Av

Det kommer til et punkt der verden lukker meg ute. Det blir mørkt, det lille lyset som er igjen når aldri øynene.

Om dagen plasserer jeg meg i riktig vinkel i stuevinduet for å treffes av solens stråler, men så tar det slutt.

Det er som om en hinne legger seg over meg og kroppen fylles med en seig masse som gjør alle bevegelser trege og fulle av motstand.

Så slukner jeg bare.

Jeg er av.

Reklame