nye idéer; i det hele tatt fått et løft og klart å se litt mer av hva jeg kanskje kan få til selv, når mesteparten av livet leves fra sofaen.

Ukeblad med betydning

Jeg hadde aldri forestilt meg at en reportasje i Allers virkelig skulle få betydning, verken for meg selv eller for andre. Jeg trodde det bare var en greie som varte like lenge som tiden det tar å lese. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det faktisk betyr noe, ikke bare der og da. Og tilbakemeldingene kommer fremdeles. Det overrasker meg. Selv om mine sykepleierkunnskaper er falmet, er det likevel noen sider som lever sterkt ennå, som viktigheten av forebygging. Det slår meg at et ukeblad kanskje kan være noens første møte med et menneske som har denne sykdommen. Det kan være sterkt og det kan kanskje være første steg i retning bedre livskvalitet å se at noen aksepterer og klarer å leve med det? Jeg har gitt grundige tilbakemeldinger om at arbeidet Allers gjør er viktig og at de aldri må glemme dette.

Å kunne bidra og være viktig, det betyr veldig mye for meg. Å prestere og se resultater, gjør livet litt større. Å bare bli værende i sofaen, det er mentalt slitsomt over tid når hodet har vendt seg til å gjøre og være med på ting; når hodet har en forventning om innhold, men ingenting skjer. Slike dager som inneholder mer og som i tillegg brukes et annet sted, gir større utholdenhet med de andre dagene.

Kunst

Det er en kunst å finne det som drar meg framover, uten at det er så stort at jeg druknes etterpå. Det er en kunst å bevare seg selv dersom forventningene (behovene) ikke innfris. Akkurat den kunsten ser det ut som om jeg er litt flinkere på, litt mer realistisk nå. Likevel kjenner jeg at modighetsprosjektet stadig får nye oppgaver. Når energien bare er stor nok, blir det lettere å gjøre noe med dem. Det handler om energi.

Dele historien

Hvis du har en historie du vil fortelle til mange, så kan jeg trygt anbefale journalist Sindre, som intervjuet meg. Han er en utrolig flott fyr! (trykk på navnet hans, så kommer epostadressen opp). Hvis du vil spørre meg om noe før du vurderer intervju, må du gjerne ta kontakt melivetpaaslep@gmail.com.

~~

Lenker:

Allers: Jeg fokuserer på gleden og allersbloggen: Storfint besøk i redaksjonen

16 kommentarer om “Nå bare gjør jeg det! – om å utfordre seg selv

  1. Vet du, jeg er SÅÅÅ-og noen tusen Å’er mer- glad for deg, at du fikk den dagen og turen. Tårene triller faktisk av glede for deg. DU er flott og du betyr mye mer for mange enn hva du tenker og tror. Kjempeklem med ønske om flere slike dager og stunder for deg 🙂

    Liker

    1. Tusen takk for at du heier på meg! Det er kult.

      Jeg er veldig glad for at det ble mulig, for jeg trodde at jeg ikke skulle klare å få det til før til våren. Og det er nå jeg trenger slike møter mest. Jeg håper at det drypper ut noen blogginnlegg også som en følge av møtene. Slik at jeg kan spre det gode til deg og dere.

      Ønsker deg en super helg, Cecilie!

      Liker

  2. Liker modighetsprosjektet ditt! Det krever mye mot å vise seg fram slik du har gjort til alle i Norge.

    Er glad for å høre at du har fått så mange fine tilbakemeldinger. Tror mange setter pris på slike historier (din), og de bare ønsker alt det beste for deg.

    Håper det blir flere fine dager for deg framover!

    Liker

  3. Dette var helt fantastisk å lese! Jeg kjente gleden boblet! Du skriver og forteller så bra, i tillegg til å vise at ting er mulig 🙂 Tommel opp for deg 😀 !!

    Liker

  4. Så morsomt at du besøkte Sindre i Allers! Og som jeg leser har du en bedre periode nå. Krysser fingrene for at den skal vare. Jeg tenker at å dele sin historie er modig. Jeg tror at folk behøver slike historier som din. Klem fra meg.

    Liker

    1. Jeg tror formen er permanent bedre, men tviler innimellom når jeg er helt kjørt. Slike ting er gjerne vanskelig å si noe om før tiden er gått og en kan se ting i et lengre perspektiv.

      Jeg er uansett glad for alt det gode som skjer.

      Takk for dine fine ord!

      Liker

  5. Blir så glad av å lese det du skriver her, og jeg synes du er flink til å formidle, så du har absolutt noe å fare med til andre i lignende situasjon.

    Ønsker deg ei fin helg 🙂

    Liker

  6. Dette gjorde godt å lese. Det er alltid fint å lese om «oppturer» og påfyll.
    Det er så riktig det du skriver, at for noen er det første møtet med en skjebne som ligner din egen, i et ukeblad. Og da finnes det et råd å få og et fellesskap å oppleve..Jippi og hei hurra for deg.
    Diger klem 🙂

    Liker

    1. Takk mormor, jeg klemmer tilbake!

      Nå er ikke et ukeblad bare det, men blir mer når man kan kommunisere direkte med dem som er omtalt. Blogg er en fantastisk kommunikasjonskanal og jeg har fått kontakt med mange flere etter det sto på trykk. Det gjør jo at det blir mye lettere å finne «likesinnede», enn tidligere vil jeg tro.

      Media ble plutselig ikke så skummel likevel.

      Liker

  7. Så flott!
    Men vet du hva, jeg tror på stillstand, jeg. Jeg har migrene, og jeg tror at når alt stopper opp, når alt MÅ stoppe opp, og jeg ikke klarer noe, at det er midt i det jeg finner både min menneskelighet og Gud. Migrenen har reddet meg fra å bli utbrent. Den har lært meg at livet ikke handler om ambisjoner, men å være. Jeg har ikke noe valg. Og jeg lurer jammen på om jeg er glad for det!

    Liker

    1. Jeg har aldri likt stillstand, for meg er det sykt. Det komme vel an på hvor valgt det er og hvor varig det er, men for meg som liker å være trave er det pyton.

      Sykdom tvinger meg inn i stillstanden, men jeg forsøker alltid å motarbeide den. Jeg tror nok (i en del tilfeller) at sykdom kan ha en funksjon ved at den tvinger en til å ta det rolig (når symptomene blir for sterke). Etter overskridelsers av kapasitet over lang tid, utvikles sykdommer som utbrent. Jeg har jobbet masse med å lytte til magefølelsen, og det har i mitt tilfelle vært helt nødvendig for å ikke bli sykere, men etterhvert kunne bygge meg opp igjen uten disse stadige opp-/og nedturene.

      Jeg ser også den siden du forteller om her, om å være i balanse og i ett med seg selv. At det kan være noe religiøst visste jeg ikke.

      Jeg foretrekker absolutt i være i aktivitet og velge passivitet når jeg ønsker det. Å bli tvunget inn i det, gjør bare vondt. Det er veldig bra at du klarer å akseptere og se en annen side av det!

      Liker

  8. Kjære Anne-Helene, så flott innlegg du har skrevet her! Jeg er uendelig stolt over deg, du er modig og jeg håper å finne det samme motet selv. Jeg ønsker deg gode dager vennen, ta vare på deg selv og hils Amund så mye. Rebecca

    Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s