Den lille sorte

Noe pirker i døra og jeg vrir på meg. Små dask av noe bløtt slutter ikke og uten min reaksjon legger han på to ynkelige pip. Han vil inn.

Det vil sikkert være bra for deg, argumenterer han og stiller seg ved siden av ungene, ser på meg. Så du ikke er alene her hele dagen, legger han til, sier ikke mer.

Jeg tenker på all sanden vi må kjøpe, på doen som må renses, på maten prinsippene sier skal kjøpes i dyrebutikken og ikke på Rema. De to store guttene har lagt sin første barndom bak seg, og har kommet ut av den uten smokk og bleier, sover i sin egen seng og ordner det meste selv. Orker jeg en ny oppdragelse?

Jeg ser for meg alle gangene jeg må redde den pelskledde fra ledninger og jage han ned fra bord. Jeg ser for meg bekymringer; hvor er han nå? Jeg ser for meg bunker av ark med beskrivesler av dyret og hvor han sist var observert. Jeg ser for meg timer hos dyrlegen og pels på toppen av bokhyllen. Orker jeg?

Jeg vet så godt at det er meg det handler om, det er jeg som må oppdra igjen, jeg som må organisere og styre, jeg som må sørge for at alt fungerer.

Kosen ser jeg bort fra, tviholder på de praktiske sidene, huker meg fast ved tanken på alt styret og maset jeg ser for meg at kommer. Nei’et er støpt i betong.

Men så skjer det noe.

Jeg vet ikke hva det er, men det er som om noe smuldrer opp. Jeg tror det kom sprekker i fastholdelsen av styret og maset da livet ble større igjen, da jeg klarte ser noe mer enn oppgavene i livet. Noe åpnet seg, lot meg inkludere mer, jeg vokste opp og strakk meg ut i full lengde fra den lille klumpen jeg var. Det ble mer plass i meg, i livet.

Den lille sorte er min lille venn. Det hender han kommer når jeg lokker på han, hvis han ikke er for opptatt med noe annet. Han prater med meg og forventer svar. Rommet er ikke tomt mer.

Jeg blir sliten noen ganger, tenker la meg være i fred, men livet har vokst, jeg rommer mer. Han er ingen belastning, selv når han krever sitt. Å våkne til svak brumling, myk pels inntil kinnet, en liten som legger poten oppå hånden.. Tomheten fylles, ensomheten reduseres. Det er oss to.

Dårlig tid og så mye som skal tenkes og skrives

Jeg har ikke tid til ikke å skrive, ikke å lese, ikke å fortsette å utvikle meg – til å bli en så god skribent at jeg klarer uttrykke akkurat det jeg ønsker slik jeg vil få sagt det.

Jeg har ikke tid til at hodet ikke virker som jeg ønsker det skal, men kun ivaretar primærfunksjonene. I all den tiden jeg har til rådighet er bare deler av den til disposisjon. Noen ganger smuldrer tankene opp før de tenkes ferdig. Noen ganger skremmes de bort i nærheten av tastaturet. Inni hodet er de klare og jeg har et mentalt reisverk av teori, praksis og hvordan alt henger sammen med alt. Jeg vil dele, tenke, forklare og formidle. Noe klissete limer ting sammen slik at når det skal ut, brytes bare deler av det løs. Resten forblir der inne. Kanskje er det ikke klart nok. Kanskje det er prematurt og venter på at tiden skal være riktig. Jeg vet ikke.

Jeg føler at det er min oppgave, høytidelig lovet meg selv, å ta i bruk det beste i meg. Mitt indre liv er rikt. Jeg har mange historier som ikke er riktig å la bli der inne, bare til meg selv. De må deles. Det er noe jeg vil si.

Jeg trosser de kognitive problemene, har funnet metoder som gjør at jeg klarer sno meg unna – det er egentlig et under at jeg klarer. Det vil alle som lever med meg en uke kunne skrive under på.

Så lenge jeg sitter og må fortsette å sitte og ligge, er jeg likevel heldig som kan bruke det beste i meg. Jeg kan utvikle og bruke de sidene av meg som jeg for mange år siden hadde en idé om at jeg hadde. Nå vet jeg at jeg har dem.

Jeg har ikke tid til å ikke fungere godt nok til å uttrykke meg. Det er så mye jeg vil. Derfor føles det som er fengsel av ensomhet hver gang ingen ord kommer ut. Jeg bruker utrolig mye tid på å fjerne stengsler og file bort hindringer, for å finne fram til ordene. For å oppleve friheten ved å slippe å være alene med meg selv.

Snart slutt

Året nærmer seg slutten og jeg lurer på om det betyr noe. 

Alle dagene året har lagt bak seg, alle timene fylt med innhold som noen ganger har laget seg plass i hukommelsen, andre ganger ikke. Det kjennes så mye bedre å tenke i timer enn dager, fordi dagene som ble borte er mange fler enn jeg er komfortabel med. 

Betyr det noe? Hva betyr noe?

Jeg har startet på så mange innlegg, de fleste av dem i hodet mitt, men noen av dem er også lagret som kladd her i bloggen. Mange er forkastet, som mange av mine erfaringer er det. 

Den siste dagen av året er i morgen. Overalt fôres vi med hva vi skal ønske, med hvor mange kilo vi skal miste, hva livet skal inneholde. Det skyver meg bort. Jeg blir på nytt skyvet ut av andres univers. Min verden er uforenelig med andres. Noen ganger er det like greit.

Andre ganger gjør det vondt. Å være utenfor. Å ikke være den som kan taste statuser som forteller «normal», som holder meg innenfor. Utenforskapet gjør at kreativiteten settes på prøve, men også får enormt gode vekstforhold. Det er i smerten kunsten skapes. Jeg sammenligner meg ubeskjedent med forfattere som i mine øyne er store, med anerkjente musikere. Hvorfor? Fordi det gir gjenklang i meg selv, det sier meg at det som presser på fra innsiden trenger uttrykk. Ellers dannet det trykk, som øker, som smerter mer. Jeg inspireres av folk som lar smerten komme ut i konstruktive former, som står på og ikke gir seg. Jeg inspirers av folk som gir det fra seg, som skriver det ut, som skriker det ut, som treffer meg midt i det vondeste, som tar fra meg pusten og all selvkritikk, som skaper en kreativ diaré. 

Årets nest-siste dag. Jeg lar musikken flyte innover og lukker øynene for tastefeil og tankefeil, lar det som skapes renne ut og flyte utover. Noe inn, noe annet ut igjen. Omskapt smerte, fra sansing til bokstaver; fra meg til deg.

Årets nest-siste dag. Jeg lar den smelte ned, som snøen utenfor vinduet jeg ikke ser. Holder fast ved alt som ellers sensureres bort fra mediabildet, fra venners status i sosiale medier, fra meg selv. Jeg flyter. Snart puster jeg. Tar farvel med dagen. Lar neste år komme. Som det vil.

~~

Hvis du vil kan du følge bloggen min via Bloglovin’. Trykk på ordet i blått. Jeg ønsker deg et godt nytt år og takker for at du har fulgt bloggen i 2012 og for alle innleggene du har delt med andre. Takk også for kommentarer som har gjort meg klokere, tristere, gladere og som har gjort innleggene mine utfyllende og bedre! Dere er viktige for meg og mange andre!

Jeg blir borte

Stemmen hennes er alt som trengs for å lokke fram nok energi til et hopp og en halv runde på gulvet, nok til å kjenne på ensformigheten som hver dag omslutter meg som en ubevegelig, seig masse. Stemmen hennes utstråler energi, kraft, sorg, sinne, et sammensurium av det meste. Jeg trekker det til meg som en inntørket svamp suger til seg det minste vannsølet. Utslitt, utsultet, uthulet av mangel på inntrykk. Overstimulert av ingenting. Overdose tomhet.

Alt jeg vil, alle ønskene om noe mer gjemmes bort og støver ned som alt rundt meg også gjør. Alle de gode tekstene jeg skulle skrevet, all kontakten med viktige andre skrumpes inn som et fjernt minne, utilgjengelig for meg selv og enda fjernere fra tastene og usynlig for andre. Jeg blir borte.

Trangen etter å komme seg ut, delta, se levende mennesker som ikke bare vises gjennom en skjerm eller gjennom de store, skitne vinduene i stua, begynner å bli påtrengende. Jeg burde kanskje ikke lytte til stemmen, men lukke øynene og begrave med i lag på lag med tepper og gi meg det kroppen krever av meg. Istedet velger jeg den såre røsten som rommer alt, velger å fjerne alle stengslene som befinner seg mellom de innelåste, nedstøvede tankene og bare leke med tastaturet. Tenker at dersom jeg forsøker kutte ut bevisstheten og åpner kanalen mellom tanke og taster, og lar musikken være eneste påvirkning, så kan det kanskje gå. Det har fungert før.

Enn så tørt og tomt det kan virke som det er, finnes det noe der inne. En slags indre kontakt med det livet jeg ønsker meg mer enn noe annet er igjen blitt vekket. Noen få liter energi intravenøst er alt jeg trenger for i det minste å få kontakt med kreativiteten, det som skaper mening, som gir nytt pågangsmot og en større aksept for hvordan hverdagene må leves.

Jeg klarer likevel ikke fri meg fra lengselen etter den ekte, virkelige kontakten som burde vært selvfølgelig hver dag. Den som ingen andre tenker over, et lite god dag til hun som sitter i kassa på Rema 1000, det skal ikke mye til før det blir mye bedre.

I mellomtiden lytter jeg til musikk, og venter og lengter etter noe mer. Etter å skifte fra observatørstatus til deltakende, likeverdig menneske. Jeg vil ikke miste alt, altfor mye er allerede borte.

Tvil og stolthet

Mellom senga og maten lurer jeg inn noen ord om verdighet. Jeg skriver og løfter meg opp, henger meg på en knagg av stolthet over å få til noe som strekker seg ut mot en person langt der ute jeg ikke kjenner.

I blant stopper jeg opp, tenker på hvorfor jeg gjør dette, hva vil jeg egentlig?

Synlig, kanskje for mye, hvisker en forræderisk stemme, mens jeg knuger meg mot den som vet hvorfor. Den gjemmer seg noen ganger, lar meg ikke mestre på den måten jeg mestrer best. Noen ganger må jeg kjenne etter, tenke etter, for å få tak i motivasjonen eller  målet jeg ønsker å oppnå. Noen ganger snakker jeg strengt til meg selv for å konstantere at det som noen ganger virker meningsløst ikke er det, men en nødvendig innfallsvinkel og en nødvendighet for å bevare livskvaliteten. Jeg forsøker lime fast den siden av meg som vet hvorfor, som ikke tviler.

Bølger av kvalme avslører tingenes egentlige tilstand, minner meg på det jeg vet fra før; ting er ikke som jeg vil de skal være.

Mitt tilgjengelige rom, er delvis avstengt, det har krympet fra stort til ganske lite, stiller høye krav til selvdisiplin, og et blikk som må rettes langt fram. Det er ikke enkelt lenger, ting flyter ikke så godt som det gjorde, men det som løfter meg får tiden jeg har. Uten mening, uten livskvalitet, blir livet tungt. Jeg har vært der og vil ikke tilbake.

Så lenge jeg kan skrive fortsetter med det jeg startet på, med synliggjøring, med deling og fortellinger som viser den vonde siden av livet, den kanskje ikke mange snakker om. Den som gjør at ensomheten kjennes mindre intens.

Enkelte dager lever man fordi man ikke vil dø

For noen dager siden hadde Aftenposten en sak om hva som gjør livet verd å leve og ba leserne sende inn sine lykkeøyeblikk. Jeg måtte tenke lenge over saken og kom til slutt fram til ti punkter, men det som kom med på listen da er ikke det samme som kommer med på listen nå. Hva som gir en følelse av lykke og hva som gjør at man likevel forsetter å stå på og ikke gi opp, tror jeg varierer med dagsform og tilfeldigheter.

Noen dager blir en slik liste stående tom fordi livet er nok som det er. Å tenke utenfor sin egen kropp og sin egen innestengte verden, er i en del tilfeller ganske umulig. Enkelte dager lever man fordi man ikke vil dø. En forholder seg passivt til seg selv og ting som faller utenfor overlevelsestrangen.

Et av mine lykkeøyeblikk ble trukket ut av fem tusen og lagt i kategorien «Originale» av Aftenposten, øyeblikket var «Grønn te og mørk sjokolade». Fra en så hverdagslig, liten ting til verdien av et liv, ligger det mye ironi og sannhet. Og kanskje også en dose ensomhet.

Jeg føler meg aller mest alene når jeg kjenner at jeg synker, når formen gjør at jeg trekkes inn i meg selv og bort fra dem som gir hverdagen mening. Når evnen til kommunikasjon isolerers i hodet og ikke kommer ut, når evnen til å skrive og kommunisere ut blir borte som et svakt minne om noe som var. Alene med bare meg selv merker jeg at avstanden til det livet normaltfungerende lever er større enn jeg liker.

Alene med bare meg selv kan en kopp grønn te og en liten mørk sjokolade gi meg en lun glede og et snev av velvære, til tross for at jeg aller helst skulle delt den med noen. De små tingene gjør de store tingene lettere å bære, mens jeg venter på at livet skal vende tilbake igjen.