Den beste dagen

.. er dagen etter.

Dagen derpå sitter jeg velduftende, ren, hel, likner kanskje litt på en helt vanlig person, hvis vi ser bort fra hva klokken viser.

Når jeg våkner trer vissheten om at dagen har fått det beste utgangspunkt den kunne få fram til bevissheten. Dagen er min. Lite arbeid.

Jeg kan selv velge hva jeg vil fylle den med, arbeidsmengden bestemmer jeg selv og det jeg velger å gjøre, gjør jeg fordi jeg vil. Jeg kan kjenne på hva jeg har lyst til, men reduserer «lyst» til det som er mulig innenfor snevre rammer.

Fylt av lys letthet tar jeg fatt på dagens første must: Mat.

Dagen var visst ikke like fri som jeg forestilte meg, for tiden mellom tanken på mat og ferdig spist frokost tar energien jeg skulle brukt i tiden etter mat. Energien som brukes i matjobben stjeler fra det lystbetonte, gjør at det lystbetonte ikke har energi til å utføres.

Maten som spises tar nesten like mye energi som den gir, alternativet skal ikke brukes. Energiregnskapet krever bevegelse, noe må ut for at noe annet skal kunne komme inn.

Dagen som startet så bra, fordi arbeidsmengden så ut til å være minimal, viste seg å bare ha nok til akkurat det mest nødvendige.

 

Kjærlighetseffekten

Jeg sitter i sofaen og skjelver.

Det knitrer og forflytter seg, sprer seg som blekk i et porøst ark, bli større og mer, dekker et område som vokser. En sped kulde inntar kinnene, trekker seg mot nesen og blekner den, skyter opp røde flekker i kinnene, en kontrast som minner om en viss tjukk mann som dukker opp om et par måneders tid. Men kroppens gave er utilslørt, uønsket.

Fra kjøkkenet hører jeg glade barnestemmer liksomkrangle om den siste paprikabiten, blikket mitt vendes ut mot blader som lyser gule mot en bakgrunn av dyp grønn gran. Blikket vendes bort mot noe vakkert, langt der borte fester det seg i toppen av grantreet, mot fuglen som balanserer så perfekt på granens topp at den ikke beveger seg det minste.

Med blikkets søken, dras det vonde kroppen driver med i samme retning. Jeg forsøker plassere det utenfor meg, gi la det tynnes ut, bli mindre invaderende.

En stemme roper, det er jeg som er «mamma», en klump av en kropp fyller hele fanget, blikket mitt daler ned på den lille, vakre som har funnet bekreftelsen. Blikket hans ser bare det som kan leses i blikk og kroppsspråk, i hvordan han blir møtt. Han ser ikke det andre og jeg takker for ME-ens evne til å dekke og skjule slitets verk.

Klumpen av kjærlighet, kjennes som en bombe i kroppen, utsletter kriblingen, opphever dens effekt, skyver den bort, fortrenger. Kvalmen, svimmelheten, øynenes fokuseringsproblemer fratas oppmerksomhet, men det er bare for en stund.

Jeg vet det, men varigheten betyr ingenting, tilstedeværelse i mitt barn sitt liv betyr alt.

Ansvar for egen lykke?

Jeg tenker noen ganger at dersom jeg bare er strukturert nok og tenker riktige tanker vil livet mitt bli så bra som det kan være. Når konsentrasjonen svikter og motivasjonen skranter, kommer tankene om at jeg selv står ansvarlig for lykken. Det er en god tanke, for det betyr at jeg selv kan øke min livskvalitet og løfte meg høyt, men det er ikke en god tanke enkelte dager, fordi den brukes effektivt til å dømme meg selv, gi meg skyldfølelse og kjeft. Hva godt skal det føre til?

Det er både tungt og tøft å hele tiden ha ansvar for egen framgang, egen lykke, når det som frister mest er å spise masse av det som ikke er godt for meg, drite i alt jeg må passe på for å kunne virke best mulig og være noe for andre på samme tid. Det er tungt å hele tiden måtte styre seg selv.

Så noen ganger har jeg mest lyst til å slutte, si opp jobben som selvpasser og begynne med noe annet istedet.

Problemet er bare hva jeg skal gjøre da? Og hvordan ville det gått dersom jeg sluttet med det som har så god effekt, bare fordi jeg er sliten og lei?

Det finnes ingen reelle alternativer, jeg kan ikke velge. Og det er jeg mektig lei av.

Slappe dager i varmen krever spesiell mat

Varmen er tilbake, slappheten likeså. Et opphold på noen uker, er det så lenge siden forrige varme varmeperiode? Jeg er ikke sikker.

Varmen krever spesielle tiltak: Saltbehovet øker, men ikke behovet for fett, så hva spiser man da? Jeg er ikke sikker. Fordi formen er super har jeg vært med på handletur i dag. Århundrets forråd av frityrstekte saker og ting dyppet i salt og noe som påstås å være krydder, men som ser ut til å være spor av urter i stedet, er handlet inn. Jeg har vært på leting etter saltholdige pastiller uten aspartam og andre søte tilsetningsstoffer, men utvalget er trist.

Jeg spiser små saltkorn, saltstenger, fetaost og spekeskinke, småspising så lenge jeg orker. Jeg drikker vann og glemmer å ha biter av sitron eller lime i, legger karbosjokk-cola i kjøleskapet som jeg kanskje kommer til å drikke en gang.

Middagen er et kapittel for seg: Hva kan man spise på de varmeste dagene? Noen skal orke å lage den også, bare spisejobben er stor nok og energikrevende nok til at lagejobben må være enkel (ikke kreve tankegang, noe selv åpning av en hermetikkboks krever. Ja, faktisk!) og være kortvarig. Salat, en omgang salat gir to måltider, en verdifull investering? Hm.. Ordentlig mat behøves for å ikke bli enda slappere.

Min spiseliste for varme dager (mye av dette er lett å ta med seg som nødmat når en må ut av huset):

• saltet solsikkekjerner
• saltet gresskarkjerner
• chips med «lite» fett
• fetaost
• saltstenger
• spekeskinke
• Tapini tapaskjeks (veldig godt med Philadelphia light!)
• melon

.. og når jeg bare orker å gjøre noe skal jeg lage smoothieis, så kan jeg leke sunn samtidig som jeg får noe næring i meg. Å lage smoothie krever noe der og da, men når den er laget krever den ikke mer enn å bli tatt ut av fryseren før jeg kan spise – hvis ikke noen små barn finner den først, da.

Ønsker deg gode dager i varmen!

 

Kostholdsendring og omstilling til hverdagsliv, julen varer ikke til påske.

Godt nytt år til alle som er innom bloggen min!

Med et nytt år starter tilvendingen til hverdagen slik den pleier å fortone seg. Resultatet av nesten to ukers unntakstilstand merkes i kroppen og toppen, som en udefinerbar uro som vrir og snor seg forsiktig og urytmisk over hele meg. Jeg har spist mat kroppen er ukjent med og den har begynt å tilpasse seg et kosthold som ikke er det beste for den. Snuoperasjonen starter langsomt i morgen. Mat med lite fett og lite sukker, lite hvetemel og bøtter og spann med cottage cheese og egg. I tillegg skal jeg utforske en kokebok med smoothieoppskrifter og juiceoppskrifter.

Mitt daglige mål er et glass smoothie hver dag. Det er vanskeligere enn man skulle tro, for det innebærer tidlige morgener slik at jeg får tid til både frokost og smoothie før middag, det betyr at jeg må klare å skrelle og kutte frukt og grønnsaker i passelige biter og tåle lyden av grønt som knuses og blandes. Og ikke minst må jeg klare å helle ut av blenderen og treffe glasset og helst bære det til bordet jeg sitter ved når jeg spiser. Det er mye på en gang! 😉

Kroppen har vært overbelastet av inntrykk og tilpasninger til dager med store stimuli og endrede vaner. Å ha familien hjemme hele tiden er koselig, men dessverre også belastende. Når jeg er noenlunne tilpasset deres konstante tilstedeværelse er de plutselig borte igjen! Brått skal de tilbake til jobb, barnehage og skole igjen og jeg sitter mutt og forvirret tilbake, litt lei meg fordi jeg ikke får tid med dem når jeg endelig har funnet en måte som både beskytter meg og som samtidig gir meg mulighet til å kose meg sammen med dem.

Igjen sitter jeg med en slags energi rettet mot noen som ikke er der lenger og det kjennes ganske meningsløst å ha den energien helt alene. Igjen må jeg tilpasse meg realitetene, synke tilbake til skriveprosjektene og min lukkede, interne verden uten dem jeg liker aller mest. En verden jeg liker veldig godt, men som likevel ikke kan konkurrere med familien. De er best!