Leve med ME

De gode rådene og veien videre

Du må ikke stille så høye krav til deg selv, det er lov å slappe av, sier hun og tror jeg skal bli glad.

Du må ikke presse deg så hardt, men ta ting som de kommer, sier han og lager et dypt søkk mellom øyenbrynene sine.

Du trenger ikke prestere hele tiden, sier hun som har femti jern i ilden og sjonglerer dem som om de skulle være to lette epler  i hendene.

Det er bare det at dersom jeg ikke presser meg selv, så har jeg bare sofaen igjen. Dersom jeg ikke presser meg, forsvinner jeg. Dersom jeg ikke presser meg blir skyggen av den jeg er enda svakere. Jeg er redd jeg til slutt forsvinner helt og at alt som står igjen etter meg er et knippe Facebook-venner som har glemt å slette meg.

Jeg er redd den dagen kommer der jeg er en venn noen hadde. Der navnet mitt vagt forbindes med en de tror de kjente, som jeg selv har sluttet å kjenne for lengst.

Jeg er redd alle vennskap er mitt ansvar og for at når jeg svarer ærlig på hvordan det går, så langer jeg samtidig ut en arm som skyver den andre vekk, som gir et merke på kinnet, som øker en avstand som kanskje har vært der mye lenger enn jeg forstår.

Folk vil helst at det skal gå bra, folk vil helst slippe å forholde seg til andres smerte. Jeg merker det.

Noen folk er helt motsatt, de elsker smerten, både sin egen og andres. De velter seg i smerten og vil ikke høre om annet. Noen av dem er skuffet over mine gode dager, kan ikke vente til de dårlige kommer igjen.

Jeg oppfyller alt. Jeg oppfyller ingenting.

Jeg bare er og har vært lenge, energien kom ikke tilbake da lyset kom. Livet ble lettere, men energien ble ikke bedre.

Måneder etter måneder med den samme dårlige formen, med flaks for hver sms jeg klarer sende, med tilfeldighetenes makt over alt jeg klarer å lese og dele på nett. I lengden tar det på å ikke fungere bedre enn det.

I lengden tar det på å ikke kunne jobbe slik jeg trenger for å få det godt, virkelig godt – ikke greit nok.

Jeg har ikke energi nok til å kunne ta det som det kommer, til å senke kravene, til å bare være og leve og nyte, for det krever faktisk en god del energi å gjøre dette. Grunnlaget for nytelsen er ikke der. Det er tungt og jeg skur meg selv fremover, men motbakken er tung og bratt, fortsatt.

Tiden går, jeg forandres uten at jeg merker det. Det som tidligere var nok for å ha det godt, er det ikke mer; jeg klarer ikke gjøre det jeg gjorde, men jeg prøver og jeg strever mens meningen uteblir.

Gjøremålene er bare gjøremål, de gir ikke den gleden og meningen de en gang ga, bare kostnaden er igjen. Det er på tide å snu, å se seg om etter meningen i hverdagen på et annet sted.

Jeg må reorientere meg. Må finne den nye meg, finne det som gjelder nå – slik jeg er NÅ.

Jeg må starte på nytt. Finne plattformen. Bygge opp.

Ikke velte.

Fortsette.

Gi meg selv en ny start.

 

12 thoughts on “De gode rådene og veien videre

  1. Sterkt skrevet. 😦 Kjenner meg SÅ godt igjen. Har en følelse av at jeg forsvinner mer og mer, det er helt grusomt.
    Sender deg varme tanker og styrkeklemmer som sikkert ikke hjelper, men du er ihvertfall ikke glemt! ❤

    Lik

  2. Kanskje bommer vi totalt når vi ber andre slappe av i stedet for å prestere? Kanskje forstår vi ikke helt hvor skoen trykker? Men kanskje er det likevel godt ment?Jeg tror det. Samtidig vet vi at det er viktig med mening og glede i livet, akkurat slik du sier.At det er viktig å vite hva en kan kreve av seg selv i den situasjonen en er i. Og her fins det kun en løsning, og den eier du selv. Det er nå en gang slik at det er du og kun du som vet hvor mye du orker. Innlegget ditt har såre toner i seg, og jeg blir så lei meg fordi du ikke har flere krefter igjen.

    Lik

    1. Jeg vet ikke helt, jeg tror det kommer an på hvor den andre er, i seg selv. Noen ganger er det godt å bli fortalt at en ikke trenger å streve så fælt, at det er lov å slappe av. Andre ganger er prestasjonene livsnødvendige for å ikke miste seg selv, for å ikke forsvinne. Det er ikke så lett. Med denne teksten ville jeg bare sette ord på hvordan det noen ganger kjennes. Og jeg er helt enig med deg i at folk som regel vil andre vel og sier ting i beste mening!

      Lik

  3. Blir rørt til tårer av dette innlegget ditt. Det er akkurat så sårt skrevet som denne sykdommen er! Ønsker deg alt godt og lykke til med å finne veien videre ❤

    Lik

  4. Tar atter en gang av meg hatten for deg, du er så innmari flink til å sette ord på hvordan det er å leve med denne sykdommen. Det er både sårt og godt å lese innleggene dine. Sårt fordi det er sånn livene våre begrenses, godt fordi jeg kjenner meg igjen , du finner ordene jeg mangler for å forklare livet med Me. Har ofte tenkt på dette med energi til å nyte og slappe av. Det var noe en bare gjorde automatisk tidligere, uten å tenke på det. Nå er det noe jeg drømmer om, prøver å få til men som ikke er en selvfølge lenger. Et viktig blogg innleg jeg vil dele videre med de rundt meg. Nyt sommeren som best du kan på din egen «Me-måte».

    Lik

    1. Hei Ann Elin!

      Takk for at du leste og for så gode ord tilbake! Noen ganger må tekster som denne bare ut. Føler at jeg er i starten av en prosess nå, som jeg håper å dele mer fra senere. Er glad for at det blir lest og at folk finner gjenkjennelse i tekstene. Takk også for at du deler!

      Lik

  5. De forstår ikke de som sier de er tingene…..at det er ikke det her det handler om….denne sykdommen som er så annerledes enn alle andre sykdommer….

    Man kjemper hver dag for ikke å forsvinne. Du får sagt det så godt. Jeg er redd jeg en dag ikke lenger klarer å uttrykke meg- at jeg blir sittende her, eller liggende her- uten at noen forstår eller hjelper meg. At «meg» ikke finnes lenger, bare skallet….At den skjøre tynne sytråden som binder meg til verden- mest her inne i sosiale medier- ryker ……..

    Lik

    1. Det er min skrekk også og disse lange periodene jeg har hatt i år der jeg ikke har kunnet uttrykke meg har vært vonde. Ordene er det eneste jeg har som virkelig virker. Føler angsten du beskriver selv, varierende i styrke, men likevel tilbakevendende. Håper ordene er med deg, at du ikke isoleres enda mer, Hanne! Takk for at du leste og delte tankene dine.

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s