Tannlegetrøbbel

Hvite vegger, hvitt lys, en stol i skinn med mange ledd. En hyggelig stemme og et smil som skjules under et munnbind avsløres av lange striper rundt øynene. En tone som sier «her er jeg, fortell meg hva som har skjedd».  Det er lenge siden sist, jeg har prøvd underveis, men måtte trekke meg.

Igjen har jeg gjort forsøk og denne gangen har  jeg kommet helt fram. Jeg ser på stolen, kles med en stor smekke og legger meg ned. Tar fram referatet jeg har lagret i hodet og orienterer om siste nytt. To og et halvt år siden sist, mindre tid å referere fra. Faktisk bare de siste ukene har noe skjedd som er verd å dele. Resten er forklaringer og unnskyldninger. En slags dårlig samvittighet for ikke å ha klart å følge opp gir tonefallet en kjent melodi.

Jeg ber henne ta forhåndsregler og gir en ny orientering om hva jeg trenger for å klare å gjennomføre, det er snakk om mindre enn en halvtime til alt er over. Hun setter igang, ber meg gape, men ikke si A. Tenner bites sammen, bildene tas og ventetiden benyttes til mer gaping og rutinerte hender gjør jobben sin. Jeg gjør min, gaper og lukker øynene. Får beskjed om at hvis jeg gaper mindre, sparer jeg mer energi, jeg kjenner latteren langt nede i halsen, men med munnen full av fingre kommer den ikke opp.

Bildene viser at det indre står i stil med det ytre, jeg sukker lettet. Det holdt med en time, ingen oppfølging er nødvendig. Det er lenge til neste gang, men forhåpentligvis ikke like lenge.

Null hull, null problem, en ting mindre som må gjøres.