Den mentale døden

Jeg trodde lenge at den som går hjemme og som ikke har noe liv utenfor husets fire vegger, på en måte var mentalt død.

Iallfall var det en stor trussel mot min egen identitet. Det å bare rusle hjemme, ikke bli utfordret, ikke oppdage nye ting, ikke bli forventet noe av, hva var igjen da?

Til dels er det fortsatt slik. Jeg blir ikke en annen person, grunnleggende sett, selv om jeg ikke lever et sånt liv jeg hadde sett for meg at jeg skulle kunne.

Jeg kan ikke omskape meg selv til å bli en som koser seg med strikketøy, hagearbeid og kreative, praktiske utfordringer. Fortsatt er jeg en som trenger å løse kognitive problemer. Fortsatt sliter det på meg når hjernen kjeder seg, når livet blir for repeterende og ME-en er for sterk til at jeg mestrer små ting som å lese en avisartikkel, eller jeg knoter en halv time for å klare å sende en sms. Det er ME-en som kødder det til og jeg tenker med skrekk på hva resultatet av en IQ-test ville vært om jeg ble testet når jeg er på mitt verste. For jeg vet at det er et enormt sprik mellom den jeg er, mine behov og mitt potensialet når det kommer til det som oppleves som meningsfullt å bruke tiden på, og hva ME-en klarer å begrense meg til å være.

Og dette tenker jeg på når offentlighetens debattflater domineres av spørsmål om hva som er leveverdige liv, hva som er meningsfulle liv, hva som er for kostbare liv til at samfunnet kan bære utgiftene på sine skuldre.

Jeg tenker at slike debatter ofte er livsfjerne og kun har statistikk og regnskap som grunnlag for vurderingene. Det er temmelig snevert.

Jeg oppfatter en holdning i samfunnsdebatter om at livskvalitet forutsetter stor kognitiv bevissthet og prestasjoner, men er det virkelig meningen at liv skal være lønnsomme, at man skal gi større inntjening til samfunnet enn man «tar ut»? Hvem kan egentlig si at de gjør det, at livet er et regnskap der underskudd er definisjonen på uverdighet?

Og for å trekke det inn i det levde liv: Hvordan kan man tro at ens egne kriterier for et godt liv, er riktig i andres liv? Og vil ikke slike kriterier for livskvalitet endres gjennom et livsløp, fordi man som menneske endrer seg gjennom livsløpet? I bunn og grunn er vi alle sårbare, avhengige. Fullstedig selvstendighet er forbigående.

Menneskeverd skal ikke ha prislapp på, en sånn utvikling skremmer meg. For det er lett å lage et menneskeregnskap, men enda lettere er det å droppe viktige, ikke-målbare sider av livet. Det er lett å tro at dersom en mister det en kaller livsgrunnlaget sitt, identiteten sin, så er ikke livet verd å leve mer, men mange som faktisk har vært der, kan forteller at det ikke er slik. Tvert i mot kan det heller være slik at nettopp fordi krisen skjedde, fikk man nye perspektiver og fikk et bedre liv. Mye godt kan komme ut av kriser.

Og dessuten: Hvordan kan man med sikkerhet vite hva som gir mening i livet til en person med få uttrykk for indre tilstand? Kan det ikke være slik at den som har mistet store ressurser kan leve livet på et nytt og annet grunnlag?

Og derfor tenker jeg at de offentlige debattene ikke skal få lov til å bli preget av karrierebyggende, unge provokatører, men også trenger stemmene til mennesker som har gått gjennom store omveltninger i livet, stemmer til mennesker som har sett livets mer tabubelagte sider og mennesker som jobber med personer som har fått alvorlige livsendrende diagnoser, som for eksempel demens.

Vi har alle et liv og det verste du kan gjøre mot andre er å ikke anerkjenne livet deres; å ikke anerkjenne dem som like verdifulle som deg selv – kanskje spesielt i offentlige debatter.

Det er ikke unikt å ha ME. Det er unikt å ha livet.

 

~~

(jeg har en Instagram-konto, og legger ut en liten fotomontasje om å leve med ME i kveld, 12.5.2017; ojosfoto)

 

Det er nå

Nok i det lille, nok i det stille; det er der jeg er nå.

Den systematiske duringen, et sted under meg, et tonn med betong, en avstand uten mål.

Det er nå.

Det er nå jeg er her, ikke der, det er nå jeg puster, henger ved. Det er nå at alt føles så fjernt. Det er nå håpet vokser frem. Det er nå noe nytt, gammelt og velkjent er igjen.

Det er nå.

ME-dagen hver dag

Innlegget jeg skrev i anledning ME-dagen for to år siden er fortsatt aktuelt. Jeg lurer bare på når vi kan avlyse hele skiten og leve som andre folk?

Håper du vil ta deg tid til å lese mitt bidrag på denne internasjonale ME-dagen.

Hver dag er min ME-dag

Takk!

Jeg velger meg april

Endelig er tiden her, den beste på året.

Dette er tiden der lyset varer stadig lenger, selv i tåken er lyset godt.

Dette er tiden der vinteren er langt nok bak, til at den er blitt et minne.

Dette er tiden der alt er i kommingen, der det nye starter.

Jeg elsker denne tiden; langt fra gressklippere som durer ukoordinert, langt fra snø som må skuffes, langt fra synligheten som sladrer om alt som ikke blir gjort.

Jeg elsker denne tiden som er akkurat passelig varm, som er akkurat passelig kjølig slik at jeg kan velge å legge i peisen eller velge det vekk.

Jeg elsker følelsen av at nå kommer jeg tilbake i kroppen min, nå blir vi litt mer en helhet jeg og kroppen og tankene mine.

Litt etter litt vender valgene tilbake, litt etter litt ser jeg klarere, litt etter litt sprer kraften seg og styrken seg slik at om ikke lenge kan jeg gå runden min – den jeg lagde meg i høst da bena ville gå.

Litt etter litt håper jeg at kroppen lystrer igjen, at tankene kan formuleres i ord, at venner ikke bare er en teori, men noen som kan treffes og snakkes med.

Litt etter litt håper og tror jeg at min mentale tilstedeværelse løftes opp til der den må være for at alle skal ha det godt.

Og jeg håper og tror at jeg ikke er naiv, men optimistisk, og at denne tiden som er den beste for meg, fortsetter å være det også i mai, også i juni, og helst mye lenger.

Jeg håper fortsatt at den ikke tar slutt, at det som blir en opptur ikke faller sammen igjen, men at formen blir hengende der oppe – på et nytt nivå.

Det er det jeg håper og det er det jeg ønsker.. og så lar jeg det bli med det, så stiller jeg ikke kritiske spørsmål, så sprekker jeg ikke bobla med min egen realisme, for jeg trenger den gode følelsen, jeg trenger å tro på at nå, nå kommer min tid!

De gode rådene og veien videre

Du må ikke stille så høye krav til deg selv, det er lov å slappe av, sier hun og tror jeg skal bli glad.

Du må ikke presse deg så hardt, men ta ting som de kommer, sier han og lager et dypt søkk mellom øyenbrynene sine.

Du trenger ikke prestere hele tiden, sier hun som har femti jern i ilden og sjonglerer dem som om de skulle være to lette epler  i hendene.

Det er bare det at dersom jeg ikke presser meg selv, så har jeg bare sofaen igjen. Dersom jeg ikke presser meg, forsvinner jeg. Dersom jeg ikke presser meg blir skyggen av den jeg er enda svakere. Jeg er redd jeg til slutt forsvinner helt og at alt som står igjen etter meg er et knippe Facebook-venner som har glemt å slette meg.

Jeg er redd den dagen kommer der jeg er en venn noen hadde. Der navnet mitt vagt forbindes med en de tror de kjente, som jeg selv har sluttet å kjenne for lengst.

Jeg er redd alle vennskap er mitt ansvar og for at når jeg svarer ærlig på hvordan det går, så langer jeg samtidig ut en arm som skyver den andre vekk, som gir et merke på kinnet, som øker en avstand som kanskje har vært der mye lenger enn jeg forstår.

Folk vil helst at det skal gå bra, folk vil helst slippe å forholde seg til andres smerte. Jeg merker det.

Noen folk er helt motsatt, de elsker smerten, både sin egen og andres. De velter seg i smerten og vil ikke høre om annet. Noen av dem er skuffet over mine gode dager, kan ikke vente til de dårlige kommer igjen.

Jeg oppfyller alt. Jeg oppfyller ingenting.

Jeg bare er og har vært lenge, energien kom ikke tilbake da lyset kom. Livet ble lettere, men energien ble ikke bedre.

Måneder etter måneder med den samme dårlige formen, med flaks for hver sms jeg klarer sende, med tilfeldighetenes makt over alt jeg klarer å lese og dele på nett. I lengden tar det på å ikke fungere bedre enn det.

I lengden tar det på å ikke kunne jobbe slik jeg trenger for å få det godt, virkelig godt – ikke greit nok.

Jeg har ikke energi nok til å kunne ta det som det kommer, til å senke kravene, til å bare være og leve og nyte, for det krever faktisk en god del energi å gjøre dette. Grunnlaget for nytelsen er ikke der. Det er tungt og jeg skur meg selv fremover, men motbakken er tung og bratt, fortsatt.

Tiden går, jeg forandres uten at jeg merker det. Det som tidligere var nok for å ha det godt, er det ikke mer; jeg klarer ikke gjøre det jeg gjorde, men jeg prøver og jeg strever mens meningen uteblir.

Gjøremålene er bare gjøremål, de gir ikke den gleden og meningen de en gang ga, bare kostnaden er igjen. Det er på tide å snu, å se seg om etter meningen i hverdagen på et annet sted.

Jeg må reorientere meg. Må finne den nye meg, finne det som gjelder nå – slik jeg er NÅ.

Jeg må starte på nytt. Finne plattformen. Bygge opp.

Ikke velte.

Fortsette.

Gi meg selv en ny start.

 

Lysmedisin i mørketiden

Den mørke natten splittes opp av et spyd av lys, treffer meg hardt. Jeg blunker, kniper øynene sammen, det gjør vondt. Jeg vil flytte meg vekk, snike meg unna det stikkende lyset, men jeg trenger det og blir værende.

Ukene har vært tunge, som om jeg har blitt lesset med blyklosser hver dag, mer kreativt plassert for hver nye klump.

Natten har stjelt dagen, den lumske tåken og fravær av lys har hatt en direkte påvirkning på meg. ME-en har vært en ert, til sammenligning.

Jeg liker problemer som kan løses, liker utfordringer som kjennes i kropp og tanker, men når mørket aldri tar slutt og det forsiktige lille lyset som skal dekke stuen flirer hånlig, da blir det så som så med evnen til problemløsning. Evnen tar ikke slutt, men tempoet er så lavt at det omtrent ikke er fremgang å spore. Og mens tankene gjemmer seg og letemannskapet sløver, går ukene.

 

En god idé

Den gode idéen kom omsider, og løsningen ble lyslampeterapi.

Noen år tilbake leste jeg at kunstig lys, som denne terapilampen gir, ikke er bra for oss med ME, fordi den gir en falsk energi som gjør vondt for kroppen. Denne påtvungne lysenergien var som å tvinge en frisk person opp midt i sin dypeste søvn og tvinge henne ut på maraton uten mat og drikke – altså ikke sunt i det hele tatt. Jeg har derfor vært skeptisk til lampa.

 

Dårlig ME-form eller lysmangel-symptomer?

Denne tiden av året er den tøffeste for meg, mye fordi energinivået er lavt. Omstillingsprosessen fra fullt dagslys til tåketilstanden som november har vært preget av har gått langsomt – akkurat som andre omstillingsprosesser og overganger tar lang tid. Jeg har tidligere ikke klart å se sammenhengen mellom dagslys og tilstanden i kroppen så tydelig som i år. Formen i høst har tillatt meg å gjøre og oppleve mye, noe som er helt uvanlig, og jeg tror derfor at lys – trøtthet-sammenhengen har blitt tydelig.

Å skille mellom ME og andre saker, er viktig. Tung trøtthet skal utfordres, trøtthet etter for høyt aktivitetsnivå skal respekteres og hviles ned til et normalt nivå. ME-slitenhet skal ikke provoseres med lyslampe, men behandles i god ME-ånd. Trøtt- og tunghet som skyldes mangel på lys, skal behandles med lys.

 

Erfaring

Hvis jeg hadde lest dette for noen år siden, hadde jeg ikke skjønt en dritt, så det ligger mye erfaring bak det jeg skriver nå. Jeg er usikker på om dette kan overføres til andre, så husk på at dette er mine erfaringer, ikke en anbefaling. Du må finne dine svar og løsninger.

Etter bare to kvelder merket jeg en lettelse. Jeg fikk mer kontakt med meg selv, ble litt helere, fant lettere tankene og ordene som hørte til dem. Nå, etter vel et par uker med lys enkelte kvelder, kjenner jeg større effekt. Jeg klarer å skrive noe mer enn femten ord – uten feil – og jeg har bedre kontroll på hva jeg sier og stemmen henger sammen med meg.

Jeg tviler ikke på effekten lys har. Selv om jeg i mange år har registrert problemer med ekstrem trøtthet, omtrent som om jeg segner om, i skumringstiden, og nesten har gått til anskaffelse av arbeidslampe – du vet sånn som håndverkere bruker – fordi det har vært for lite lys hjemme, så er det først i år at jeg skjønner hvor omfattende effekten av lys er på kroppen min.

Jeg har altså sett lyset (den var bløt, jeg vet!).

 

Et viktig skille

Hvis kroppen sovner når lyset dempes, er sammenhengen temmelig tydelig for en oppmerksom person. For den det skjer med, er det imidlertid vanskelig å trekke konklusjonen. Når tanken trettes ut før den er ferdigtenkt og hjernen går inn i søvnmodus mens lyset dempes, så er det ingen tanker igjen å tenke. Da bare er jeg – i en tung og evigvarende fase, som bare gjelder å holde ut, og timene blir tyngre for hver som går. Jeg lurer på om ikke dette har vært vinterproblemet mitt flaut lenge.

Har jeg levd isolert bare fordi jeg har manglet lys? Det problemet som har skaffet meg så mye trøbbel og som har snurret døgnet rundt, har det i virkeligheten hatt en så enkel løsning?

~~

Hvis du er interessert i å prøve dagslyslampe selv, anbefaler jeg deg å lese om det og gjøre nøye vurderinger først. Snakk gjerne med fastlegen din også. Ikke bare prøv det ut i desperasjon, men vær bevissst hva du gjør. Hvis du konkluderer med at du vil prøve bør du undersøke nøye de ulike typene og hvordan de skal brukes. Jeg vil ikke si hva jeg har brukt selv, fordi jeg ikke ønsker å reklamere for et bestemt produkt. 

Del gjerne dine mørketidserfaringer i kommentarfeltet!

 

Lamslått

Jeg sitter helt alene ved kjøkkenbordet, her jeg skal være rask og effektiv, som en kopi av en annen dag der jeg var selveste Frøken Hjemmekontor, selv om jeg er langt ifra frøken og heller ikke flat og bred som et bord.

Nå sitter jeg bare her og tror at jeg gjør noe mens klokken i høyre side av pc-skjermen forandrer tallene. Det er det eneste som skjer.

Som frosset fast til skjermen, eller snarere hypnotisert, blir jeg værende. Taus. Omtrent ingen ord formes av fingrenes abstinensaktige tasting. De lever sitt eget liv.

Inni hodet mitt har jeg tanker jeg ikke får tak i, også de blir stående i sin fastlåste posisjon mens jeg leter i langsomme baner etter noe å aktivisere fingrene med. De vil skrive, insisterer nærmest, selv om jeg ikke har noe å si. Fingrene vet at det er noe der inne som helst skulle vært hentet ut, og mens de venter på oppdraget taster de ordene de kjenner så godt fra før.

Det minner litt om barnas diktater, der de hundre mest vanlige ordene skal skrives om og om igjen til de sitter så godt at de aldri kan glemmes. Slik er det med fingrene mine. De skriver ordene de er vant med, selv om de ikke har noe med saken å gjøre. Bare fordi jeg kan de så godt.

Dagene alene har vært mange i sommer. Jeg er av den heldige sorten som får fri innimellom, som kan la den naturlige rytmen få plass. Om sommeren lever jeg mer naturlig enn resten av året, må ikke tilpasse resten av døgnet til den tiden barna kommer livetfra skolen, til middagslaging eller andre ting. Om sommeren slipper hverdagspresset taket og opplevelsen av svikt reduseres. Det er min fritid.

Det er ikke vanlig i et ME-mamma-liv, men jeg er heller ingen vanlig ME-mamma. Min kapasitet til å følge opp i det daglige er redusert, i de lange feriene frigjøres energien hverdagen binder opp.

Egentlig er det ikke helt sant, for det som skjer er at energien brukes annerledes. Den brukes til de gode tingene, ikke de tunge. Jeg kan gjøre fordi jeg ikke har noe viktigere som venter, må ikke prioritere alt som skjer senere på dagen og dermed bruke energi til egne ting mens jeg venter. Jeg kan i stedet bruke energien til felles ting. Eller til ting jeg ikke får gjort resten av året.

Jeg har all tid tilgjengelig, ikke bare tiden fra jeg står opp til klokken 1415 når et barn kommer hjem. Middag trenger heller ikke å bli laget og spist hver dag. En megais holder lenge, en brødskive eller noe annet ikke-middagaktig. Ingen orker varm middag i tretti grader uansett. Altså frigjort energi!

I dag har jeg en hel dag alene, fra jeg våkner. Det er en påminner om hva som snart kommer. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. De trange rammene, nyoppståtte begrensninger. Har sommerukene gitt meg nok påfyll til å klare et år til?

Jeg er usikker.

 

ME-årene: Uten mening?

Noen ganger opplever jeg livet som en skjerm med snø, du vet sånn knitrende flimring som var på tv-ene før i tiden, når man kom til en kanal uten sending.

Snøfølelsen er ikke kald, den får meg bare til å stå stille – helt stille inni hodet mitt, samtidig som knitringen ikke vil gi seg og en usynlig hånd stikker lange nåler inn i kroppen min.

Jeg står fastlåst i en underlig posisjon og kan ikke røre meg. Livet et satt på en karusell av typen unger digger, en sånn med ståplate og malte stålrammer som strekker seg fra kant til kant og lager ståsoner mellom seg. Og karusellen snurres hardt rundt. I midten sitter jeg, lettere kvalm inntil svimmelheten overtar alt.

~~

Hver dag følger jeg et slags system. I feriene gir jeg det langsomt opp. Det er likevel noen ingredienser jeg trenger å holde fast ved, noen ting jeg trenger for å ha det bra, og for å gi meg selv en time-out fra all oppmerksomheten omgivelsene krever av meg, selv uten å si et ord.

Jeg må skrive. Hver dag. Helst mye.

Det er noe med disse tastene som trekker meg vekk fra det som støyer og sliter meg ut, og som utfordrer min indre skilpadde, som åpner hermetikkboksen bare litte grann. Den har et merkelig lokk som brått klapper igjen, uten at jeg skjønner hva som skjer. Det blir bare mørkt og så befinner jeg meg inni boksen igjen.

Etter en stund begynner det å bli dårlig luft der inne, da må jeg ut. Jeg kjemper for å finne løsningen, for å lirke meg en liten utgang, for kanskje å vri ut hele meg. Boksen er noen ganger mitt panser, min lille beskyttelse mot skumle ting, andre ganger ramler jeg inn uten at jeg skjønner det. Boksen tar meg til seg, jeg blir ordløs utad, fingrene vil gjerne skrive, men hjernen har ingen ord å koble på.

Likevel lever de inni meg, alle ordene. Der inne er det rikt, hele tiden. Om jeg ikke formulerer noen tanker jeg vil dele med deg, er det noe annet som skjer. Det gjør meg kanskje mindre ensom, kanskje mer?

Denne trangen til uttrykk, til å bidra og høre til, den er sterk i meg. Jeg har alltid vært en sånn person som mener mye og som tester ut det jeg mener på andre. Denne trangen er ikke blitt mindre etter ME-en tok over. For å si det mildt.

Jeg tror ikke livet med ME har tilført meg noe som helst bra. Jeg tror at tomheten i alt kaoset den ga, har presset frem de ressursene som ennå kan tas i bruk. Det handler ikke om sykdommen, men om de iboende ressursene, som ligger der fra før. Når livet får nye rammer, er det lett å falle i bitterhet og bli der.

Når ME-en er ny, kjennes det som om alt livet var er plassert bak en diger mur og at alt som var igjen får plass i en liten boks, en slags tom ferdsskriver, som skrangler litt. Hvis man orker riste på den.

Å søke etter ressurser til å skape mening i livet, krever aksept av hvordan livet faktisk utviklet seg til å bli. For selv om sykdommen ikke er livet, så tar den seg god plass i livet.

Jeg finner mening i å skrive. Jeg skriver i alle mulige slags former, men publiserer bare noe av det her. Å gi tilbake, er noe jeg kjenner sterkt at jeg ønsker – gi noe tilbake til samfunnet, for å være en del av det. Når jeg ikke lar erfaringene mine forbli en intern liten greie jeg for det meste har i huet mitt, kan disse ME-årene brukes til noe likevel.

Det er viktig for meg, det å ha betydning for noen flere enn mine nærmeste; å ha en stemme som flyter utover den mest interne. Et intervju, som det med Tønsberg Blad, eller deltakelse i et prosjekt, som ikke krever at jeg forlater sofaen, slike små ting som strekker seg utover og som kommer til nytte for folk, som kan være til en hjelp. Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre mye mer av det.

Jeg tror at det som holder livsmotet oppe, er det som skaper mening og det som gir en opplevelse av at det man velger ikke er likegyldig for folk. I håper ligger ikke «frisk», for livet er mer enn sykdom og friskhet (og de fleste befinner seg litt til begge kanter, sett året under ett), men i meningen.

Slik jeg ser det, er mening i livet det dypeste og mest grunnleggende menneskelige behovet vi har. Det er diagnoseuavhengig. Det handler ikke om rikdom eller fattigdom. Det er ikke noe noen kan fikse for deg. Eller du kan jukse deg til.

For virkelig å finne meningen, tror jeg man må gjøre et ærlig dybdedykk i seg selv, finne grunnverdiene, forsøke å skyve samfunnets krav til prestasjon og vellykkethet bort, og kjenne etter om dette kjennes rett for seg.

Meningen ligger kanskje ikke der vi tror, eller der vi har blitt opplært til å tro at den er, men kanskje utfordrer den de tillærte verdiene og slår oss i bakken for en stund, til vi er trygge nok til å reise oss igjen. I ny drakt.

~~

Det er noen ganger vanskelig å forsvare all sitteaktiviteten min og alle hysj-ene rundt frokosten min. Jeg er så lei det. Jeg vil heller sprette opp og ut, ta ungene i hendene og rope at nå gidder vi ikke mer, nå tar vi fri!

Det er ikke det at jeg har så veldig lyst til å sitte her i time etter time, selv om ordene står i kø. Det er bare en tom erstatning, et alternativ som gir mening hvis jeg klarer å fordype meg i det.

Jeg aksepterer det nå, mer og mer.

.. men noen ganger er det bare trist, å ikke kunne følge det som er aller viktigst. Nemlig dem.

 

 

 

 

 

 

 

Sommernatta

Pent bord pyntet med blomster, lys og duk. Glade mennesker med sommerkjoler, skjorter, rette rygger.

Jeg er der ikke.

Jeg har sett bildet i en avis, det er sånn det virkelig skal se ut – sommeren, festen, gleden.

En fugl kvitrer, døren til terrassen står åpen. Det er min sommer.

Jeg sover ikke vekk sommernatten, jeg venter på søvnen. Det er en egen liten glede i å se både solnedgang og soloppgang på samme natt, en privat liten opplevelse uten ord.

I dag – den siste skoledagen for barna mine. En overgang til sommerferien deres. Skoleferien starter i dag, det er en annen sak.

Jeg hører på fuglen, kjenner stillheten inne i meg. Lengselen etter noe mer, etter å virkelig ta tak i ting som skulle vært gjort for lenge siden. Savnet etter å være en del av, etter å få brukt hele meg, ikke bare de små, tørre smulene som er igjen.

Suset i hodet, rester av noen sykdomsdager, tåkelegger tankene. Ordene jeg har så mange av har gått i dvale.

Nå sitter jeg bare her.

 

Dagen derpå

Den der følelsen av fotsåler som er hardt klemt sammen, skviset inn i en form ingen forbinder med føtter; følelsen av at hele kroppen har endret form og blitt til en klump av sølv, som aldri kan foldes ut til sin opprinnelige igjen – ja den sitter i meg. 

Jeg skynder meg med å kapre noen ord til å hekte på, for om ikke lenge forsvinner de vekk fra meg. Kommunikasjonen foregår allerede nesten bare via sms, munnen er lukket. 

Men over alt dette svever  gårsdagen som en flott rosa sky som var min. Deilige timer sammen med venner og et bursdagsbarn, nye mennesker. Samtaler. Deltakelse. Være i det gode og la det være alt. Ingen forstyrrende påminnelser eller behandlende virksomhet. Bare frihet fra det. En pause. Bare være venninne. 

Da betyr ingenting annet noe som helst. I hodet er jeg der fremdeles, pent pyntet, nyvasket hår, smykke rundt halsen, gode klemmer. Bursdagsbarnet stråler, jeg får se henne, være der. Det gjør meg glad, stolt.

Og det som kommer etterpå, det får bare komme. 

Bunken med bøker er høy, jeg leser sakte.

~~

(teksten er ikke publisert i sanntid)