Kroppen min er borte, jeg har glemt at den fins. Jeg lever lykkelig uten.
Er du sliten nå, spør hun. Må du hvile når du kommer hjem, utdyper hun.
Om jeg er sliten? Jeg vet ikke, føler at «sliten» er mye friskere enn det jeg kjenner. Jeg vet bare at tankene har sluppet taket og at verden lukker seg rundt meg. Jeg vet bare at hånda skjelver så mye at jeg ikke klarer holde mobilen stille, eller at kroppen vibrerer og knitrer. Jeg vet bare at jeg må overbevise bena om å fortsette å gå. Jeg kjenner bare at jeg ikke klarer svare på et eneste spørsmål og knapt nok klarer forstå noe som helst.
Er det å være sliten?
Jeg vet ikke. Jeg tror det er et stadie passert «sliten» for lenge siden. Kroppen er utslått, men bakenfor all lammelsen, all bomullen og et hode som bare er til pynt, ligger det en plass som bare har rom for det gode, for gleden.
Jeg kan ikke kjenne på symptomene på at jeg har overbelastet meg, for om jeg gjør det vil gleden bli borte og smerten overskygge alt, utslette alt det gode. Jeg kan ikke kjenne på straffen, for da begrenser jeg meg selv. Så lenge jeg ikke blir dårlig over lengre tid, kan ikke kroppens hevn vinne over min livslyst og behov for mening og kontakt med folk jeg liker.
Jeg kan ikke si jeg er sliten, jeg er bare i konflikt med livet.
Timene går raskt når jeg trekkes bort fra det jeg har rundt meg. Hjernens kapasitet er oppbrukt for lenge siden. Det gjør at ingen får kontakt med meg, selv om jeg sitter sammen med dem. Timene i mitt eget univers, er kroppens måte å beskytte meg på, tror jeg. Det er ikke slitenhet, slitenhet er light.
Spørsmålet om slitenhet målbinder meg alltid, jeg opplever det heller som en permanent nedsatt funksjon, men det er vanskelig å forklare. Forvirret lurer jeg på om jeg blir sliten, klarer ikke vurdere egen situasjon eller forstå hva som skjer. Nølende svarer jeg noe innøvd, som ikke helt passer i sammenhengen. Jeg vil ikke være pedagog, og lurer på hvorfor hun spør. Er det omsorg? Er det nysgjerrighet?
Jeg vil være fri, møtes som venner, som meg selv; den jeg er uten M.E. Det er den jeg er mest. Da holder det å være der, ikke vurdere og analysere hva som er hva, ikke tenke innover, men vende all oppmerksomhet utover mot den jeg er sammen med. Så jeg spør: Hva med deg?
Melivetpaaslep 
Takk for at du deler dine ord!
Dette var så velkjent, og så velformulert.
LikerLiker
Bare hyggelig! Denne teksten måtte ut i dag.
LikerLiker
Takk at du deler!
Sliten ja, men på ein annan måte enn du..
klem
LikerLiker
Det er fullt mulig å være sliten uten å sammenligne med ekstremutgaven jeg opplever. Tror vel at jeg må finne opp et ord som er mer dekkende enn «sliten» og «utmattet».
Ønsker deg gode dager med energiopptur!
LikerLiker
Jeg har mange ganger også spurt meg selv om hva det egentlig er å være sliten. Jeg føler jeg er det hele tiden…har vært det hele tiden. Jeg vet ikke når sist jeg kjente på overskudd,- hva er det liksom? Jeg føler med deg i det du skriver. Jeg føler mye med deg,- selv om jeg ikke lider av ME.
Takk for det du deler:)
LikerLiker
Veldig godt skrevet og veldig gjenkjennende. Ja jeg leter også etter det rette ordet for å beskrive den tilstanden. Jeg er ikke så sikker på om det finnes et dekkende ord på norsk egentlig. Engelskmennene er heldig, de kan bruke fatigue, det brukes mest i forbindelse med sykdom, men det kan vel også bety sliten på den måten ellers friske mennesker opplever å føle seg når de er nettopp slitne, og kanskje også på andre måter. Men om de er «sliten» i betydning friskt menneske som har mye på timeplanen og merker det på kroppen, sier de kanskje «exhausted» eller «worn out». Eller et eller annet ord på slang sjargongen. Tror de sjelden bruker fatigue på den måten som det brukes i medisinsk litteratur for å beskrive hverdagen?
Egentlig føler jeg meg aldri sliten, men jeg føler meg i slike situasjoner som du beskriver veldig syk. Men om jeg sier jeg føler meg «veldig syk» (som i mitt hode da betyr at jeg lurer på om jeg dør snart), så forstår ikke folk det heller, for ordet syk brukes både om alvorlig og mindre alvorlig og forbigående sykdom. Det forklarer ikke hvordan jeg føler meg. Denne varige følelsen av å være dausjuk ved eller etter anstrengelser mangler sitt norske ord. Jeg har lett i årevis, ordet er ennå ikke funnet av meg. Si fra hvis du klarer å finne det da, så skal jeg si fra om jeg finner det. 🙂
Varme klemmer Mia
LikerLiker
Det er jo ikke «slitenhet», det vi opplever. Det er så mye mer omfattende, og jeg synes ikke vi har noe godt ord for det. Selv bruker jeg også å si «jeg er så sliten», når kroppen og hodet er helt tappet, men det betyr noe annet nå enn den gangen jeg sa det etter en 60-timers arbeidsuke. Vi burde hatt et annet begrep, et vi ikke trengte å forklare innholdet av.
LikerLiker
Så godt uttrykt! Sliten er bare forbokstaven. Utmattet er et ord jeg bruker mye men føler ikke alltid at det strekker til heller!!
LikerLiker
Godt beskrevet!
Om «slitenheten» bruker jeg gjerne energiløshet/tom for energi, for det hender det blir helt tomt! Men det dekker jo ikke alle de andre symptomene som følger med.
LikerLiker
Flott skrevet.
Selv bruker jeg ytterst sjeldent ordet sliten. Det har gjerne litt med forhold hvor noen alltid var veldig sliten under oppveksten min. Som barn følte jeg meg litt som en belastning, så derfor er ordet av negativ karakter for meg.
Jeg sier at jeg er» litt trøtt på øynene» og holder igrunnen resten for meg selv. Selv lider jeg ikke av me, men har opplevd å være ekstremt utmattet i en periode, så kan kanskje relatere meg litt selv om dette for min del var forbigående.
LikerLiker
Ønsker deg gode dager.. Klem.
LikerLiker
Jeg savner den vanlige slitenheten. Den som gjør at det er godt å ligge på sofaen eller ta seg en dusj. Man ser ofte beskrivelser om at det vi opplever er som å være syk og løpe langt. Jeg gjorde det da jeg var frisk, løp halvmaraton. Men jeg var aldri noensinne så sliten som jeg er i dag. Jeg jobbet i psykiatrien og kunne være så mentalt sliten at jeg aller helst ville hyle for å lette litt på trykket. Men jeg var aldri så sliten som jeg er nå. Dette er noe annet. Jeg ønske deg god hvile. Jeg opplever røsten din som klar og våken hver gang du skriver. Og er glad for at du gjør det.
LikerLiker
Dette innlegget satt virkelig tankene i gang hos meg. Både i forhold til eget og andres ordbruk. For min del så ser jeg at jeg nok selv i alt for stor grad har brukt begrepet sliten når jeg har beskrevet egen situasjon. Når de første symptomene kom, og kroppen reagerte med feber, infeksjoner og fullstendig utmattelse selv etter små aktiviteter, var slitenhet en naturlig forklaringsmodell ovenfor andre. Det samme når ungene vil ha meg med å leke, men jeg må prioritere et mørkt soverommet helt alene, så forklarer jeg det med at «mamma er så sliten». Når jeg tenker over dette nå, så ser jeg jo at dette er en feil beskrivelse av situasjonen, for kroppen min er jo helt annerledes enn hva den pleide å være når jeg faktsik «bare» var sliten før. Det er virkelig noe helt annet jeg opplever/senser…..
Ellers må jeg si at jeg synes det var litt godt å lese at du kjenner deg sliten på andre måter enn bare rent fysisk (alt du skriver fremstår så gjennomtenkt og reflektert). For min del så skremmer det meg iallefall at jeg ikke helt føler jeg henger med når det gjelder å samle tanker og forme meninger. Jeg orker ikke holde meg oppdatert på eget fak (noe som har vært veldig viktig for meg), og kommentarene jeg får om at jeg med min kliniske bakgrunn er heldig som var ferdig med mastern og hadde begynt prosessen frem mot et stipendiat i forkant av sykdommen, skremmer livet av meg. For jeg føler jeg knapt klarer å samle tankene om enkle hjemlige sysler, så andre og større problemstillinger gir meg fullstendig panikk – selv om mye kunnet blitt gjort hjemme bak pc´n. Jeg er langt fra mitt vante meg, også mentalt, og jeg liker det ikke!! Håpet og drømmen om at tilværelsen skal bli sitt vante igjen lever imidlertid i beste velgående. Jeg klamrer meg til dette, og trenger dette håpet for å klare å leve her og nå. Imens har jeg fått nye interesser for hjem og håndarbeid, plutselig gir en hjemmesydd gardin meg en mestringsglede uten like; jeg bidrar med noe fortsatt! Så får jeg heller leve med at mitt alter ego fra to år tilbake ville himlet med øynene.
Takk for at du deler; det gir iallefall meg masse!
LikerLiker
Å være sliten…. Lurer på om begrepet rett og slett er forslitt? eller utslitt? Forresten er det ikke stuerent å være sliten. I dag skal du greie alt uansett.Fyke av gårde fra oppgave til oppgave, rekke mer enn alt og aldri coole ned….Samfunnets største belastningsskade er å være stolt over at du aldri hviler. I gamle dager hadde man skumringstimen. Fikk hentet seg inn rett og slett. Hadde tid til å se hverandre.
Er du sliten? Spørsmålet er et uttrykk for omsorg, tror jeg. Noen ser at øynene dine avslører at du ikke har det bra. Det er når spørsmålet blir stilt at tårene kan komme… Og oppgittheten.
Fatigue: er en tretthet som følger de kroniske diagnosene. Ingen andre enn de som har vært der, vet hva det er. En fullstendig utmattende tretthet: Bena bærer ikke, hodet er stappet fullt av bomull. Ikke en sliten trøtthet. Men en syk en. Tappet for krefter. Tom. Er det rart at du ønsker å føle vanlig trøtthet, der du omtrent med jubel i stemmen kan utbryte: «Jeg er litt sliten, jeg tar meg fem minutter på sofaen».
Ulike verdener. Så bra at du setter ord på din. Og jeg, som på et vis har bena i begge leire, vet hva fatigue er… men jeg kjenner også den andre slitenheten. Den du ønsker deg. Den normale slitenheten. Den som ikke er der hele tiden….
LikerLiker
Takk for fine refleksjoner, Anne Britt!
Jeg tror det er et forslitt uttrykk som brukes i alle mulige sammenhenger uten at det ligger språkbevissthet i det. Jeg opplever at vi mangler et språk som gir mening for både oss som opplever det og for vanlige folk som ikke har peiling.
For noen dager siden gikk strømmen her jeg bor, det minte meg om det gamle samfunnet der døgnet ble styrt etter det naturlige lyset. Jeg tror vi hadde hatt det bedre dersom vi fulgte den naturlige rytmen i større grad og ikke lot oss styre av klokken og timeplaner for mye. Om vi var mer i pakt med vårt indre, tror jeg vi hadde vært mindre slitne, mindre syke.
Fatigue: Bruker du ordet? Hvordan da? Det er et medisinsk uttrykk og unaturlig i dagligtale, synes jeg.
Jeg bruker sliten-ordet lite, sier heller at jeg trenger en pause når det er det jeg gjør.
LikerLiker
Nei, jeg bruker ordet sliten i dagligtale. Men hvis jeg skal forklare den spesielle utmattende slitenheten, som de nevrologiske sykdommene har, sier jeg at det heter fatigue. Men bare for å understreke hvor annerledes dette er enn vanlig slitenhet.
LikerLiker
Det er ikke lett for omgivelsene å forstå hva det innebærer når man f.eks «omskriver» tilstanden med f.eks » jeg er sliten» eller » jeg må ta det litt rolig nå» o.l Det samlede og sammensatte symptombildet vil ikke ha noen ressonans hos et normalt, friskt menneske. Ingen «knagger», ingen gjenkjennelse, innenfor de normale erfaringsrammene….Så hva gjør man da ? Man «oversetter» og bruker (for mottaker) kjente begreper som ; sliten, tappet for krefter osv….Det hender i sosiale settinger at jeg går over grensen min og at overbelastningen slår akutt inn i hele systemet ( og da også med tyngde mht den kognitive fungeringen) Jeg blir fraværende, forvirret, får problemer med å følge med, svare på enkle spørsmål…. Alt som står i hodet mitt da er å komme meg hjem, raskt før «personlighetsendringene» blir for uttalte…(og jeg føler at jeg hverken klarer å ivareta meg selv eller behovene mine) Da hender det at jeg for å være effektiv, for alles skyld sier at jeg er «svimmel og uvel » ( noe som jeg også ofte er sammen med resten av «symptompakken») » Svimmel og uvel» er noe de fleste kan relatere seg til. «Svimmel og uvel» betyr at man har lov til å trekke seg tilbake, SKAL trekke seg tilbake…. Det skal ikke være lett ! Og det er ikke alltid at det er synlig på utsiden, for et utrent øye, heller….Når jeg er fullstendig «sugd» for krefter føler jeg at det engelske ordet «drained» dekker en god del av det, men det er i mitt eget hode…
Ha en fortsatt god dag 🙂 Lilja
LikerLiker