Leve med ME

Kræsj, bom, bæng

Så falt jeg brått og hardt.

Ikke visste jeg nøyaktig hvor grensen gikk, selv om jeg visste det nærmet seg et faretruende punkt på mestringskurven, eller hva jeg kan kalle det.

En skal ikke tro så inderlig vel at fallet bare rammer andre enn en selv.

Men med riktig behandling i riktige doser; med små små steg og lyttende, søkende holdning, trenger ikke nedetiden vare lengre enn tiden jeg har.

Jeg håper.

Har «gjort» dette før.

Barn og familie

Om en uke får jeg svar

Den der tunge, kriblende beskjeden om at nå har det faktisk vært for mye for lenge, den sitter i kroppen min nok en gang.

Ukene har vært presset, mye må bare gjøres, gjennomføres, fullføres. Snart er det over, bare vi kommer dit – et definert mål er overstått.

Jeg kan krysse av på en lang liste over viktige ting jeg har klart; ting jeg har kost meg med, sørget for og som jeg har klappet meg på skulderen for som takk for god innsats.

Framfor meg ligger en uke til før høstferien starter. Det er en rolig uke, slik jeg har definert den, men samtidig er en rolig uke nå ikke det samme som en rolig uke for et halvt år siden. Ting skjer når man lever med barn og i en familie. Jeg kan ikke bestandig komme først.

Det er en utfordring, noen ganger en veldig vanskelig en, å balansere egne behov mot andres behov; å vekte det som er en forutsetning og en betingelse for å fungere på det funksjonsnivået jeg har i dag opp mot det som gir en livskvalitetshelsegevinst.

Jeg vil ikke at hele familien skal kretse rundt mine begrensninger, men samtidig: Hvordan kan det ikke bli sånn?

Min ME er som mannen min sin jobb, pluss overtid og tilkallingsvakt – uten samme lønn. Min ME er altoppslukende og det er umulig å ignorere. Jobben til mannen min har en definert arbeidstid, den er forutsigbar og lett å forholde seg til. Min «jobb» er ikke det.

Likevel må min jobb tas mest hensyn til, og den påvirker familielivet, og det er umulig å ikke sette av tid til den.

Disse få skoleukene som ligger mellom sommer- og høstferie er intense. De fylles med alt mulig som må ordnes og organiseres, annerledesting som skal plottes inn i hverdagskabalen som må legges på nytt.

Igjen gir kroppen beskjed om at den ikke liker det, krever mer plass, flere hensyn, mer oppmerksomhet.

Igjen kjennes det som en ren tilfeldighet hver ting vi klarer gjennomføre. Og hver av tingene gir en raus tilbakemelding til meg selv, og til oss, om at til tross for stramme rammer og vanskelige omstendigheter, er det utrolig hva en likevel får til.

Hvis bare ting kunne rusle og gå litt oftere, ville ting fungert så mye bedre, men med tempo som en godt etablert pensjonist, skjer allting for fort og det kjennes som om livet stadig er i trav og aldri er i skritt. Det går for fort!

Og nettopp dette halsblesende tempoet, som er det normale livet, det er for mye!

Jeg forsøker finne bremsene, men de er vanskelige å finne. Jeg kjører på til bensinen er brukt opp, lirker og lurer, snor og vrir for å skvise ut enda litt; for å klare bare ett gjøremål til.

Bare det ene gjøremålet velter lasset, sender symptomer gjennom halsen, sender en lunken varme gjennom kroppen, stikker nåler i de ømmeste områdene.

Bare det ene gjøremålet får skylden for det som nå skjer, for en kropps reaksjon jeg tar avstand fra, men ikke kan flykte fra, for den er i meg, inni meg, gjennomsyrer meg.

Jeg sier til meg selv at dette bare er midlertidig, det tar snart slutt. Jeg må bare holde ut noen dager, fortsette å lese, fortsette å skrive til noen hver dag, slik at jeg ikke stopper opp i hodet bare fordi kroppen har slått opp.

Dette går også over, snart kan jeg igjen presse frem dråper av energi, skvise gjennom et gjøremål til, gi mannen mulighet til å dra ut tidlig en kveld, ordne en smoothie, hjelpe med lekser, andre ting.

Jeg må bare tillate kroppen å bli ferdig, få ro nok, tid nok. Jeg er bare ikke noe god på det.

Jeg har ikke tid, ikke mer å gi, synes jeg trenger litt fri.

Synes denne ME-en har tatt nok.

For mange år.

For mye tid.

Fra oss.

Fra livet mitt.

Det er ikke sånn jeg vil leve, slik jeg organsiserer livet mitt når jeg kan velge. Jeg må slutte å tenke sånn. Må tenke annerledes.

ME-en ligger der i bunnen, som en syk naturlighet, integrert i meg og familielivet, en lunefull ekkel snyltende skapning med sine innfall og forstyrrelser.

Bare når den ignoreres, når forestillingen om at den kan trampes på og skyves vekk inntar meg, skyter den fart og innhenter meg.

Betingelsene den setter er harde bud, forhandlingene kommer ingen vei.

Snart er kommer neste ferie, et pusterom, en tid for innhenting, håper jeg.

Noen dagers påfyll, et stopp, tempo satt ned til rolig trav, til skritt, til avkobling fra hverdagens krav, til den naturlige rytmen kan gjenopptas, den som gjør at de beste jeg vet er hjemme når jeg er klar for noe sosialisering og tilstedeværelse.

Hvis jeg er heldig.

Om jeg ikke er det, går all tiden til ekstremhvile, til ensomhet, til uønsket alenetid.

Om en uke får jeg svar.

 

Leve med ME

Valget mitt

Så sitter jeg der med stuegulvet dekket av alt som ble med og en haug
tørre blader som falt av i løpet av helgen.

Proppfull av minner, proppfull av feber og en hals som ikke virker,
takk G for at fingrene ikke henger sammen med halsen!

Den der følelsen av å henge med, av å være en sånn som kan delta og
gjøre det vanlige folk gjør – den følelsen er så viktig for meg at jeg
risikerer kanskje litt for mye.

Denne sommeren som tar slutt når skolen starter, er lang og uendelig i
starten av juni, og i slutten av august er det vanskelig å plukke ut
det beste fra alt som var veldig bra.

Så lenge jeg har valgt å være med, har jeg lært å rydde vekk kostnaden
ved belastningene. Selv om fire timers kjøretur avsluttes med minst et
halvt døgns sengehvile og søvn, og bena kjennes ut som om de er most,
er det ikke den følelsen som får plassen i meg. Det er det gode jeg
opplevde da jeg kom til toppen av bakken, den oppmuntringen jeg ga den
minste som syntes bakken var altfor lang og altfor bratt, jeg gir
plassen for minner og opplevelser.

Jeg sniker til meg små pauser når ingen ser, sitter litt ekstra på en
benk, legger tyngden på midten av lårene istedet for å belaste
setemuskulaturen, noen ganger henger jeg på underarmene slik at føtter
og bein slipper belastningen, en liten pause som gir meg enda flere
skritt i en litt for stor park. Hva andre måtte mene og tenke, bryr
jeg meg lite om. Det er lenge siden jeg kastet fasaden.

Å leve med ME er et evigvarende energiregnskap som sjelden fylles på
med ny energi. Det kjennes heller som om tapet er mer eller mindre
intenst. Jeg blir ikke sliten som jeg gjorde i starten av sykdommen,
jeg tar bare slutt.

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, skriver, tviholder på tekstene jeg
trenger å få ut, koser med katten, drikker den vanlige teen min og
kjenner så godt at denne helgen som var tøff også var veldig fin.

Og selv om jeg angret litt på fredagen etter fire timers støy, kom jeg
over bøygen, tok en diger kvote søvn og la guffet bak meg. Bevilget
meg den starten på dagen jeg trengte og tok grådig for meg av alt jeg
kunne. Mine minner, ikke kroppens.

Jeg valgte.

Mestring, drømmer og håp

Julihvil

Selv om juli og ferie er en bedre tid for meg enn resten av året, fører måneden også med seg noen særegne utfordringer.

Hvor kan jeg hvile nok, og ikke minst uforstyrret?

De siste somrene har jeg måttet bruke senga til hvile, for resten av huset er fullt av folk hele tiden. Å bruke senga til hvile er det siste jeg gjør, for det er dårlig-symbol for meg.

For å lette litt på assosiasjonen, bruker jeg ikke dyne når jeg ligger, og jeg legger meg ikke direkte på lakenet. Jeg legger et fleeceteppe på madrassen og hvis jeg bruker noe over meg, er det et pent pledd. Jeg lager også til et lite bord der jeg har te i kalde stunder og noe kaldt i varme stunder. Mobil og bok er som regel i min nærhet. Når ordene blir borte er sms-er eneste kommunikasjonsform.

Med denne varmen som er nå, jobber hjernen enda tregere enn til vanlig og den må nærmest lokkes til å fungere, for ikke å si trues. Derfor har det tatt meg veldig lang tid å komme på den utmerkede idéen at jeg kan legge meg på den knøttlille verandaen vi har. Der er det plass til en smal madrass og lite annet, men jeg trenger ikke noe særlig annet, heller.

Dette er blitt min utsikt

2014-07-25 21.30.47

2014-07-25 21.31.10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.. og min lille spesielle plass.

Det føles mye bedre enn å ligge i senga og det er mindre belastende enn å sitte i en stol. Denne løsningen er i det minste et alternativ til sengehvilen, ikke optimalt, men bedre enn senga.

Da er det bare å håpe på at naboene ikke har for mye å si (som blir støy i mine ører) eller at det blir for mange regntunge dager.

Så blir kanskje resten av sommeren lettere å utholde?

Hvordan løser dere hvileproblemet om sommeren?

 

Ps!

Velkommen til alle dere nye som har begynt å følge/like bloggen min den siste tiden!

(når formen min er bedre, skal jeg svare på kommentarene dere har lagt igjen!)

 

 

Mestring, drømmer og håp

Kontraster og refleksjoner i et lite lysglimt

Så kom endelig den dagen der kroppen kjentes litt lettere og der tankene er litt lettere å fange og dyppe i ord. Endelig en dag der jeg ikke føler meg syk eller dårlig, der ting er omtrent som en gjennomsnitlig god dag.

En sånn dag har jeg ventet på en stund.

Det er de dagene det gjelder å holde fast ved. Det gjelder å vite hva som er viktigst, hva jeg skal investere tiden i, slik at jeg får gjort det før det gode glir inn i tåka jeg før kalte ammetåka, men som nå bare er ME-tåke.

Det ligger en travelhet over langsomheten, jeg må gjøre det viktigste først. Det som gir den gode følelsen etterpå, den som varer. Jeg må gjøre det som knytter meg til verden, som samhandler med den. To gode timer brukes ikke til å vaske gulv eller brette klær, to gode timer brukes til å eposte og skrive dette her.

To timer brukes til å lese om en kjær bloggvenn som endelig kan se huset sitt fra utsiden og som kaster sitt eget søppel – ja, det høres merkelig ut for deg som er frisk, men for den som har levd under strengt hvileregime veldig lenge ligger det en enorm frihet i slike hverdaglige ting.

Det er ikke uten grunn at hun kaller seg for Tornerose, og hennes historie er mektig. Jeg tenker den er viktig for deg som hver dag klarer alt du ønsker å gjøre, og som tar det hele som en selvfølgelighet.

Vi trenger å se vårt liv i perspektiv, for å verdsette det selvfølgelige. Jeg venner meg raskt til et nytt funksjonsnivå og glemmer raskt hvor dårlig jeg har vært. Jeg tror det ligger mye selvforsvar i det. Og en sterk vilje til å se fremover og ikke lime seg fast i det som var. Det er en fordel, men også en ulempe fordi de gode opplevelsene på en måte er over en liten stund etter de har tatt slutt. Jeg trenger noe nytt stadig vekk.

Noen ganger er det likevel viktig å se bakover, sammenligne litt med hvordan ting var før. På den måten blir man mer klar over hvilken reise man har vært på, hvor mye bedre ting er nå. Det blir lettere å plukke ut det gode, også når livet er tøft og man er demotivert og sliten av kjedsommelighet og monotoni, av drømmer som ikke ble realisert og føler livet står stille. Jeg tror alle har det sånn innimellom.

Jeg reiser av og til bakover, bare for å kjenne på at det jeg har nå faktisk er godt. Drømmene ble redefinert og selvbildet ble forflyttet fra faktorer andre kontrollerte til det jeg kan kontrollere. Jeg lærte det på den harde måten, tvunget inn i en selvrealiserende, selvgranskende sfære. Det var en slags redning fra håpløsheten, et sted jeg kunne gjøre noe i det minste.

Jeg tror menneskers håp ligger i handling, i at man selv kan gjøre noe med det vanskelige. Om man ikke kan gjøre seg selv frisk, så kan man finne seg selv på en ny måte. Jeg tror vi alle har muligheter til å påvirke vår egen situasjon og at den klisjéfylte veien til lykke handler mest om hvor man ser løsninger og hvor man putter seg selv i et verdihieraki med andre. Hvis selvbildet er knyttet til jobb, kan det bli vanskelig etterhvert som det ligger flere og flere år mellom da og nå.

Så tenker jeg at det er lov å kjenne på sorgen over alt man ikke fikk, og reagere på det, uten å være redd for å bli tolket som deprimert eller forstått som mislykket.

Når den gode dagen er der, og tankene er litt lettere å fange og dyppe i ord, da blir de gjerne forumlert som dette innlegget her. Da sender jeg det ut og bort herfra, og håper at det kan treffe noen der ute som trenger det, akkurat nå.

~~

Ble du nysgjerrig på Torneroses blogg, du finner den her: Torneroses Verden

Mestring, drømmer og håp

Det rolige stedet mitt

Når vindene blåser litt for mye og verden ser ut til å kjøre litt for hardt med både meg og det jeg har rundt meg, da er det deilig å ha denne lille rolige stua kalt bloggen min.

Når ting ikke er tipp-topp, men henger og slenger litt og planene aldri utføres, da er det deilig å ha et sted der ingenting må skje. Her er det bare rolige folk som vil meg vel, som tar vare på den roen som er god å ha.

Prestasjoner har alltid vært viktig for meg. Et liv der ingenting skjer, er ikke et godt liv for meg. Likevel er det i noen perioder det altfor rolige livet jeg trenger mest. Da er det utfordrende å være i det stille.

Jeg strever med å klare å lese, konsentrasjonen er ikke som den burde være, men setningene legges bak meg og jeg dras inn i fortellingen etterhvert. Å klare å lese i normalt tempo og flytte inn i historien, er den tilstanden jeg liker best når jeg ikke bør gjøre det jeg liker mest.

Verden der ute er svær og krevende. Å senke meg ned i stillheten og ikke engasjeres av det ytre liv, det utfordrer. Helst vil jeg være der noe skjer hele tiden. Å ta farvel med det ytre for isolasjon og respekt for trøttheten – jeg kjenner at det krever mye av meg.

Jeg henger halsende etter, lengter etter liv og utvikling; etter å bli det jeg trenger å være. I noen harde rykk kjemper jeg for å få til, bare litt mer før jeg gir etter. Egentlig så tviholder jeg vel på det, så lenge jeg kan.

Denne lille stua mi minner meg på at livet kan være godt i stillheten. Hvis jeg bare klarer dempe protestene og legge fra meg behovet for å prestere, da holder det å bare være slik jeg klarer akkurat nå.

2013-05-19 05.30.55

Leve med ME · Mestring, drømmer og håp

Nå bare gjør jeg det! – om å utfordre seg selv

Den der følelsen av at alt står stille og er boltret fast i betong, den er ikke god.

Jeg klarer ikke vurdere formen og skille hva som er hva: Bør jeg sove? Bør jeg skrive? Bør jeg hvile? Bør jeg vaske gulvet? Noen ganger vet jeg ikke selv de enkleste ting.

Det er jo slik at et rotete rom kan stjele mer energi enn ryddingen tar, og da er det dumt å beholde rotet. Den visuelle støyen er en belastning når formen er dårlig fordi det forstyrrer «det relevante» fra det «uviktige» og samler alt i en mental haug. Det er bare det at når formen er så dårlig, er det umulig å holde orden og skjønne hva som er hva. Når formen derimot er god, klumper ting seg sammen og det er så mye jeg vil ha gjort at selve gjøremålet forsvinner i alle tankene om hva jeg skal velge.

Livsinnhold

Det finnes knapt nok noen større trussel mot livsinnhold og livskvalitet enn nettopp monotonien, stillstanden. Derfor jobber jeg hele tiden mot det som kan gi meg mer variasjon, liv og motivasjon. Å finne dette er egentlig lett hvis det skulle holde å skrive en liste og så gjøre alt som står der, men så var det realismen, da, og formvurderingen som gjør det hele så mye vanskeligere.

August

I starten av august hadde jeg en skikkelig opptur, jeg ble mer og mer normal for hver gang noen så meg. Folk ble ikke lenger sjokkert over å se meg for andre gang på en uke. Jeg følte rett og slett at livet var gått over i en ny fase der jeg kunne velge mye mer – uten vannrette konsekvenser. Hva ble da utfordringen?

Å sortere ut hva som er mine personlige begrensninger fra sykdomsbegrensningene er en viktig jobb, for tiltakene er helt ulike. Når jeg vet hva som er hva, vet jeg også hva jeg kan gjøre med det.

Behovsanalyse

Hva trenger jeg? Hva vil jeg egentlig? Jeg måtte spørre meg selv og finne svarene uten å ta med hva jeg ikke kunne pga sykdommen, og så måtte jeg hoppe over et hode som sa nei til den gode vei.

Jeg har lyst til å besøke Allers!, tenkte jeg, men så føk dumme tanker gjennom hodet og fortalte meg at det kan jeg jo ikke, trenge meg på sånn! Dessuten: Tenk hvis jeg må avlyse? Men: Jeg kunne jo det, spørre iallfall! Så jeg fortet meg å skrive en epost til Sindre og sendte den før alle innvendingene overtok, og så fikk jeg ja!

Jeg var velkommen, faktisk fikk jeg høre at det var hyggelig å bli spurt! Tenke seg til..

(les mer under bildet)

Allersbesøk oktober 2013_2
Hilde Gaarder (reportasjeleder), meg og Sindre (journalist)

Ting tar tid

Det gikk to måneder med varierende form og ting som måtte få energikvoten min, men etter høstferien åpnet det seg en vei ut og jeg kastet meg over mobilen igjen (du ser for deg et langsomt kast, skikkelig slow motion – lekkert) og spurte om det kunne passe dagen etter. Det passet!

Så jeg har vært i Oslo og fått påfyll av inspirasjon, motivasjon, fått nye idéer; i det hele tatt fått et løft og klart å se litt mer av hva jeg kanskje kan få til selv, når mesteparten av livet leves fra sofaen.

Ukeblad med betydning

Jeg hadde aldri forestilt meg at en reportasje i Allers virkelig skulle få betydning, verken for meg selv eller for andre. Jeg trodde det bare var en greie som varte like lenge som tiden det tar å lese. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det faktisk betyr noe, ikke bare der og da. Og tilbakemeldingene kommer fremdeles. Det overrasker meg. Selv om mine sykepleierkunnskaper er falmet, er det likevel noen sider som lever sterkt ennå, som viktigheten av forebygging. Det slår meg at et ukeblad kanskje kan være noens første møte med et menneske som har denne sykdommen. Det kan være sterkt og det kan kanskje være første steg i retning bedre livskvalitet å se at noen aksepterer og klarer å leve med det? Jeg har gitt grundige tilbakemeldinger om at arbeidet Allers gjør er viktig og at de aldri må glemme dette.

Å kunne bidra og være viktig, det betyr veldig mye for meg. Å prestere og se resultater, gjør livet litt større. Å bare bli værende i sofaen, det er mentalt slitsomt over tid når hodet har vendt seg til å gjøre og være med på ting; når hodet har en forventning om innhold, men ingenting skjer. Slike dager som inneholder mer og som i tillegg brukes et annet sted, gir større utholdenhet med de andre dagene.

Kunst

Det er en kunst å finne det som drar meg framover, uten at det er så stort at jeg druknes etterpå. Det er en kunst å bevare seg selv dersom forventningene (behovene) ikke innfris. Akkurat den kunsten ser det ut som om jeg er litt flinkere på, litt mer realistisk nå. Likevel kjenner jeg at modighetsprosjektet stadig får nye oppgaver. Når energien bare er stor nok, blir det lettere å gjøre noe med dem. Det handler om energi.

Dele historien

Hvis du har en historie du vil fortelle til mange, så kan jeg trygt anbefale journalist Sindre, som intervjuet meg. Han er en utrolig flott fyr! (trykk på navnet hans, så kommer epostadressen opp). Hvis du vil spørre meg om noe før du vurderer intervju, må du gjerne ta kontakt melivetpaaslep@gmail.com.

~~

Lenker:

Allers: Jeg fokuserer på gleden og allersbloggen: Storfint besøk i redaksjonen

Leve med ME

Tørre smuler

Munnen er full av tørre knekkebrødbiter, jeg fyller på med mer. Hoster.

Jeg drikker en slurk te, den er visst varm ennå. Maten ligger spredt på tallerkenen, ser alt annet enn innbydende ut, den blir kanskje borte. I meg.

Lyset er dempet, øynene slipper det ikke inn. Det ligger et stengsel mellom meg og den virkelige verdenen. Den jeg har rundt meg hele tiden sender bomber i hodet mitt, harde dunk med slegge kjøres gjennom taket, fra etasjen over.

Dagen er forhåndsdefinert, jeg skal treffe folk jeg liker. Dagen gir kaos, forrykker balansen, forstyrrer den gode starten. Jeg ser ikke, øynene mine sover. Et elendig utgangspunkt.

Alle rådene jeg kan, alle dem jeg deler ut, kan jeg følge dem selv?

Hvis jeg bare klarer å slappe av, gjøre alle de riktige tingene, så ordner det meste seg selv, men jeg klarer ikke gjøre det rette, jeg klarer ikke være strukturert så ofte som jeg antakelig burde. Ingen leser tankene mine, burde vel være glad for det, men beskjedene jeg skulle sendt ut ved hjelp av tankeoverføring, blir aldri gitt.

Det er alltid så lite som skal til før endringen blir stor. Det er alltid så lite som skal til før det gode ikke er godt lenger. Det er alltid så kort mellom mestring og tap.

Leve med ME

Gode livet; LA BESTÅ!

Det skjer så mange gode ting at jeg nesten blir litt svimmel. Jeg legger planer og gjør avtaler, skriver og høster alt det gode jeg klarer holde, men armene kjennes så altfor svake.

Jeg vet at det gode snart utsettes for storm, og at fundamentet er værsykt. Jeg tror jeg knuses når stormen kalt «hverdag» setter inn. Alt jeg har vokst på og bygd opp blir utsatt for mer enn det tåler. Jeg har sett det så mange ganger før.

Jeg er litt redd, men kanskje mest av alt for å være snill pike som oppfyller egne profetier om hvilken retning formen tar veien.

Jeg har mange ganger trodd at formen skulle knekkes av belastningene som ventet, men blitt overrasket over den uventede styrken, eller lageret av overskudd, som ble bygd opp i skjul. Det er en trygghet og en forsikring om at jeg ikke selv skaper den tilstanden jeg er i. Jeg er ikke mine forventninger alene.

Hver dag i en lengre periode har jeg hatt «hjemmekontor» etter frokost. Jeg har laget meg rutiner som gir meg det jeg trenger for å ha det bra. Jeg presterer og er det noe mer normalt enn nettopp det? Å prestere er å være viktig, å prestere er å gi og rekke utover seg selv.

Jeg er full av det gode, men kjenner en eldgammal murring som forsøker tvinge seg fram til bevisstheten, som insisterer på alvoret, som ikke lar meg leke og bestemme selv. Jeg tviholder på det jeg vil ha, skriker til murringen la meg være, om ikke mer så iallfall en stund til! 

Jeg er ikke klar for å slukkes, det er så mye som er ugjort og lengselen etter påfyll er ennå stor. Så mye som kommer inn gir enda mer som skal ut. Det har samlet seg i årevis og endelig har spåket vunnet og nyter seieren. De ordene som blir borte leter jeg ikke etter, men finner andre isteden.

Jeg trenger utveien min, trenger regien og alt jeg kan hente inn i livet, legge til det som er der fra før.

Jeg vil ikke skrotes, vil ikke overvinnes av de mørke månedene med innestengt luft og vegger uten farger. Jeg trenger mitt eget liv, trenger å skape det selv mens jeg ennå kan.

Derfor fortsetter jeg å lage planer og gjøre avtaler. Derfor fortsetter jeg å skrive og finne nye ord som sier omtrent det jeg ønsker og vil. Derfor tillater jeg meg å snuble og gjøre feil og kanskje bli liggende for en stund. Jeg orker bare ikke ta farvel med den gode formen, ikke nå og ikke senere.

Jeg tviholder på det jeg har.

Mestring, drømmer og håp

Bremset utvikling – en oppdatering

Veggene har ikke vokst seg så høye som fryktet, noe riktig er blitt gjort. Pustut!

Et besøk på Galleri Flood i Sandefjord ble mulig og et nesten-møte med en av mine favorittartister, nemlig Unni Wilhelmsen rørte ved en ukjent streng hos meg. Et av bildene lenken viser til er blitt mitt! Hurra!

Maja Flood – galleriet ved havet!

Og etter litt hundeklapping og gleder for øyet, satte vi kursen for isbaren på Håndverkeren og mine søtbehov ble vel tilfredsstilt – for en periode.

2013-07-03 14.41.45

Dette er virkelig ikke normalt, men veldig gledelig. Et pusterom.

Vel hjemvendt ble jeg pakket i ull og fylt med te, det gjelder å nøytralisere de store utskeielsene – særlig når formen er skjør og usikker. Nå da? Jeg er stille avventende, synker sammen og leter etter balansen igjen. Tenker forebygging og helhet. Jeg er ikke bare kropp.

Takk for mange fine tilbakemeldinger på forrige innlegg! Jeg har vært gjennom disse formbølgene før og blir ikke lenger vettskremt og pessimistisk. Med tilbakeblikk sitter jeg igjen med det gode. Jeg finner «feilene» og retter dem opp så langt jeg kan. Resten må jeg leve med. Det er bare sånn det er. Jeg vet hva jeg kan påvirke og ikke. Det som ligger utenfor min kontroll, gjør nettopp det. Så jeg klarer meg – denne gangen også!