Pent bord pyntet med blomster, lys og duk. Glade mennesker med sommerkjoler, skjorter, rette rygger.
Jeg er der ikke.
Jeg har sett bildet i en avis, det er sånn det virkelig skal se ut – sommeren, festen, gleden.
En fugl kvitrer, døren til terrassen står åpen. Det er min sommer.
Jeg sover ikke vekk sommernatten, jeg venter på søvnen. Det er en egen liten glede i å se både solnedgang og soloppgang på samme natt, en privat liten opplevelse uten ord.
I dag – den siste skoledagen for barna mine. En overgang til sommerferien deres. Skoleferien starter i dag, det er en annen sak.
Jeg hører på fuglen, kjenner stillheten inne i meg. Lengselen etter noe mer, etter å virkelig ta tak i ting som skulle vært gjort for lenge siden. Savnet etter å være en del av, etter å få brukt hele meg, ikke bare de små, tørre smulene som er igjen.
Suset i hodet, rester av noen sykdomsdager, tåkelegger tankene. Ordene jeg har så mange av har gått i dvale.
Nå sitter jeg bare her.
Melivetpaaslep 
Så vondt å lese, Anne- Helene. Jeg ønsker for deg at du kunne få være med – med hele deg. jeg krysser fingrene, Du beskriver så godt den tilstanden du er i, at jeg kan kjenne på smerten du eier
LikerLiker
🙂
LikerLiker
Så gjenkjennelig sommernattbeskrivelse, en flott opplevelse, men samtidig tidstyv som stjeler viktig dagtid. Godt og vondt på en gang, som mye med ME er.
LikerLiker
Det er synd en ikke kan få alt – og helst gratis!
LikerLiker