Mestring, drømmer og håp

Tvil og stolthet

Mellom senga og maten lurer jeg inn noen ord om verdighet. Jeg skriver og løfter meg opp, henger meg på en knagg av stolthet over å få til noe som strekker seg ut mot en person langt der ute jeg ikke kjenner.

I blant stopper jeg opp, tenker på hvorfor jeg gjør dette, hva vil jeg egentlig?

Synlig, kanskje for mye, hvisker en forræderisk stemme, mens jeg knuger meg mot den som vet hvorfor. Den gjemmer seg noen ganger, lar meg ikke mestre på den måten jeg mestrer best. Noen ganger må jeg kjenne etter, tenke etter, for å få tak i motivasjonen eller  målet jeg ønsker å oppnå. Noen ganger snakker jeg strengt til meg selv for å konstantere at det som noen ganger virker meningsløst ikke er det, men en nødvendig innfallsvinkel og en nødvendighet for å bevare livskvaliteten. Jeg forsøker lime fast den siden av meg som vet hvorfor, som ikke tviler.

Bølger av kvalme avslører tingenes egentlige tilstand, minner meg på det jeg vet fra før; ting er ikke som jeg vil de skal være.

Mitt tilgjengelige rom, er delvis avstengt, det har krympet fra stort til ganske lite, stiller høye krav til selvdisiplin, og et blikk som må rettes langt fram. Det er ikke enkelt lenger, ting flyter ikke så godt som det gjorde, men det som løfter meg får tiden jeg har. Uten mening, uten livskvalitet, blir livet tungt. Jeg har vært der og vil ikke tilbake.

Så lenge jeg kan skrive fortsetter med det jeg startet på, med synliggjøring, med deling og fortellinger som viser den vonde siden av livet, den kanskje ikke mange snakker om. Den som gjør at ensomheten kjennes mindre intens.

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s