Tankestans

Jeg står stille. Helt i midten. Jeg rører ikke på meg og tankene flytter seg ikke.

Jeg puster, og hører lyden av knatring som skapes av fingrene som treffer tastene. Jeg ser resultatet av lydene på skjermen framfor meg. Det er bevis på at jeg er.

Jeg venter. Og tiden forflytter seg; lyset utenfra konstaterer det.

Dette er en av de dagene der ting skjer, men lite oppfattes. Det skjer ting rundt meg og det indre påvirkes ved at kontrollen tappes, som om jeg var plassert på en karusell noen andre har gitt fart. Jeg sitter i midten og «sovner» før jeg får gjort noe, før den gode følelsen av å ha utrettet noe kommer fram.

Et sted, langt borte i bevissthetens mørke krok, finnes kreativitet og livlig engasjement. Alt jeg vil si, alle de viktige temaene. Gjemt bort på ubestemt tid. Jeg kan ikke fordra det.

Jeg har ikke tid til å ikke produsere, dele, stå helt stille i midten av andres storm. Jeg vil ikke forsvinne inn i en taus, støvete verden. Jeg vil skape forbindelser og være en del av, ikke sitte på tribuneplass og la andre bestemme dagsorden.

Jeg tenker trege tanker, men vil heller gjøre og være. Besøke deg.

Reklame

Du må ikke glemme sommeren

Jeg sitter i min vante krok; et hjørne av rommet med utsikt til skjermen – jeg løfter aldri blikket.

I time etter time forsøker jeg forstå hva tegnene forteller meg og hvilken sammenheng de har. Det er ikke lett. Jeg gir meg likevel ikke, for jeg vet at om jeg bare forstår litt, om jeg bare klarer uttrykke noe, ja da føler jeg meg så mye bedre. Jeg trenger medisinen min.

Jeg har sett kalenderen, oppfattet «juli», men om det ikke var for ulløsheten kunne det vært hvilken måned som helst. Jeg er helt fjern. Bortgjemt i en kasse av ulltull, av individuell tåke. Bortgjemt og fjernet fra det jeg ville, fra det jeg skulle.

Timene er mange, men som et rykte å regne, jeg tror ikke på det – timene er minutter.

Du må ikke glemme sommeren, forsøker jeg fortelle meg selv, men jeg glemmer før jeg husker, lurer på hvor nøkkelen til bevisstheten er. Jeg kan bare skylde meg selv, eller det som er sykdom. Jeg liker ikke sykdomsordet, vil liksom at alt skal kunne viljestyres og blir litt misfornøyd når jeg atter en gang må innse at det ikke er opp til meg.

Det er sommer, men jeg forstår det ikke. Jeg merker ikke timene som går med i sluket, tiden som ligger bak meg er passert og ingenting festet den. Timer som andre fyller med minner fyller jeg med ingenting og noen ganger tankesøk og tasteklø. Det er medisinen som redder meg. Det er medisinen som hekter meg fast i verden når jeg er i ferd med å falle av.

Endelig flertall

Dagene fyker så fort forbi at jeg knapt rekker å ta en ordentlig titt på de. Gleden over timene sammen, over å være den som ordner og fikser, som får ting unna og som slipper å observere og betrakte hele tiden. Gleden over vissheten om at dette er nå, og at nå ikke varer lenger enn til øyeblikket er over, vanligvis. Gleden over å delta. Alt dette tar jeg til meg. Alt dette er jobbet hardt for og jeg vet det absolutt ikke er selvfølgelig å få til.

Ved kveldens ankomst, ved dagens slutt, faller jeg dypt nedi sofaen og drikker av en kopp te som fremdeles er varm og som tømmes før den blir kald. Når sofaen blir mitt tilholdssted trenger ordene seg fram. Jeg trenger å skrive, jeg trenger å mene og si noe. Når kvelden kommer og dagens gjøremål er gjort mer eller mindre, da er det noe som må ut og fram.

Å stupe i seng er fremmed og ukjent, det trengs en avslutning før det.

Det handler kanskje om å avslutte noe, om å lukke en dør før en annen kan åpnes. Om å bli ferdig med det som ligger lagret i kroppen før noe annet kan få plass. Det handler kanskje om å hvile av seg dagens belastninger som har skaket opp kroppen og utfordret alle musklene. Det handler kanskje om å frigjøre sinnet og la de gode opplevelsene få trenge helt inn – inn dit de kan lagres. For om jeg ikke åpner den lille plassen er jeg redd det som skjedde svever forbi og glemmes raskere enn det gjemmes. Den lille hodekapasiteten krever omtanke og lirking for at nye erfaringer og kunnskap skal smette inn.

Den gode dagen ble til de gode dagene. Dager med innhold jeg har ventet på, jobbet for og ønsket meg veldig lenge. Endelig er det snakk om dager og ikke bare minutter og små timer som utgjør det gode. Endelig har jeg kunnet snakke om dager – altså i flertall. Endelig har jeg kunne ta (en større del av) regien i heimen. Endelig!