Å forstå ting riktig, valgt perspektiv

Når jeg kjenner tungheten innta kroppen: Er det ME eller er det de tunge skyene som skjuler solen som dobler tyngdekraften?

Når jeg kjenner trøttheten overmanne meg: Er det kroppens signaler om litt for høyt aktivitetsnivå den siste tiden eller er det konsekvensene av en altfor sen natt?

Når kroppen er anspent og tærne vanskelige å nå: Er jeg stiv og støl av for lite fysisk utfoldelse eller er det høstens små hint som erter meg?

Når jeg ikke klarer taste et eneste ord: Er det økende kognitive problemer, eller er det skrivesperre?

Når jeg ikke klarer konsentrere meg og utrette noe: Er det ME-en som trekker meg bort eller har jeg mistet motivasjonen og teknikken som driver meg framover?

Hva er hva? Svaret avgjør hvilke muligheter som finnes og hvilken tiltak som kan settes inn.

Svaret avgjør hvordan jeg kan forstå og takle det som skjer, men hvordan jeg forstår ting påvirker også hva jeg ser: Sykdom eller normalitet. Hvordan jeg ser og forstå det som skjer og meg selv, kan i seg selv hemme eller fremme det selvbilde jeg ønsker meg. For tiden har jeg heldigvis mye kontakt med den friske delen av meg, jeg simulerer normalitet og gjør ting som gir meg mer av det. Enn så lenge har jeg mulighet til å velge, fordi ME-en ikke fyller meg fullstendig.

 

Psykisk og fysisk

Jeg vet ikke om et mer betent tema enn psykisk helse kontra ME. Det finnes mange «der ute» som er sikre på at ME er psykisk, en slags langvarig utmattelse som kommer at stress og utbrendthet. At LP (Lightning Process) har hjulpet mange med ME har vært med på å styrke inntrykket av at det er en psykisk, eller en psykosomatisk sykdom. Iallfall blant dem som ikke kjenner noen som har ME og som ikke har kunnskap om det selv.

Jeg har alltid vært opptatt av hvordan jeg fungerer psykisk og jeg har sett hvor stor kraft og makt jeg har til å endre meg selv. Ved å rydde bort belastende tanker som utløser vanskelige følelser har jeg kunnet oppnå mye som ellers ville vært uoppnåelig. Jeg har klart å ta bort hindre som først og fremst sitter i hodet ved å registrere at de finnes og akseptere de.

Jeg har hatt stor tro på min egen kraft og vilje og har fullstendig ignorert en prøvet kropp. Ved hver hindring har jeg lett etter psykiske årsaker, analysert og forklart, utviklet teorier, testet dem grundig ut, prøvd på nytt og aldri gitt meg. Om ikke var teknikken var riktig gikk jeg løs på viljen og fortsatte å presse meg videre.

Dette er grunnen til at jeg har kommet så langt som jeg har, at jeg har oppnådd lukrative ting som utdannelse. Det er også grunnen til at jeg har falt så langt i funksjonsnivå som jeg har.

Jeg hadde hørt om ME lenge før jeg satt det i forbindelse med meg selv. Jeg syntes det hørtes dramatiserende og voldsomt ut. Rusle rundt med solbriller inne, liksom, noe så teit og overdrevent. Folk med ME var nok folk som digget sin egen elendighet og som ikke ville nok.

Det var først da jeg la bort alle psykiske forklaringsmodeller at jeg fant meg selv. Det var først da jeg skjønte jeg måtte snu tankegangen fra å tenke at jeg gjorde noe feil og at jeg derfor ble deppa til å tenke fysisk først. Da jeg lot slitenheten bli det primære symptomet og begynte å ta hensyn til det, forsvant psykiske symptomer som nedstemthet, selvkritikk og stress. Hele livet og hverdagen ble fullstendig forandret, bare jeg tok hensyn og tillot meg å være «lat» ble hodet klarere og jeg ble gladere. Hvis jeg falt tilbake til gamle synder og gjorde mer enn kroppens kapasitet tillot, ble jeg igjen nedstemt. Jeg testet det ut flere ganger og fikk det samme resultat hver gang.

For meg var det en vekker. Fra den dagen begynte jeg å jobbe for diagnose. Jeg hadde grundig testet ut alle psykiske aspekter ved sykdommen, eller problemene mine, gjennom mange år.

Psykisk helse er fremdeles kjerneområdet mitt. Jeg interesserer meg ikke for somatikk. Jeg liker best det jeg kan jobbe med selv, liker å ha kontroll og være sjefen i eget liv.

For oss med en fysisk sykdom er den psykiske helsen like viktig å jobbe med som for folk med en psykisk lidelse. Ved å kjenne oss selv kan vi bruke de gode og sterke sidene til å overdøve en haltende og uvillig kropp. Vi mestrer bedre å leve med sykdommen. Å erkjenne at vi også er innehaver av en psyke og har ting å jobbe med gjør ikke ME til en psykisk lidelse.

Vi må ikke være så redd for folks misforståelser og uvitenhet at vi ikke tør se nærmere på hvordan vi fungerer psykisk. Jeg tror mange som har ME er så redde for å bli sett på som psykiatriske «tilfeller» at de heller fornekter enn inkluderer det psykiske i livet. Det tror jeg ikke er bra.