Som en skygge plasserer seg bak et menneske som går langs en spredt opplyst vei, glir jeg lengre og lengre på slep etter det jeg kaller livet mitt.
Hjernen innhenter informasjon etter innfallsmetoden; bare glimtvis av det viktige når inn til meg. Foran meg løper livet og jeg forsøker ta det igjen, men jeg kan ikke løpe.
Med øyeblikk av våkenhet oppdager jeg alt som ikke er blitt gjort; alle gjøremålene jeg skulle utført. Jeg trekker meg tilbake til tekster skrevet av andre enn meg selv, på let etter noe jeg gjenkjenner. Jeg finner ingenting.
Den teoretiske kunnskapen er innarbeidet, men livet krever handling. Jeg sitter stille.
Tankene har ikke ord, men de bevares et sted der inne. Forbindelsen til fingrene er brutt. Livet skjer for fort.
Melivetpaaslep 