Jeg vet ikke om et mer betent tema enn psykisk helse kontra ME. Det finnes mange «der ute» som er sikre på at ME er psykisk, en slags langvarig utmattelse som kommer at stress og utbrendthet. At LP (Lightning Process) har hjulpet mange med ME har vært med på å styrke inntrykket av at det er en psykisk, eller en psykosomatisk sykdom. Iallfall blant dem som ikke kjenner noen som har ME og som ikke har kunnskap om det selv.
Jeg har alltid vært opptatt av hvordan jeg fungerer psykisk og jeg har sett hvor stor kraft og makt jeg har til å endre meg selv. Ved å rydde bort belastende tanker som utløser vanskelige følelser har jeg kunnet oppnå mye som ellers ville vært uoppnåelig. Jeg har klart å ta bort hindre som først og fremst sitter i hodet ved å registrere at de finnes og akseptere de.
Jeg har hatt stor tro på min egen kraft og vilje og har fullstendig ignorert en prøvet kropp. Ved hver hindring har jeg lett etter psykiske årsaker, analysert og forklart, utviklet teorier, testet dem grundig ut, prøvd på nytt og aldri gitt meg. Om ikke var teknikken var riktig gikk jeg løs på viljen og fortsatte å presse meg videre.
Dette er grunnen til at jeg har kommet så langt som jeg har, at jeg har oppnådd lukrative ting som utdannelse. Det er også grunnen til at jeg har falt så langt i funksjonsnivå som jeg har.
Jeg hadde hørt om ME lenge før jeg satt det i forbindelse med meg selv. Jeg syntes det hørtes dramatiserende og voldsomt ut. Rusle rundt med solbriller inne, liksom, noe så teit og overdrevent. Folk med ME var nok folk som digget sin egen elendighet og som ikke ville nok.
Det var først da jeg la bort alle psykiske forklaringsmodeller at jeg fant meg selv. Det var først da jeg skjønte jeg måtte snu tankegangen fra å tenke at jeg gjorde noe feil og at jeg derfor ble deppa til å tenke fysisk først. Da jeg lot slitenheten bli det primære symptomet og begynte å ta hensyn til det, forsvant psykiske symptomer som nedstemthet, selvkritikk og stress. Hele livet og hverdagen ble fullstendig forandret, bare jeg tok hensyn og tillot meg å være «lat» ble hodet klarere og jeg ble gladere. Hvis jeg falt tilbake til gamle synder og gjorde mer enn kroppens kapasitet tillot, ble jeg igjen nedstemt. Jeg testet det ut flere ganger og fikk det samme resultat hver gang.
For meg var det en vekker. Fra den dagen begynte jeg å jobbe for diagnose. Jeg hadde grundig testet ut alle psykiske aspekter ved sykdommen, eller problemene mine, gjennom mange år.
Psykisk helse er fremdeles kjerneområdet mitt. Jeg interesserer meg ikke for somatikk. Jeg liker best det jeg kan jobbe med selv, liker å ha kontroll og være sjefen i eget liv.
For oss med en fysisk sykdom er den psykiske helsen like viktig å jobbe med som for folk med en psykisk lidelse. Ved å kjenne oss selv kan vi bruke de gode og sterke sidene til å overdøve en haltende og uvillig kropp. Vi mestrer bedre å leve med sykdommen. Å erkjenne at vi også er innehaver av en psyke og har ting å jobbe med gjør ikke ME til en psykisk lidelse.
Vi må ikke være så redd for folks misforståelser og uvitenhet at vi ikke tør se nærmere på hvordan vi fungerer psykisk. Jeg tror mange som har ME er så redde for å bli sett på som psykiatriske «tilfeller» at de heller fornekter enn inkluderer det psykiske i livet. Det tror jeg ikke er bra.
Melivetpaaslep 
Dette er viktig, vi må ikke fortrenge eller glemme at vi også har en psykisk helse – selv om årsaken til sykdommen ikke er psykisk!
Det er fryktelig tungt å ha en så omfattende og alvorlig sykdom som ME, og alle kan trenge hjelp og støtte og god «mentalhygiene» i en slik situasjon.
Dette var inspirerende, kanskje jeg følger opp med noen egne tanker i en bloggpost. 🙂
LikerLiker
Fint å høre at dette var til inspirasjon, SerendipityCat! Kan du gi meg et hint dersom du skriver om det samme?
Jeg tror vi, som samfunn, ofte lager kunstige skiller f.eks mellom psyke og soma. Vi lærer lite om hvordan vi virker psykologisk og derfor blir det psykiske fremmed for folk, vi bare antar at det ordner seg selv. Det blir som å tro at en kan lese en bok bare ved å se den ligge på bordet uten å bla i den.
Det er litt rart at psykisk helse har så lite fokus som det har og at psykiske helse og psykiske lidelser henger så nært sammen i (u)bevisstheten til folk. Det tror jeg kan være en årsak til at mange med ME er redde for at noen skal tro de har en psykisk lidelse. At det bare er å ta seg sammen. Det er det ikke, ikke engang for folk som har en psykisk lidelse.
LikerLiker
Dette er faktisk veldig viktig!!! God mentalhygiene som serendipityCat skriver er jo viktig åkke som enten man er frisk eller syk, men kanskje lurt å gi det en ekstra tanke eller to når man er syk og spesielt med en kronisk diagnose.
Skulle ha skrevet mye mer om dette, for dette brenner jeg litt for… Men nå var det stopp.
Vel, sånn er det jo bare av og til:-)
LikerLiker
Hei!
Veldig bra skrevet, dette!
Jeg er også en som har stor tro på psyken, tankens kraft osv. Jeg tenker ofte at det er ikke JEG som har ME, det er bare kroppen min. Joda, jeg blir dårligere av «psykisk stress» og sånne ting som ikke er fysiske direkte, men det er allikevel kroppen min som blir dårligere, ikke MEG.
Og det er jeg så utrolig glad for! Jeg har jobbet mye med dette fra den dagen jeg ble syk, flere år før jeg visste at det var ME. Det å akseptere at kroppen er syk, er for mange mennesker i dag veldig vanskelig. Manges «liv» er ofte identifisert med jobb, utdannelse, familie, vellykkethet på så mange måter. Og jeg tror sikkert at jeg også hadde følt dette tyngre om jeg ikke hadde ting i livet mitt som definerer hvem jeg er, hva jeg står for osv. Det har jeg, heldigvis. Jeg er kreativ, teknisk dyktig og jeg driver altså med håndarbeid. Ikke hele tiden, men når jeg orker. Dette kan på finurlig vis definere meg, ved at jeg kan produsere noe som andre setter pris på.
Det er så mye i livet jeg IKKE kan gjøre nå, og setter derfor så uendelig pris på det jeg faktisk KAN gjøre. I tillegg ser jeg at jeg har mange andre verdier som andre kan nyte godt av, bla a overfor venner og venninner rundt omkring, via nettet. Jeg er ikke så mye sosial for tiden, og internett er jo helt vidunderlig sånn sett.
Alle disse tingene er med på å bekrefte hvem jeg er. Og pga disse, ER jeg ikke ME, men kroppen min HAR ME.
Nå ble dette masse rart her, jeg håper noen får noe fornuftig ut av det allikevel.
Hilsen sofen!
LikerLiker
Veldig fint at du har skjønt dette før du fikk ME, sofen! Generelt er det lurt å ha flere ben å stå på, vi blir mer stabile og mindre sårbare om vi har mange å spille på, flere sider ved vår personlighet som gjør at vi tåler å ikke fungere optimalt på alle områder. Jeg tror det kan være hardt for dem som ikke kjenner seg selv på denne måten. Å reorientere seg selv er krevende for alle og da hjelper det enormt mye å vite at en har ressurser og egenskaper som gjør at en tåler en krise, selv om den viser seg å vedvare.
ME er noe jeg «har», ikke noe jeg «er», det er en viktig forskjell i det. Vi må være oppmerksomme på at sykdom ikke definere hvem vi er. Vi er mer enn det vi ikke er.
LikerLiker
Den oppdelning mellom psykiatri og somatikk har sine problemer og det her er et.
Vi kan ikke skille mellom kropp og sjel, alt henger sammen.
Jag også arbeidet mye med mentalhygienen, noe som jeg ser som en livsprosess. Akkurat som man pusser tenner hver dag, så må vi arbeide med hvordan vi har det med følelsene og livet.
Det er trist at folk fremdeles går og tror at hvis en sak er psykisk, så er det innbilning.
Jeg har forsonet meg med å være syk. Jeg koser meg om dagene. Det har vært en lang veg hit, men det gikk. Livet er mye, mye mer enn status og materielle ting. Når vi blir langvarig syke må vi gjøre opp status i livet, og bygge opp nye verdier med våre liv. Vi kan fremdeles bety noe for oss selv og andre selv om vi ikke orker å gjøre så mye som tidligere.
Sen består våre kropper ikke bare av en psyke, men har også andre dimensjoner, for eksempel bio-kjemi. Når man leser en del blogger så kan det være en del eksperter som ikke ser ut til å ha hele bredden. Da er det for meg ikke rart at folk at folk kommer i overlevelsesmodus, og føler seg nødt for å stride for at det er en somatisk sykdom for å få behandling.
Den her prosessen som du skriver om er så viktig, men da trenger vi fred og ro. Vi trenger å puste fritt, fordi når vi holder pusten, da holder vi igjen følelser. Da er det ikke enkelt å prosesse sitt følelsesliv. 😉 Det blir også vanskelig å «tenke positivt» når en ikke har pusterom.
Ha en fin dag! 🙂
Snakkes!
LikerLiker
En fysioterapeut sa til meg: «Alt er psykosomatikk», med det mente hun nok at alt henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. Klart det gjør, men jeg ser fornuften i å skille mellom fysiske og psykiske sykdommer, men det bør ikke bli så adskilt at vi glemmer å se etter sammenhenger. Og vi må ikke glemme det friske, ingen er bare syke. Jeg tror vi noen ganger har vanskelig for å se at noe er friskt og noe annet sykt, vi liner opp grensene for tydelig og mister viktig kunnskap underveis.
Mental hygiene som livsprosess.. den kan jeg like! Å jobbe med seg selv er en bra ting, en trenger ikke ha problemer for å gjøre det. Selvutvikling, heter det. Jeg tror at for noen ligger det naturlig, mens andre ikke er den reflektive typen, men har nok med ting som de er.
Psykisk er like reelt som fysisk, men dessverre har det blitt til at «det psykiske» er forvekslet med «det jeg velger og vil». Om tankene blir så tunge at de kan klassifiseres som depresjon, er det i manges øyne snakk om å skjerpe seg og tenke positivt. Når ble det mulig å tenke seg frisk? Det krever arbeid og teknikk. En velger ikke sin(e) sykdom(mer) og en kan ikke velge seg ut.
Jeg liker veldig godt tankene dine om sykdom som ressurs! Å tenke muligheter framfor begrensninger er livsmestring.
Det du skriver om pust og følelser kjenner jeg meg igjen i. Det handler også om form, for min del. Jeg har glemt å ta med kroppens signaler, tilfredsstilt hjernen i stedet for å la formen komme først. Det går en kort periode, men så blir det bare krøll. Og det betales på i evigheter. Det er jammen ikke lett å ha en levelig liv og samtidig ta hensyn til fornuft og kroppens krumspring.
LikerLiker
Hei.
Jeg tror det er flere grunner til at det har blitt så mye fokus på det fysiske og det psykiske. Det er en kjent sak at ved sykdommer som ikke kan påvises med tester/fysiologiske funn, blir ofte psykiske forhold vanlige forklaringer. Dette skyldes manglende åpenbare forklaringer på pasientens symptomer.
Derav begrepet“Uforklarlig sykdommer”
Man trenger markører for å forklare komplekse fysiske faktorer involvert i en del såkalte uforklarlige sykdommer.
Mennesket er en dynamisk helhet.
Denne helheten er for noen snakk om fysisk og psykisk, andre snakker om kropp og hode og igjen andre snakker om ånd, sjel og legeme.
Dette er jo et veldig stort tema.
Den fysiske kroppen har skjellett, flytende vesker i kroppen som blod, vann, slim, fordøyelse, muskler, masse nervetråder som binder nervesystemet sammen, hjerte, organer og ja, jeg vet ikke alt…
Blokkeringer i det eteriske legemet kan resultere i fysiske sykdommer.
Om man f.eks tar alderdommen – når dette knokkelsystemet iakttas – og det man allermest føler, er at man blir gammel. Det kjenner man jo i kroppen.
Noen mener at de psykiske og fysiske sjukdommene og forstyrrelsene skyldes en ubalans mellom det sjelelige -åndelige og det fysiske i mennesket.
Det behøver ikke å ha noe med det psykiske å gjøre.
Når man snakker om stress i forbindelse med ME å gjøre så behøver det ikke å ha med at du er psykisk stresset, nervøs eller har psykiske lidelser, men det kan menes at kroppen er i en stress situasjon, p.g.a hormonforstyrrelser, forstyrrelser i immunsystemet eller på andre måter…
Om man snakker om influensa sykdommer, så begynner man aldri å analysere hvert enkelt menneske for å prøve å finne ut om dette mennesket har hatt traumer i barndommen eller om dette mennesket som faktisk har blitt smittet av dette viruset er ekstra sårbar o.s.v
Mange som har ME opplever at leger snakker om at psyke og soma henger sammen, men i praksis henger ikke dette så veldig mye sammen llikevel.
Når Helsedirektoratet sier at vi har behandling for ME i det offentlige og dette tilbudet er kognitiv adferdsterapi og GET, så utelukker de at ME er en fysiologisk sykdom.
Så man sier at det er en nerologisk/fysisk sykdom, men man har en psykologisk behandling for sykdommen. Det er jo litt rart da.
Dette tror jeg er grunnen til at så mange pasienter og deres pårørende har reagert og at det da blir et kunstig forkus på psyke/soma.
Det er sikkert man pasienter som har denne diagnosen som identifiserer seg med adrenalinloop og psykologiske forklaringer, men så er det også en pasientgruppe som har prøvd alle disse behandlingsformer uten å kjenne effekt og da begynner man å lure på hva som kan være galt i kroppen. Mange har jo også ved hjelp av tester i det private helsevesen fått vite at det er mye fysiologisk galt i kroppen.
Dette er et vanskelig tema synes jeg.
Jeg er sikker på at hadde legene vært åpne og samstemte, og vi hadde hatt tester/markører, så hadde ikke dette vært tema bl. pasientene heller.
Denne diskusjonen fortsetter til de har funnet årsak (ene) til sykdommen.
Huff og huff det ble langt dette her. Beklager.
LikerLiker
Ikke beklag at det ble langt, jeg liker at folk engasjerer seg!
Folk som ikke har medisinsk kunnskap, bruker ordet «stress» som en psykisk greie friske folk opplever når de har for mye å gjøre og for liten kontroll på det som skjer. Det er noe annet med det stresset som sitter i kroppen, som oppstår av vanlige, ikke-belastende aktiviteter. Slikt stress i kroppen kan også oppstå ved f.eks infeksjoner, når kroppen bekjemper den. Hvis disse to stress typene blandes blir selvsagt diskusjonen noe rar. Det kan være en fordel å snakke om det samme når en diskuterer..
Kognitive behandlingsformer tror jeg har blitt tilbudt i den grad det har fordi det ikke finnes gode nok behandlingsmetoder eller som helbereder ME. I og med at gruppen som har ME-diagnose er så forskjellig som den er, finnes det sikkert en del som har andre diagnoser, men som likevel passer inn i ME-sekken. Dermed vil behandlingen i psykiatrien aktualiseres for hver person den virker for. Det vi kunne trenge var bedre diagnostiseringsmetoder. Og større kunnskap om psykosomatikk. Jeg har en venn som vet litt om forskning innen psyk.som. , kan høre med han om hva som skjer på det feltet.
Jeg tror vi altfor lett blander psykisk helse med psykiske problemer. Kjenner selv at jeg iblant er redd for å bli kalt deprimert hvis jeg er lei meg og ikke direkte sprudlende. Å tillate seg selv å gråte hvis en føler for det er viktig. Innestengt sorg gjør ting verre. Derfor trengs større kunnskap om psykisk helse, det er jo ikke slik at psyken blir borte hos alle som har en fysisk sykdom eller problem.. 🙂
Dette er komplekst!
LikerLiker
Takk for engasjement, alle sammen!
Som dere ser har det tatt tid før jeg har kunnet svare, men jeg håper at engasjementet deres ikke er borte av den grunn. Dette er et viktig tema.
Kom snart tilbake! God helg alle sammen.
LikerLiker