Livet som det er

Ditt lunefulle beist!

Du er motstridig og motvillig igjen? Hmm.. vel, jeg begynner å kjenne deg ganske godt og vet hvor lunefull du kan være, ditt beist!

Så du bryr deg ikke om alle støvdottene som flyr? Nehei, så det er slik du vil ha det?! Lukk øynene mine davel, så ser jeg like lite som du gjør.

Du nekter å flytte på meg, du venter og lar tiden gå, skyver ansvaret over på andre og langt vekk fra deg selv – sleipe faen!

Skjønner du ikke hva kalenderen forteller deg: Desember, for helvete! Hva betyr det, fortelle meg – ikke måp!

Hvorfor er det alltid opp til deg? Hva med meg?

Hva med alt jeg vil som du nekter meg? Hva med alt det smarte og gode jeg skulle gjort, alle gavene jeg skulle kjøpt, turene jeg skulle gått til jeg ble så sliten at hele gata ble tåkete av pusten min?!

Og hva med likestillingen og alle kjønnsrollene jeg ikke får oppfylt?! Jeg ligger for H*!?!** lat som en mann! Altså en sånn gammaldags, mannedritt, ikke den fantastiske fyren som fanget meg mange år tilbake.

Hører du at jeg knurrer? Hører du at fingrene varmes opp? Hører du at jeg tar sats og snart tvinger deg opp og pisker meg rundt og lar deg tape kampen? Gjør du?!

Glade jul, gale juleslit, forskrudd og forvridd – ingenting er som det skal være og jeg skriver og skriver i håp om å skyve deg bort, tvinge fram avstanden mellom meg og deg. Jeg skriver for å frigjøre meg fra ditt fengsel, fra dine nykker og tåpelige innfall. Jeg skriver og søker løslatelse. Hører du? Jeg har fått nok!!

La meg gjøre alt jeg skriver om, la meg oppfylle alle mine ønsker slik at jeg med det samme kan oppfylle andres ønsker. Jeg er lei av å være inventar, jeg er ikke engang et oppdatert og moderne et – er skremmende langt fra siste mote.

Nå er det virkelig nok. Skal vi ikke bare gjøre det slutt slik at jeg kan fly igjen?

Høytid

Jess, en bra dag!

Dagen har vært overraskende bra, noe har skjedd, en slags kraft har gitt meg det jeg har ønsket meg, en positiv opplevelse.

Jeg pleier ikke komme med formoppdateringer hver dag og skal heller ikke begynne med det, men etter en ganske tung og nedtrykket dag i går, synes jeg leserne mine bør få vite at tungt i går og tung start i dag faktisk har snudd! Jeg er glad!

Jeg er glad, men ikke naiv. Jeg har ingen forestillinger om at denne dagen er den første av mange dager som vil ligne på denne. At denne dagen har vært bra, betyr bare det.

Dagen startet tregt, men tok seg langsomt opp. Å få være en del av familien er det som betyr mest for meg. Å bli liggende i senga med rullegardinene nedtrukket er ikke favorittaktiviteten min, for å si det slik. Å ikke ha noe sted å gjøre av seg, fordi alle rommene er okkupert av lyder og bevegelser, innskrenker friheten og fjerner valgene. Det reduserer igjen livskvaliteten. Jeg er glad for å ha fått et unntak.

Jeg har heldigvis klart å ligge og hvile en stund etter frokost, med fokus på å slappe av og kjenne pusten, si til meg selv at energien flyter gjennom kroppen. Etter en stund klarte jeg å gjøre autogen trening og andre meditasjonsteknikker, kjente at musklene slapp taket og sluttet å gjøre vondt. Jeg ble klar for å teste om kroppen ville være med på viljens krav om å gi meg en dråpe livskvalitet og samvær med de viktigste personene i livet mitt. Heldigvis ble jeg møtt av en samarbeidsvillig kropp!

Jeg har altså vært på stranda med to små og en stor, de viktigste menneskene i livet mitt. Et herlig unntak fra min vante tilværelse! 

Leve med ME

Syk ME-kropp, sterk vilje

Hvor lenge har jeg vært borte, hvor lenge er det siden alt skjedde?

Jeg har holdt meg unna datamaskinen, snakket til meg selv med streng stemme og truende undertone, gitt meg klar beskjed om at nå må jeg roe ned. Æsj, tenker viljen, dette her er jeg ikke enig i, jeg vil jeg vil jeg vil! Og jeg vet hvor stort potensialet mitt er, vet iallfall mye om hva jeg kan klare, hvis bare kroppen kan la meg få tilgang til det og bruke de gode egenskapene mine og den inspirasjonen jeg bærer i meg som jeg ikke vil skal tørke inn.

Alt jeg går glipp av. Det har skjedd mye på www den siste drøye uken som jeg ikke har fått med meg. Jeg liker dårlig at verden går videre uten meg. Jeg vil også være med!

Så, jeg har ligget og tatt hensyn, behandlet og forebygget, gått glipp av mye sosial omgang og kjent på belastningen ved sosial isolasjon. Kroppen holder meg igjen, hindrer meg fra å gjøre ting som fremmer det gode i meg. Det kan være tøft i lengden, selv når lengden ikke er særlig lang. Jeg er glad jeg har et unntak her og nå og klarer å skrive igjen, for en stund.

Jeg er kanskje kravstor når jeg ikke vil nøye meg med noen minutter på nett, når jeg vil oppdatere meg, svare og kommentere i blogger, være delaktig, kjenne at jeg lever og har innhold i hverdagene. Jeg vil være en del av noe mer enn meg selv.

Jeg er selvsagt fornøyd med å ikke ha hodepine, med å klare å spise cirka det jeg bør i løpet av dagen, klare å sitte oppe istedet for å ligge mesteparten av tiden og å mestre toveiskommunikasjon en stund, men jeg vil så mye mer!

( og av denne grunn klarer jeg ikke svare og kommentere mange av svarene jeg får og har fått, men jeg er veldig glad for respons, altså..)
Refleksjoner rundt behandling og bedring

Jeg må fortjene det!

Jeg er en snarvisitt innom bloggen for å si at jeg finnes enda. Jeg jobber for tiden hardt med å snu et uheldig sovemønster, som har oppstått som følge av mindre god form. Det har tatt meg flere uker å skjønne at jeg er på vei inn i  en negativ trend.

Ettervirkningene av en unntakstilstand kalt «julen» henger fremdeles i meg. Noen dagers annerledeshet var nok til å forstyrre en rytme jeg kunne leve med, selv om den ikke var ideell.

Alvorets time er kommet og jeg har innsett at jeg har byttet om på den sunne prioriteringen mot en som tilfredsstiller psyke og intellekt mer enn kroppens kapasitet.

Jeg må fjerne hørselsvernet mot stemmene innenfra og begynne å lytte igjen. Høre og forstå hva kroppen forsøker å fortelle meg. Selv om det strider mot min personlighet og passer meg dårlig.

Jeg skal komme dit at «å hvile» er det primære hver dag. Når jeg har vært flink nok, har jeg gjort meg fortjent til en tur på nett, eller noe annet som er nødvendig av praktiske grunner eller som gir livskvalitet. «Å gjøre» må fortjenes ved å hvile dosen min. Jeg har klart det før og skal klare det igjen, men det er krevende i omstillingsfasen. Det krever enormt med fokus, standhaftighet og utholdenhet, for ikke å snakke om motivasjon.

Det må derfor bli mindre blogging og oppfølging av bloggene framover. Jeg er glad for at dere likevel henger med, selv om det er lite skrevet her den siste tiden. Jeg vet dere har forståelse for hvordan det er og det er godt å vite.

(Når jeg er tilbake til den gode og sunne rytmen, skal jeg følge opp kommentarene jeg har fått, jeg lover!)

Blogging

Blogging gir meg livsinnhold

Jeg har hatt en pause fra det jeg liker så godt, en pause for å hente meg inn igjen. Min forrige bloggpost resulterte i så mye positiv respons at jeg ble både overveldet og overrasket, både over meg selv og andres tilbakemeldinger.

Jeg burde nok vært raskt ute med respons på kommentarene og fulgt opp med nye bloggposter, men jeg har nesten sluttet med å gjøre alt selvpålagt «burde». Jeg øver meg hele tiden, på å bli flink til å ta på alvor hva kroppen sier jeg trenger og la det være viktigere enn det viljen vil dra meg med på. Selv om viljen har større sans for det morsomme i livet og mulighetene som byr seg, er det kroppen som har fornuften og forebyggingen med seg. Om det var opp til meg (les: viljen) hadde jeg ikke hatt ME i det hele tatt. Da hadde jeg sluttet med dette tøyset for lenge siden, om det i det hele tatt fikk sjansen til å besøke kroppen min.

I mange år lot jeg viljen overstyre kroppens signaler og når den skrek og bar seg, lot jeg den hyle for seg selv. Det fungerte bra en god stund, for så å fungere mindre bra. Det er tross alt begrenset hvor lenge psyken og viljen kan overstyre en kropp som lider. Det går bra omtrent like lenge som du kan fly når du kaster deg utfor et stup. Uten fallskjerm går det bare fortere og fortere til du til slutt når bakken uten å ha tenkt deg om. På et eller annet tidspunkt blir du innhentet.

I mange år trodde jeg at alt kunne overstyres av viljen og at kroppen var min slave. I mange år var det sant, men så tok kroppen hevn. Det ble starten på prosessen for å akseptere, prosessen som skulle lede meg til utredning. Noen år senere igjen har jeg lært mye mer om meg selv, om kroppens uforståelige innfall og om hvordan jeg kan styre energien til å gi meg positive erfaringer den korte stunden den varer.

Derfor har jeg holdt meg unna bloggen en ukes tid. Å blogge erstatter ikke praktisk arbeid, det er heller slik at det er min utkanal og uten en utkanal blir tekstene som vanligvis havner i blogg innestengt i meg selv istedet. Jeg synes ikke det er et godt alternativ. Å blogge gir meg livsinnhold, en følelse av at jeg har gjort noe, og det gir meg også bedre humør og innsatsvilje på en annen måte enn mine andre utallige teknikker for å fungere optimalt.

Likevel, noen pauser trenger jeg, selv i perioder jeg kanskje heller burde stått på, men igjen: Jeg har forsøkt å legge fra meg alle «burdene».  Når jeg trenger pause og avstand forsøker jeg å følge det kroppen, den fornuftige, forteller meg. Jeg har tross alt blitt så lydhør at jeg forstår at den snakker til meg. Før var jeg døv.

Leve med ME

Viljen har gått tur med kroppen på slep

Jeg våknet med en følelse av at i dag skulle allting skje. Ikke fordi jeg har lengtet etter det, men fordi dagene mot jul krymper og krymper så raskt at med mitt tempo var det på tide å sette igang.

Første post på programmet var klær på kroppen og deretter mat i magen, noe man skulle tro ville ta mindre enn kort tid, men med langsomme bevegelser og timer som flyr forsvinner tiden raskere enn jeg oppfatter.

Et par timer senere, på god vei ned i papirbunken på jakt etter gavepapir oppdaget jeg lappen jeg trodde var signert og levert for lenge siden, men som viste seg å leke gjemmeleken i stedet.

Datoen på lappen ga meg en støkk, små skjelvinger fôr gjennom slapt kjøtt og bittesmå muskler på vei opp i hodet for å rote til en sløv hjerne med velplassert stress, bare for å sparke kroppen i retning utgangsdøren.

Målbevisste, trege steg med vilje som krydder førte meg i retningen jeg skulle. Fornøyd med at hukommelsen fremdeles husket hva jeg skulle der lappen ble levert følte jeg meg særlig vellykket da jeg igjen startet gåmaskinen i retning hjem.

Viljen fikk fart på kroppen, endret miljø for omtrent femten minutter og fingrene tastet en feilfri melding til Mannen om at nå fortjente jeg premie, for makan til innsats skal du lete lenge etter. Dette her var innsats på høyt nivå, nesten så jeg følte meg normal!