Den nittende dagen av året har startet, det er langt inn til det tenkende, følende. Jeg bare er.
Noen sier det er det viktigste – å være – og at det trumfer alt som kan presteres, men jeg er ikke enig. I denne isolerte verdenen av manglende tilhørighet, kjennes det som om jeg lever en døv-stum tilværelse, skjønt jeg ikke aner hvordan døv-stumme har det.
Å bare være tar så lang tid, tid jeg føler jeg ikke har. Inni meg er behovene store og grådigheten overtar når jeg får litt av det jeg ønsker meg. Jeg vil bare ha mer.
Jeg vil ikke bare gå fem minutter dersom jeg kan gå femten. Jeg setter ikke så stor pris på sofaen at jeg vil bli i den hele tiden. Når jeg kan få naturlig lys vil jeg ha det hele tiden.
Denne være-tilværelsen sliter på meg. Uten prestasjonene er jeg så lite, forsvinner litt faktisk.
Jeg vil hukes fast og vise at jeg også finnes, at jeg er gjennom ordene – ikke skjult av lystette gardiner, av manglende ord, av ingen stemme.
Stillheten kan nok være god når den er ønsket, men stillheten kan også være tung, overveldende, for mye! Jeg trenger lyset, jeg trenger mål, virkemidler, fremgang!
Jeg vil ha alt! Nå.
Melivetpaaslep 
Jeg er helt enig med deg. Denne være-tilværelsen er tilnærmet uutholdelig. Jeg kjenner SÅ godt din utålmodighet og sorg. Jeg har dessverre ingen gode råd, ingen lindring å bidra med. Kan bare sende deg varme tanker og trøst, og si at jeg håper du får det mye bedre snart. ❤
LikerLiker
Det er heldigvis bare en overgang, riktignok en vond og treg en, men like fullt en overgang. Bedre dager kommer – også for deg! Takk for gode ord.
LikerLiker
åå jeg er så enig! Denne tiden på året er liksom alltid sånn. kanskje det er en blanding av et nytt år og «nye muligheter» og at verden faktisk er stille, mørk og kald.. å være føles ikke nok.
sender gode tanker! ❤
LikerLiker
Det er nok noe sånt, ja..
LikerLiker