Det kommer til et punkt der verden lukker meg ute. Det blir mørkt, det lille lyset som er igjen når aldri øynene.
Om dagen plasserer jeg meg i riktig vinkel i stuevinduet for å treffes av solens stråler, men så tar det slutt.
Det er som om en hinne legger seg over meg og kroppen fylles med en seig masse som gjør alle bevegelser trege og fulle av motstand.
Så slukner jeg bare.
Jeg er av.
Åh! Skulle ynskje eg kunne vere der for deg.. drage deg ut av gjørma..
Viss ein klem gjer godt, ta imot den..
Viss den ikkje gjer godt, gøym den til ein dag du er klar til å ta imot den..
-Sigrid-
LikerLikt av 1 person
Tusen takk!
LikerLikt av 1 person
Huff, det høres ikke bra ut! Blir det verre på grunn av vinter og mørke?
Håper at det snur snart – god bedring!
LikerLiker
❤️
LikerLiker
Takk for bloggen din. Den er en trøst når alt blir litt for tungt..
LikerLiker
Jeg håper våren snart byr deg opp til dans!
LikerLiker
❤️
LikerLiker
Jeg sender mange gode tanker din vei 🙂 Og en klem
LikerLiker
Stakkars deg! Skulle ønske det fantes en påknapp ❤
LikerLiker