Leve med ME

Jeg blir borte

Stemmen hennes er alt som trengs for å lokke fram nok energi til et hopp og en halv runde på gulvet, nok til å kjenne på ensformigheten som hver dag omslutter meg som en ubevegelig, seig masse. Stemmen hennes utstråler energi, kraft, sorg, sinne, et sammensurium av det meste. Jeg trekker det til meg som en inntørket svamp suger til seg det minste vannsølet. Utslitt, utsultet, uthulet av mangel på inntrykk. Overstimulert av ingenting. Overdose tomhet.

Alt jeg vil, alle ønskene om noe mer gjemmes bort og støver ned som alt rundt meg også gjør. Alle de gode tekstene jeg skulle skrevet, all kontakten med viktige andre skrumpes inn som et fjernt minne, utilgjengelig for meg selv og enda fjernere fra tastene og usynlig for andre. Jeg blir borte.

Trangen etter å komme seg ut, delta, se levende mennesker som ikke bare vises gjennom en skjerm eller gjennom de store, skitne vinduene i stua, begynner å bli påtrengende. Jeg burde kanskje ikke lytte til stemmen, men lukke øynene og begrave med i lag på lag med tepper og gi meg det kroppen krever av meg. Istedet velger jeg den såre røsten som rommer alt, velger å fjerne alle stengslene som befinner seg mellom de innelåste, nedstøvede tankene og bare leke med tastaturet. Tenker at dersom jeg forsøker kutte ut bevisstheten og åpner kanalen mellom tanke og taster, og lar musikken være eneste påvirkning, så kan det kanskje gå. Det har fungert før.

Enn så tørt og tomt det kan virke som det er, finnes det noe der inne. En slags indre kontakt med det livet jeg ønsker meg mer enn noe annet er igjen blitt vekket. Noen få liter energi intravenøst er alt jeg trenger for i det minste å få kontakt med kreativiteten, det som skaper mening, som gir nytt pågangsmot og en større aksept for hvordan hverdagene må leves.

Jeg klarer likevel ikke fri meg fra lengselen etter den ekte, virkelige kontakten som burde vært selvfølgelig hver dag. Den som ingen andre tenker over, et lite god dag til hun som sitter i kassa på Rema 1000, det skal ikke mye til før det blir mye bedre.

I mellomtiden lytter jeg til musikk, og venter og lengter etter noe mer. Etter å skifte fra observatørstatus til deltakende, likeverdig menneske. Jeg vil ikke miste alt, altfor mye er allerede borte.

10 thoughts on “Jeg blir borte

  1. Ja, det ER sårt ikke å orke kontakt med omverdenen. All kontakt krever, men i ulik grad og man må velge med omhu med hvem og hvordan man skal omgås andre. Man må bli mer selektiv, både på godt og vondt. Den kontakten som velges må være givende og kreve lite. Det er særlig vondt når man ikke får gitt egne barn den kontakten de (og vi) trenger.
    Men observatørrollen er også interessant og man gjør seg mange tanker både om andre og seg selv. Så får man håpe at man får nyttiggjort seg all denne erfaringen en gang. Du er heldig som har en bloggkanal ut!

    Lik

    1. Hanne

      Kanskje du skulle lage deg en blogg selv slik at jeg kan følge deg? Det hadde vært fint!
      Observatørrollen kan være interessant, jeg er enig i det, men jeg skulle så gjerne hatt mer av praksisen.

      Lik

  2. Du skriver så suggerende, jeg forsvinner inn i stemningen, jeg gjør den til min egen, mitt indre landskap stiger frem, dine ord har fremkalt følelsen, jeg lytter også til musikk, mye musikk, kroppen vil ha det, den vil ha sin bestemte musikk, rolig, rolig, hos meg klinger enslige celloer……
    Takk skal du ha.

    Lik

  3. Fy søren , for en ekstrem nerve det er i det du skriver Anne-Helene ! Det er så jeg mister pusten.
    overdose tomhet- sterkt,sterkt,sterkt . Kanskje du ikke kjenner den selv, men den kraften du skriver med, de ordene som kmmer ut av ditt tastatur er sterke som et løvetannfrø som bryter opp svart astfalt.

    Mere,mere !
    God,stor og varmende klem fra Lilljekonvall 🙂

    Lik

  4. Det er lenge siden jeg har hørt på musikk – altfor lenge. Ofte hører jeg ufrivillig – det kommer brått på når TVn står på for eksempel.
    Men husker sist gang jeg hadde stor musikklykke. Det var fantastisk, og jeg følte meg så fri. Så lett, så glad. Det varte bare noen minutter, men for noen minutter det var!

    Lik

  5. Meget gjenkjennelig, og god bruk av ord. Musikken setter en ihvertfall på en form for lading til tider. Gir litt mental føde til batteriet, der det fysisk er tomt.
    Håper du har dager der teppene kan legges til side i noen øyeblikk. Håper du får gitt det smilet til damen i kassen på Rimi. 🙂

    Lik

  6. Det er veldig sterkt for meg å få slike tilbakemeldinger på teksten. Jeg kjenner at det berører meg dypt, for deres tilbakemeldinger sender på en måte mitt eget tilbake i fordøyd form. At dere blir berørt av min tekst er mektig og det setter meg ut. Dere skulle bare visst!

    Huldra og veimat: Velkommen til bloggen min! Kom snart tilbake.

    Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s