Refleksjoner rundt behandling og bedring

Nesten som om jeg får meg selv tilbake

Etter ustø vandring på de samme, få kvadratene i flere år ble øynene blinde og ørene døve; jeg hadde mistet utenfra-blikket på stedet mitt. Det var bare en boks med vegger som stengte inne livet mitt.

Med utsikt til nærmeste hus eller en vegg av høye trær ble verdenen enda mer avgrenset enn den allerede var oppi hodet mitt. All kreativitet kom innenfra, de ytre påvirkningene var der knapt. Det var tomt. Og dagene var korte samtidig som de aldri tok slutt.

Med bedre form åpner verden seg og øynene ser utover istedenfor innover. Det ytre blir tatt inn og gjort til en del av meg. Endelig består jeg av mer enn det minste!

Jeg plukker biter av livet jeg tidligere har forlagt; limer dem fast til meg igjen – blir større og helere, nesten som om jeg får meg selv tilbake.

Kognitive problemer

Prøve ord

Ordene forråder meg, peker nese og sklir unna meg. Det er et skjold mellom ordene og alt som skulle vært sagt, en hindring som isolerer og distanserer. Et sted mellom verden og stua finnes en sti jeg ikke ser, et hinder med tråder av strøm jeg ikke kan stege over. Det gjentar seg og gjentar seg. Jeg prøver og øver. En hand strekkes ut, men fingrene er borte, jeg når ikke fram. Kan bare se og håpe øynene virker, men kroppsspråket kan ingen se.

Jeg ser på andre som deltar, som en sløv observatør faller jeg stadig ut. Viljen dunker i hodet, presser fram det jeg ikke vil ha, må visst lure hjernen på nytt, finne en ny omvei eller snarvei som kan gi meg det jeg trenger. En slags toveiskommunikasjon, å eie ordene, forbindelsen til andre er det mest verdifulle som finnes. Uten falmer jeg. Til jeg famler igjen etter nye tråder, nye veier ut. Søket slutter aldri.

Media, samfunn og meninger

Det handler ikke om meg

En uke har gått siden landet mitt ble endret brått og uten forvarsel.

Jeg skulle begynne å blogge igjen, for mye har samlet seg opp siden sist jeg trykket publiser-knappen her. Litt om litt begynte tekstene å komme tilbake til meg og jeg trengte et sted å dele dem. Jeg skrev, men lot innlegget vente, uten å forstå hvorfor. Kanskje det var en slags offentlighetsredsel?

Med innlegget på lagring, tok jeg turen innom Twitter for å avlede og tenke på noe annet, kan hende ville det bli klart for meg hva som var riktig å gjøre dersom jeg flyttet oppmerksomheten over på noe helt annet?

Det som møtte meg var melding om den første bomben som smalt.

Hendelsene fredag ettermiddag 22.7.2011 fjernet ethvert fokus på egne, selvopptatte tanker og heiste fram den som finnes innenfor sykdommens ytre skall. Alle meldingene, som kom i rask rekkefølge, råd om hvordan forholde seg til det som skjedde og oppfordringer om å hjelpe med å redde dem som la på svøm og senere oppfordringer om å gi blod, gjorde at til og med fagpersonen i meg fikk en slags oppvåkning.

En uke har gått, en uke med fellesskap og samhold, for meg en uke med et minne om den fagpersonen jeg engang var. Jeg skulle hjulpet og bidratt, men bidraget mitt har ikke vært med sørgende eller syke, bidraget mitt har bare vært noe nettaktivitet. Det kjennes ganske smått. Og ikke nok.

Leve med ME

Innestengt i meg selv forsøker jeg å myse ut i verden

Jeg oppdager at sofaen ser ut som den alltid har sett ut. Jeg oppdager veggene, stuebordet som fremdeles har aviser fra oktober, teppet med små legobiter og tørre brødsmuler iblandet hvemvethva. Jeg ser alt jeg ikke har sett før. Jeg oppdager meg selv i alt dette, vet at jeg vil bort, vet at jeg ikke orker mer. Jobber hardt og oppnår lite, jobber hardt og husker ikke hva jeg gjorde for noen minutter siden.

Jeg flytter inn i hodet mitt igjen, for jeg orker ikke omgivelsene. Jeg lager en liten forbindelse med verden, skriver en bloggpost, forsøker å oppfatte hva andre sier og mener, setter på en cd mens jeg enda vet at jeg orker stimuli. Overdriver og setter igang oppvaskmaskinen, to motsetninger overmanner meg.

Jeg forsøker å avlaste mannen, lager min egen kopp te, utsetter sulten for at han skal få pause på minst en halv time. Han fortjener det, han fortjener at jeg bidrar og avlaster, men hvordan kan jeg avlaste når jeg må jobbe hardt for å klare å spise middag sammen med familien?

Jeg er sliten. Sliten av meg selv og ensformigheten i livet mitt. Jeg trenger mer, men kroppen min får mer enn nok. Jeg vet så godt hva jeg vil og hva jeg kan til tross for. Det gjør vondt å vite at selv med krav og forventninger senket så lavt som er forsvarlig, klarer jeg likevel ikke normale ting. Jeg finner fram takknemligheten og den dype tilfredsheten, men hvor fornøyd bør jeg egentlig være med å klare å stelle meg selv og spise de fleste måltidene i løpet av dagen? Jeg er selvfølgelig glad for å ikke måtte ligge hele dagen, er glad for at jeg ikke trenger støtte for å komme meg på do og så videre, men ærlig talt, skal jeg være fornøyd med det? Kanskje, for å bevare den gode følelsen av å klare noe. Men, likevel, jeg vil mer, så mye mer!

Leve med ME

Jeg nyter dagen på en sløv og uoppmerksom måte


Denne dagen er siste dagen på ganske lenge jeg kan velge innholdet av. Det nyter jeg, på en veldig sløv og uoppmerksom måte. Mens jeg skriver ser jeg ut på svære bøketrær fulle av snø og rim med nesten sorte stammer som delvis skjules av tjukke og tynne grener. Mellom dem og meg drysser det snø som nesten ligner fine støvkorn, noe som gir et trolsk inntrykk av verden slik den viser seg gjennom et lite kontorvindu. En vakker natur som er like nær meg som om den skulle vært på tv istedet. Litt rart å tenke på, men godt å tross alt ha noe vakkert å hvile øynene på når hjernen stopper opp og sløves ytterligere ned.

Jeg kjenner heldigvis tastaturet så godt at jeg sjelden trenger kaste blikket på skjermen for å skrive riktig, så jeg taster eposter og statusoppdateringer på Facebook mens jeg veksler mellom flere nettsider for å rense hjernen nok til å oppfatte hva jeg nettopp skrev eller leste. Hva er sammenhengen mellom denne setningen og den første jeg skrev? Jeg undrer meg og forsøker finne svar slik at jeg kan fortsette det jeg startet på. Jeg starter mange ganger på det samme, er ikke den som gir meg bare fordi hjernen sovner og mister fokus stadig vekk. Jeg kan sitte lenge og prøve å få hjernen til å oppfatte, timene går og jeg sløves mer og mer.

Jeg har visst ikke evnen til å gi meg sånn uten virkelig å få bevist at jeg ikke kan. Om jeg innser at jeg ikke kan og dermed gir opp, viser det seg raskt at jeg ikke ga opp likevel, men kun tok en pause. Jeg burde gi opp litt oftere, eller unngå følelsen av å gi opp og innse at jeg trenger pauser istedet, men det bryter med hvem jeg er og hvordan jeg er.

Jeg skal snart ta del i verden slik den er for andre, iallfall nesten. Mine forsterkede sanser gjør inntrykkene sterkere og mer intense enn de er for andre. Jeg er ikke vant med slike stimuli og alt filter kjennes nedslitt ut. Jeg tar inn alt og klarer ikke sortere. Jeg forestiller meg at det gjør meg ekstra skjerpet og effektiv. Jeg gjør det som må gjøres og håper at det smerter minst mulig og at kroppen har en overraskelse til meg, nemlig at jeg får mulighet til å være sammen med andre og nyte det, kjenne på at jeg koser meg!

Jeg drømmer om å ta del i og ikke bare være den observerende, reflekterende personen som ser ting utenfra.

Livet som det er

Karusellkvalme

Jeg vet ikke hvordan jeg havnet her, vet ikke hvorfor alt snurrer raskere og raskere rundt meg, vet ikke om jeg snurrer eller om verden spinner rundt.

Helt sikkert er det vel at verden ikke spinner rundt meg, men jeg går da heller ikke i bane rundt verden?!

Jeg går i en langsom og ustabil bane rundt livet, som en full person sjangler jeg uvirksom hit og dit.

Jeg har aldri hatt sansen for karuseller, andres fascinasjon for dem har alltid vært ubegripelig for meg. Karuseller gjør meg kvalm og uvel, sender meg inn i et ubehagelig og skummelt mørke jeg ikke finner ut av.

Akkurat nå kjennes det som jeg er midt i en karusell av typen man sitter i midten av og som snurrer raskere og raskere rundt. Jeg vet ikke hvor lenge det skal snurre, jeg vet ikke hvem som holder farten ved like. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe. Jeg vet ikke når jeg kan fortsette med livet mitt, fortsette å jobbe i vei mot målet mitt.

Karusellen må først stoppe.

Livet som det er

Tung glede

Røde øyne under tunge øyelokk, treg  kropp og langsomme tanker åler seg fram. Forsøker å skrive og kjenner fingrenes travelhet utålmodig vente på neste ord å taste. Bare vente litt til, snart omformes tanker og erfaringer til bokstaver og ord. Ord som ikke kan sies, bare skrives.

Kroppens tyngde innhenter meg, trekker den ned, men kroppen er bare en del av meg. Det er tankene, refleksjonene og perspektivene jeg liker. Selv om tempoet er betydelig langsommere enn tidligere, skjer det noe, noe som for meg er verdifullt.

Jeg ser ikke særlig lekker ut, ser nok slitt ut, men ser du nærmere på meg oppdager du at under den lett medtatte overflaten er det svake bevegelser av lykke og tilfredshet. Under overflaten er det noe som vokser i meg, noe som fører meg i den retningen jeg ønsker å gå.

Jeg har fått påfyll, påfyll av vennskap, av fellesskap og tilhørighet. Jeg har fått forbindelser med verden utenfor stuevinduet mitt. En verden jeg vanligvis observerer uten å delta i. Jeg har vært normal i noen timer, jeg har deltatt, kost meg og tatt til meg hvert minutt av det!

En god dag!